Dette er en historie om utrydningstruede husdyrraser og en kvinne som telte dem, om røde telefonkiosker, en koffert full av kronestykker og noen stabeiser av noen bønder som nektet å gi opp.
Tekst: Pia Strømstad
Foto: Inkognito, Ann Kristin Engebakken
UT OG TELLE KUER
I 1990 fantes det bare 11 eksemplarer av rasen østlandsk rødkolle og 25 dølafe, 49 vestlandsk fjordfe, 52 vestlandsk raudkolle og 115 telemarksfe. Det var så få at fem av seks gamle, norske storferaser var kritisk truet av utrydning.
To år senere, i etterkant av Brundtland-rapporten, kom en internasjonal avtale om bevaring av klodens biologiske mangfold. Den fastslår at biologisk mangfold ikke bare har en egenverdi, men også økonomisk, kulturell vitenskapelig og til og med estetisk betydning. Til nå har 168 land sluttet seg til avtalen. I Norge hadde det allerede ringt noen bjeller.
Det stod nemlig ikke så godt til med de gamle saue-, geite- og hesterasene heller, men aller mest kritisk var det for de gamle storferasene. Det var sånn husdyrstudenten Nina Svartedal ble sendt ut for å telle. I dag er hun seniorrådgiver ved Norsk genressurssenter som har ansvar for å overvåke og rapportere status for bevaringsverdig genmateriale for planter, husdyr og skogstrær.
NINA & LARS
DØLAFE: Nina og Lars Svartedal driver med norsk dølafe som opprinnelig stammer fra Gudbrandsdalen der Lars kommer fra. Det er én av seks gamle, norske storferaser Nina har vært med på å redde fra utrydning.
SÆRE OG VANSKELIGE
På tunet på småbruket Svartedal i Østfold, spankulerer en gasse med stolt alvor. Han har tatt til seg sju dunete gåsunger og vokter de små som om de skulle vært hans egne. Gårdshunden Kaisa tar logrende imot oss, og hønene som tripper omkring ute sørger for at Nina og mannen Lars har ferske egg hele året.
GASSE
STOLT GASSE: På gården Svartedal Øvre i Østfold har en gasse tatt til seg syv små gåsunger som den vokter med stolt mine.
20 griser har i løpet av noen dager klart å harve opp hele jordet med de små trynene sine, og en flokk med geiter springer omkring mellom steinrabbene. Nede ved bredden av Glomma har to svære, brannete kuer med horn, en liten okse og fire brunsvarte kalver søkt tilflukt i skyggen. Alle av rasen dølafe.
– Jeg har jobbet med alle de seks gamle rasene, og det er viktig for meg å ikke favorisere. Når det ble dølafe, skylder jeg på at de er fra Gudbrandsdalen, akkurat som Lars, ler Nina.
Da Nina og Lars giftet seg, holdt faren hans tale. Faren er melkebonde fra Lesja og vokste opp med dølafe. I bryllupstalen sa faren at han ikke for alt i verden ville ha tilbake dølafeet. Han syntes dølakua var sær og vanskelig som ikke ville avfinne seg med å bli melket av en avløser.
GRYNTE GRIS: Grisene går fritt ute og roter i jorda hele sommeren fram til de når slaktevekt utpå høsten engang. Det gir et veldig mørt og saftig kjøtt – og ganske sikkert lykkelige griser.
FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN
Det er ikke lett å si hvor Ninas glødende interesse for kuer startet. Men akkurat som hun er opptatt av genetikk og miljø når det kommer til husdyr, tenker hun at hun både er født sånn og blitt sånn. Helt sikkert har det sammenheng med oppveksten på et lite småbruk på Nøtterøy ved Tønsberg som foreldrene drev økologisk med stor entusiasme.
– Mamma dyrket grønnsaker, men jeg syntes det var morsommere med dyr, forklarer Nina.
