I akjespekulasjonenes tid, finnes redningen i vinbarene.
TEKST OG FOTO: Johanna Holt Kleive
Noe av det fineste med å bo i Frankrike, er at du aldri drikker en flaske vin alene. Som en vinkjenner en gang uttrykte det: vin er samholdets drikk; den binder mennesker sammen, overlever århundrer og generasjoner, og fremstår derfor som en av de mest humane drikkevarene som eksisterer.
Ofte er det vinbarene som utgjør severdighetens sentrum i større og mindre byer; det er utenfor hjemmets fire vegger, i offentlighetens rom, at vinen kommer til sin fulle rett. Vin må deles for å ha effekt.
Også her hjemme i Norge har fremveksten av vinbarer vært enorm de siste fem årene. Så enorm at vinfolket faktisk har begynt å tillate seg å jazze med standardutvalget! På Kolonialen Bislett i Oslo ble det nylig åpnet en flaske Romanée-Conti som gjestene kunne kjøpe på glass. Hendelsen blir omtalt som legendarisk i mine kretser, og vil trolig stå igjen i historiebøkene. Ikke utelukkende fordi det var en sjeldent hyggelig gest av Kolonialen å knerte korken på verdens mest eksklusive vin. Snarere kan den vitne om vinbarens demokratiske funksjon - og rebelske langefinger - i en tid som blir stadig mer manko på de edle dråpene.
De ekte vinfolkene - de som lever og ånder for faget - har begynt å se seg lei av den vanvittige aksjespekulasjonen på vin. Viner som en gang ble solgt for 800 kroner, selges nå for det tredobbelte og ikke sjeldent høyere. Stadig flere privataktører kjøper vin til egne privatkjellere. Det er ikke spesielt gøy med en privat vinkjeller som skal selges på auksjon, enes flertallet om. Det blir stadig vanskeligere å få tak i franske og/ eller amerikanske prestisje-viner. Her i Oslo blir det slått opp telt i forkant av de viktigste slippene. Og de som ligger der, skal ikke engang drikke den.
En konsekvens av dette, er at spekulanter begynner å se etter vin over andre deler av verden. Engelske champagner er ekstremt populære for tiden. Det vokser dessuten frem en mengde nye produsenter som lager nye blender med fransk-dominerende stil. Loire er forresten det nye Burgund, spår ekspertene. Det som en gang var en bransjehemmelighet, – mye god vin for pengene – vil trolig selges til svimlende summer i fremtiden.
Den gode nyheten er at det er nettopp nå, i spekulative tider, at vinbaren fungerer som motpol til markedet: rent fysisk fungerer den som et møtepunkt for mennesker på tvers av kjøpekraft; et sted for vininteresserte som ganske enkelt vil smake, drikke og dele gode smaksopplevelser. Selv spekulantene svinger innom de små, uavhengige vinbarene etter åtte timers skjermtid for å minne seg selv på hvorfor de startet å jobbe med vin i utgangspunktet: Det handlet om å dele øyeblikk; det handlet om lidenskap, og om nytelse.
Som en vaskeekte franskmann sier det mens han slår en kjølig, apetittvekkende vin i mitt glass: – Det er ekspertisen som gir vinbaren det lille ekstra; en ekspertise vi har opparbeidet oss gjennom mange års virke.
Pierrick er eieren av min nye favoritt-bar i Bordeaux: Pépin. Den holder til i en rustikk mathall som ligger en ti minutters gange fra sentrum. Vinbaren er særlig interessant fordi den har valgt å posisjonere seg i en del av byen som lenge har vært tilsidesatt.
God vin skal være for alle, mener vår mann. Selv er han av den oppfatning at aksjespekulasjon på vin er en kreftsvulst som tærer på bransjen.
Han illustrerer med et godt eksempel: Pépin selger vin fra den sør-franske produsenten Grange Des Péres, som holder til i Languedoc. Når Pierric kjøper en flaske direkte fra vinbonden, kommer prislappen på rundt 40 euro per flaske. Samme flaske selges til det dobbelte i vinbaren, medregnet avgifter og skatt. Dersom flasken skal nytes i baren, ligger prisen på 120 euro, da vinbaren har flere økonomiske hensyn å ta med i beregningen, som lønn til den ansatte, vinglasset som sannsynligvis vil gå i stykker, oppbevaring av vinen, samt kunnskap og ekspertise som den ansatte formidler videre til gjestene. Dersom flasken skal nytes på en michelinstjerne-restaurant, vil prislappen trolig komme på 150 euro. Så langt, så godt.
Mer overraskende er det at nøyaktig samme flaske koster godt over 300 euro på en tilfeldig side på internett. Pierrick viser frem flere eksempler på iPaden med forskrekket mine.
– Se bare her, 540 euro! nærmest roper Pierrick.
Dette er altså vin som kostet 40 euro i utgangspunktet. Hos Pépin til sammenligning, koster denne vinen 255 euro. Et såkalt røverkjøp!
– Normalt er internett billigst. Det gir ingen jævla mening, sier Pierrick.
Dersom eieren av denne vinbaren hadde vært kynisk anlagt, hadde han valgt å sette prisen langt høyere fordi etterspørselen på markedet er så høy. Her i Frankrike finnes tross alt ikke noe vinmonopol.
Prisøkningen skyldes delvis at mange mennesker samhandler med produktet. Denne vinen gikk trolig fra gården til distributør til en annen distributør, som alle tar sin fortjenestemargin. Dette er problematisk, mener vinselgeren.
– Dersom alle vinprodusentene solgte vinene sine til en rettferdig pris til ærlige distributører, vinbarer og restauranter, så ville denne elendige take away-trenden vært ungått, forklarer Pierrick, og legger til:
– Markedet ville ha vært regulert og rettferdig, og folk ville utelukkende ha drukket vin utendørs heller enn å sitte hjemme.
– Vinbarene bør ha monopol?
– OUI D’DACCORD, svarer franskmannen med absolutt mine.
– Vinbarene bør ha monopol, på grunn av verdien og tilliten de skaper. En god distributør behandler produsenten som en bror, sier han, og fortsetter:
– Det er et kvalitetsstempel å selge vin på glass. Om vi utelukkende selger flasker som kundene kan ta med seg hjem, har vi ikke tatt oss tid til å forklare produktet. Og dermed ikke gjort jobben vår skikkelig.
– I samme øyeblikk vinmakeren tilbyr deg en flaske, stoler han på at du skal formidle hans måte å tenke på. Om du glemmer å gjøre det, glemmer du jobben din. Vinbarens arbeid dreier seg i det store og det hele om å fortelle historiene til vinmakerne våre.
For undertegnede er det så godt som utelukket å betale 540 euro for en flaske vin til hverdags. Men en vinbar som Pepin åpner for muligheten til å få en smak av den rent ut hellige drikken som gir meg så mye glede i livet.
Slik kan en sterk vininteresse bestå, uten den bitre smaken i munnen.