Møtet med en pensjonert operasjonssykepleier ved en suppegryte i en liten landsby i Sør-Afrika, kom til å endre Mari Maurstads liv for bestandig. Og har gitt muligheter og håp for flere hundre barn som ikke engang hadde drømt om en fremtid.
Tekst: Pia Strømstad Foto: Zulufadder
INGEN KAN GJØRE ALT, MEN ALLE KAN GJØRE NOE
og himmelen over KwaZulu nordøst i Sør-Afrika er høy og blå. Men livet kan være nådeløst. Da Mari og sønnene Scott, Stinius og Aslak kom til landsbyen Eshowe i 2004, var fattigdommen så stor at mange ikke hadde mat på bordet. Aids hadde tatt livet av altfor mange fedre og mødre, og bestemødrene satt igjen med omsorgen for barnebarna. Ikke bare sine egne, men i mange tilfeller søsterens og naboens også. En av bestemødrene hadde bare en nattkjole og en kirkekjole å gå i. En liten gutt ønsket seg ikke noe annet enn en kake og litt penger til den døvstumme mammaen sin. Mens en 15 år gammel jente vokste opp i en fosterfamilie der fostermoren slo og guttene i familien forgrep seg på henne.
– Vi var på safari, og jeg tenkte at jeg skulle komme hjem med bilder av ville dyr og fine strender. I stedet møtte jeg Aurelia, sier Mari.
Aurelia Mhlongo var pensjonert operasjonssykepleier og hadde et stort kontaktnett og et enda større hjerte. Hver uke klarte hun å få tak i grønnsaker og litt kjøtt fra lokale butikker og kokte en diger suppegryte. Dit kom 350 unger fra de fattigste familiene og fikk i hvert fall ett ordentlig måltid den uken.
– U-hjelp har egentlig aldri opptatt meg så veldig, men jeg lar meg lett engasjere. Å møte Aurelia var som å møte min beste venn.
Aurelia Mhlongo var omsorgsfull og handlekraftig, men hun trengte hjelp og ba Gud om å bringe en engel.
– Lite visste hun at engelen kom i form av en trebarnsmor fra Norge med primadonnanykker og et snev av ADHD, ler Mari.
ZULU
BETYR HIMMEL,
DET SKAL
JEG FAEN MEG KLARE
«Du må ikke bli lei deg når du ikke får det til,» sa Aurelia da Mari lovet at hun skulle samle inn penger og sende til henne. Hun sa ikke «hvis», for hun visste at Mari aldri kom til å klare det.
– Det var veldig lurt av henne å si det på den måten, for da skulle jeg faen meg få det til.
Nå har Maris prosjekt Zulufadder vokst seg til en organisasjon som har gitt hus til over 50 familier, utdanning til 600 elever i året og arbeidsplasser til både fast ansatte lærere og bestemødre som har fått en jordlapp å dyrke.
– Jeg er ikke nødvendigvis en stayer, men denne gangen har jeg stått i det. I løpet av de første årene hjalp vi flere tusen mennesker med mat, og fortsatt hjelper vi 100 barn som ikke har nok penger til mat. Men forholdene i Sør-Afrika er blitt bedre, og staten bidrar også med å bygge hus.
Så vi har begynt å satse på utdanning.
Mari forteller engasjert om Gratton School, en privatskole i landsbyen som Zulufadder drifter. Og da er det viktig for Mari å understreke at selv om hun kanskje er en frontfigur, så hadde det ikke gått uten norske Silvia Hellesvik og mannen hennes Nick Phillips. De bor i Eshowe og har det daglige ansvaret for driften.
– Vi så tidlig at elevene ikke fikk den undervisningen de trengte. Spesielt ikke de glupe. Derfor bestemte vi oss for å gå inn i skolen. Nå har vi så mange dedikerte lærere, og elevene som vi støtter er blant de beste på skolen. Det handler nok litt om motivasjon, men også om at vi plukker de elevene som virkelig kan og vil. Og fordi vi har så gode lærere ved skolen, velger også alle andre som har litt penger å sende barna sine dit.
GRATTONSCHOOL
«Hadde jeg ikke hatt deg som fadder, så hadde jeg ikke klart dette,» siterer Mari fra et brev og begynner å gråte. Det er sterkt å se når en ung jente har fått muligheten og grepet den og gått ut av skolen med noen av de beste karakterene.
– Nå ser vi fruktene av det vi startet. Da vi begynte med prosjektet, var disse ungene fire år gamle. I dag er de blitt så store at de første er ferdige med videregående og er begynt på videreutdanning. De er blitt sykepleiere, oljeingeniører og byplanleggere, og det er nå vi ser at vi har tatt noen viktige valg. Det hjelper ikke å ha 100 000 i banken, det er ikke noe annet som gir den samme gleden som dette.
Zulufadder driftes som en fadderorganisasjon, og mange dedikerte faddere har bidratt i over 15 år. Støttespillerne sender penger og gaver til fadderbarnet sitt. Andre gir donasjoner til skolegang, PC-er, mat og klær.
– Forstår du kritikken mot giverorganisasjoner hvor mye av pengene går til administrasjon og at man gjør
mottakerne avhengig av bistand?
– Jeg kan skjønne kritikken hvis de som administrerer pengene lever fett på bistandsmidlene, men her snur vi hver krone. Silvia og Nick har helt vanlige lønninger. Vi betaler noe for revisjon, men jeg tar selvfølgelig ingen lønn for det jeg gjør. Jeg håper bare at vi klarer å holde en stabil faddermasse. Det hjelper nok at vi er en liten organisasjon og at fadderne ser hva pengene går til.
I det siste har store deler av donasjonene gått til innkjøp av PC-er.
– PC-er og nettbrett har alt å si for undervisningen. Det er vanskelig å forklare at vi ikke bare trenger mat, men også nettbrett. Men blyant og papir holder ikke lenger. Skal du få en skikkelig utdanning trenger man digitale løsninger. For å få råd til det, trenger vi tre faddere per elev, men vi er heldige og har fått støtte av ulike organisasjoner i tillegg.
MARI FINGRER MED EN FARGERIK HEKLELUE SOM
BÅDE
ER VELDIG
MARI OG
VELDIG
ZULUFADDER.
EN LUE FOR
LIVET
Hun har vært i Eshowe hvert år eller annet hvert år. En periode bodde hun der i noen måneder, og sønnene Aslak, Stinius og Scott har vært med.
– Elevene og bestemødrene har lært meg zuludans, og jeg har lært dem folkedans. Jeg har prøvd å lære meg zulu, og jeg syns jeg har skikkelig dreisen på lydene, men de skjønner ingen ting når jeg prater med dem, ler Mari. For tiden ser du henne i Sofa på TV2, sammen med Aslak, Scott og Stinius. Da får Mari gjort to ting hun elsker på en gang. Hun får tid sammen med de tre gutta sine – og hun får heklet luer. På bare noen måneder har hun
heklet 250 fargerike luer. Ikke fordi det blåser rundt ørene på henne, men fordi luene gir penger til Zulufadder.
– Ungene ville gjerne lære seg en norsk sang, og Aslak lærte dem denne: Ikke alle kan kalle seg det samme som oss – Expert. Og så slår alle seg på brystet. Det er Aslak i et nøtteskall. Mari ler.
– Nå lengter jeg ned, kjenner jeg! Vi har nådd målene våre. De aller fattigste har fått mat, og vi har hjulpet mange med å få den trygden og pensjonen de har krav på. Vi har bygget 57 hus, og nå er de første 60 elevene i gang med videreutdanning. Zulufadder er blitt veldig annerledes enn jeg tenkte, men på en god måte