I 9. klasse hadde hun arbeidsuke og fikk være med veterinæren på jobb. På en gård møtte de en bonde som skulle avlive to daggamle smågriser. Nina fikk beholde den ene. Den fikk navnet Morten etter dyrlegen, og sov i fyrkjelleren der det var godt og varmt.
På videregående hadde Nina helgejobb på et gammeldags og tungdrevet småbruk hvor de hadde kyr, og om sommeren var hun budeie på en støl hvor det ble melket for hånd og kokt brunost av geitemelken. Hun skulle bli veterinær og kunne blitt det. I stedet valgte hun landbrukshøyskolen i Ås. Sånn begynte hun å telle kuer.
NINA
KUTELLEREN: For 30 år siden var flere norske storferaser kritisk truet. Nina Svartedal holdt på med hovedoppgaven ved landbrukshøgskolen på Ås og hadde som sommerjobb å telle og registrere gamle norske storferaser. Det ble starten på det som kalles for Kuregisteret.
FRA NASJONALROMANTIKK TIL VITENSKAP
For å skjønne dette med kuraser, må vi tilbake til slutten av 1800-tallets Norge. Nasjonalromantikken bølget over landet, og hver dal og hver fjordarm hadde som mål å etablere lokale raser med sine særpreg.
– På den tida var den rådende avlsteorien at tilegnede egenskaper gikk i arv. Man mente at dyr med lokale foreldre hadde bedre egenskaper enn dyr som var født i en annen bygd, forklarer Nina. – Det førte til at Norge fikk veldig mange og små populasjoner som igjen skapte problemer med innavl.
Etter hvert innså man at det bar galt av sted. Man begynte å slå rasene sammen, og like etter 2. verdenskrig hadde man landet på seks norske storferaser.
– Men på 1950- og 60-tallet inntok den moderne vitenskapen landbruket, og effektivitet var det nye løsenordet. På Hedmarken var det noen rebeller som mente at det var viktigere å avle på gode melkeegenskaper enn på utseendet, og at Norge burde klare seg med én rase, sier Nina.
Det skjedde ikke helt uten motstand. Mange ble nok provosert over at avl på raseegenskaper havnet på skrothaugen. Men etter hvert ble de norske rasene slått sammen til det som heter norsk rødt fe (NRF). Med det fulgte det en liten genistrek, en grunntanke om at alle skulle ha tilgang på sæd og avlsmateriale av god kvalitet. Derfor frøs man ned sæd slik at oksesæd fra NRFs beste okser kunne sendes til bønder over hele landet.
QUEEN BEE: På gården har de også bier, og Lars Svartedal merker dronningen med grønt, så er det lettere å skille henne fra arbeiderne.
UT PÅ TELLETUR
I mange andre land er de gamle, nasjonale rasene forsvunnet. Man har innført og avlet fram raser som gir mye melk eller god kjøttfylde i stedet. Sånn kunne det gått i Norge også, hadde det ikke vært for at Nina og en medstudent tok på seg en sommerjobb i 1989 og 1990. De skulle oppsøke bønder som holdt gamle storferaser, telle dyrene og registrere stamtavlen minst tre generasjoner tilbake.
– Alle i Norge hadde gått inn for NRF. Bare noen få stabeiser tviholdt på de gamle rasene. Stabeiser kan være plagsomme, men de er ikke så verst å ha likevel. Noen ganger gjør de storsamfunnet en stor tjeneste ved å stå på sitt. Blant annet kan vi takke en bonde i Fåvang for at vi fortsatt har dølafe og en bonde på Skedsmo at vi har en bestand av østlandsk rødkolle, legger Nina til.
– Fortell om kofferten, skyter Ninas mann Lars inn.
– Den var full av kronestykker, ler Nina.
Dette var før mobiltelefonen. Kontoret var den til enhver tid nærmeste røde telefonkiosken de kunne finne. Derfra brukte de to studentene kronestykkene til å ringe opp bøndene og avtale å komme på besøk.
– Vi bodde i campinghytter, telefonkioskene fungerte og bøndene ønsket oss velkommen. Jeg tror de var glade for endelig å bli tatt på alvor.
Mac var blitt lansert fem år tidligere, og Nina hadde investert en formue i en datamaskin. Rase, mor, far, stamtavle og antall kalver – alle resultatene skulle fylles inn i et tungvint skjema og føres inn i et Excel-ark. Nina skjønte ingen ting av de der Excel-greiene. Det måtte kunne gjøres mer rasjonelt.
Broren som drev med programmering, laget i stedet et enkelt skjema for henne på Macen.
– Digitaliseringssamfunnet var i sin spede begynnelse. Det fantes ikke noe påbud om at husdyr skulle ha øremerker, og ingen egnet database som kunne holde oversikt over antall kyr av gamle storferaser og slektskapet med hverandre, forklarer Nina.
Så dette skjemaet ble grunnlaget for det som i dag heter Kuregisteret og ligger under NIBIO og Norsk genressurssenter som har ansvar for å overvåke de verneverdige norske husdyrrasene.
NORGES SVAR PÅ WAGYU
Så kan man jo lure på hva som er greia med å bevare gamle raser utover nostalgi, nasjonalromantikk og en forpliktelse til konvensjonen om biologisk mangfold. Men i en verden der klima og miljø er i stadig endring, kan mangfoldet bidra med genetisk materiale som kan vise seg å bli viktig i framtiden.
Ensrettet avl på kjøttfylde resulterer i verste fall i belgisk blå, storferasen med stor bakpart, unormal muskelvekst og så liten bekkenåpning at kalvene oftest må tas med keisersnitt. Avler man i stedet mest på stor melkeproduksjon, kan man få økt risiko for jurbetennelse og lav fruktbarhet.
NRF er en ku som gir ganske mye melk og noe kjøtt, men til gjengjeld har den mindre risiko for sykdom. Derfor er sæd fra norsk rødt fe blitt en eksportvare. Men også NRF har sine ulemper. Derfor er det en del bønder som foretrekker storfe fra små, gamle raser. Dessuten sies det at kjøttkvaliteten er ekstra god på dyr som vokser sakte og i takt med naturen.
«Du skal ikke legge beslag på arealer i Sør-Amerika for å bli mett i Lom,» sier Arne Brimi i boka Husdyra som ikke ville dø ut som Nina Svartedal har vært redaktør for. Han har introdusert noen av de beste kokkene i Norge for kjøtt fra dølafe som stammer fra Gudbrandsdalen der han er fra. Kokkene hadde vanskelig for å tro at noe så godt kunne være norsk.
Ingve Berntsen er intervjuet i den samme boka. Han driver med vestlandsk fjordfe på en gård på Jæren. De fôres ikke med kraftfôr, bare med gress og vokser saktere enn andre kjøttraser. Kjøttet selger han lokalt, i likhet med en del andre bønder som driver med spesielle storferaser. For noen år siden sa han på fleip at fjordfe skal bli Norges svar på japansk wagyu. Hans kyr får nesten like fin fettmarmorering, mener han.
På småbruket Svartedal ved bredden av Glomma står Nina og klør en av oksekalvene på kjaken. Det er Lars som har måttet lokke på dem. For det er kanskje noe sant i det faren hans sa i bryllupstalen. Dølafe kan være litt sære og forholder seg ikke til hvem som helst. På småbruket er det tross alt Lars som har ansvaret for den daglige driften.
– Denne lille oksen skal inn i genbanken som sæddonor, sier Nina. – Den bidrar positivt ved at den har mindre slektskap til de andre sædgiverne som finnes i genbanken. Det er jeg kjempestolt av. Vi driver smått Lars og jeg, men vi jobber så seriøst vi kan gitt de rammene vi har.
Sånn er de med på å sikre at en av de gamle storferasene ikke dør ut.
