Til bords
med litteraturen
Tekst: Johanna Holt Kleive
Det blir sagt at poesien er død. Men har du lest vår tids mat - og vinskildringer?
Ernest Hemingway, Marcel Proust, Walter Benjamin, Charles Baudelaire og Jens Bjørneboe. Hva har disse forfatterne til felles, rent bortsett fra å være blant noen av de største i vår vestlige, litterære kanon? Jeg drister meg til et svar: en voldsom apetitt. Her sitert i et brev fra Baudelaires sørgelige opphold i Belgia: «Ingen restauranter. Måte å trøste seg på: lese kokebøker».
Ernest Hemingway, Marcel Proust,
Walter Benjamin,
Charles Baudelaire og Jens Bjørneboe.
Hva har disse forfatterne til felles, rent bortsett fra å være blant noen av de største i vår vestlige, litterære kanon? Jeg drister meg til et svar: en voldsom apetitt. Her sitert i et brev fra Baudelaires sørgelige opphold i Belgia: «Ingen restauranter. Måte å trøste seg på: lese kokebøker».
Langbord, engasjerte samtaler, rikelige mengder vin og overdådige serveringer kommer ofte til syne i de aller største forfatterskapene og romanene. Hva kan det skyldes? Sammenlignet med samtidslitteraturen anno 2025, som består av mer spisevegring enn spising, er det ikke måte på hvor mye champagne, østers, tartar av skrapet elgkjøtt eller akevitt-sorbet som får glimre mellom sidene blant klassikerne.
Kanskje skyldes det at forfatterne en gang i tiden hadde langt mindre tilgang på privilegiene enn idag? Luksusen fremstår som et kyss med himmelen for de som bare får en smak av den; trøfler, parfyme, champagne eller et godt måltid løfter oss ut av virkeligheten - og fungerer dermed transcenderende. Det er trolig derfor de fleste fattige kunstnere har en slik hang til å drikke champagne; det er trolig derfor Hemingway var besatt av å skrive om duftende brennevin, skjenket fra krystallkarafler i små glass, “og enten det var quetsche, mirabelle eller framboise smakte alle som frukten eller bærene de kom fra, forvandlet til en tøylet ild som varmet en og løsnet tungebåndet”. Drømmer er som kjent menneskenes virkelige drivstoff - og kommer utelukkende til sin rett i sammenhenger der vi virkelig har behov for dem.
Så tidlig som på 1890-tallet skriver forfatter Arne Garborg om den estetiske verdien av kokebøkene. Han trekker frem Hanna Winsnes' kokebok som spesielt forsonende: “Det er en kjøkkenduft i boken hennes som som får leseren til å tro på det gode i livet. Og det er troen som betyr noe. Hvis vi tror det gode, har ondskapen mistet sin makt; den kan eksistere, men ikke lenger plage oss”.
Kunst, som religion og tobakk, gir oss hvile etter dagens stress, fastslår Garborg:
Hanna Winsnes
“å sove er det beste av alt, som kineserne sier; men det er ingen hvile i det som ikke får oss til å tro på det gode i livet”.
Ernest Hemingway er kanskje den største livsnyteren jeg vet om. I romanen Edens Hage skildres ferielivet til et ektepar på den franske riviera. Romanen handler om å drikke café au lait og champagne til frokost og ligge med to kvinner samtidig. En typisk dialog mellom parene fortoner seg slik:
«Hva syntes du vi skulle gjøre?»
«Vet ikke, jeg.» sa han. «Hva syntes du?»
«Det er det samme for meg. Hvis du har lyst til å fiske, kunne jo jeg skrive et brev eller to, og så kunne vi bade før lunsj.»
«For å bli sultne?»
«Ikke si det. Jeg er begynt å bli sulten allerede, og vi er ikke ferdige med frokosten.»
«Vi kan planlegge lunsjen.»
«Og etter lunsj?»
«Tar vi oss en lur som snille barn.»
«Det er et helt nytt påfunn,» sa hun. «Hvorfor har vi ikke tenkt på det før?»
«Jeg får slike blaff av intuisjon,» sa han. «Jeg er en mann med gode ideer.»
Edens hage
Videre skildres alt det vidunderlige de kommer over av mat og drikke. Her er manzanillaen som er lett, med nøttesmak, gazpacho med svømmende isbiter, sprø agurkskiver, tomat, hvitløksbrød, grillet havabbor med striper etter grillen tvers over det blanke skinnet, det nyrørte bringebærsyltetøyet til briochene, de bløtkokte eggene, “den friske morgenluften og den skarpe smaken av grovmalt pepper og varm kaffe og den sikoriduftende bollen med café au lait”.
Vi må naturligvis huske på at hovedpersonen i Hemingways roman er en mann forunt slike gleder. Han er forfatter, og hans eneste leveregel er å «ikke drikke mens han arbeider.» Men forfatteren er ikke en hvilken som helst arbeider. Forfatteren kan arbeide når han vil. Han kan skrive på dagen såvel som på natten. Dermed er han ikke fremmed for en oppkvikkende bloody mary ved siden av sitt nykokte egg om morgenen. Det er ikke rent sjeldent det blir en whisky eller to til lunsj heller. Det hadde tatt seg ut om en revisor i DNB gjorde det samme.
Også her hjemme har vi forfattere som skamløst gir seg hen til gastronomien og dens utømmelige gleder. Klaus Hagerup og Bibi Børresen er eksempler på poeter av rang. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at mat - og vinskildringer er vår tids poesi.
I motsetning til samtlige av Norges litterære debutanter, som nærmest uten unntak byr på grå realisme, tar Hagerup i bruk hele sitt vokabular for å kunne gi smakseggende beskrivelser av mat - og vinopplevelsene i Chianti.
En av hans fineste bøker er etter min mening den som tar leseren til det vakreste av Toscana med utsikt til sypresser og olivenlunder:
“Kaffen er klar og brødet er skåret, vi har store fat med bacon, egg, tomater og marinerte oliven, og ut fra det hvite kapellet på denne grandiose eiendommen strømmer noe av den fineste klavermusikk man overhodet kan tenke seg”, skriver Hagerup. Og videre: “Noen kommer med brød, det er mørkt, knassprøtt og svampmykt, en skorpe penslet med honning. Olje, smør og salt står på bordene. Man bærer inn et brett med store glass fylt med noe som ser ut som iskald vodka”.
Lykke i Toscana
Hovedretten er den grillede kyllingen som drypper av fett. Den blir servert uten grønnsaker, og bare litt brød til. “Very fast indeed, basert på eldgamle spiseskikker som landsbygda har båret med seg gjennom århundrene”, skriver Hagerup, “Enkelt, fett, proteinrikt og med masser av smak, helt identisk med måltider i 1912, 1855, 1789.
Slik spiste man seg mett – dersom man hadde mat – mens Napoleon satt og sturet på St.Helena”.
Deretter kaster reisefølget deres øyne på utvalget av kald skinke: “Inn kommer det ene brettet etter det andre med løvtynne skiver av en aldeles nydelig variant fra Serrano. En ørliten pause, og så kommer kelnerne med stekt fisk: deilige brislinger som er vendt i olje, salt og pepper og grillet over trekull, servert med hakket persille og sitron. Frådende godt”. Frådende godt skrevet også.
Duften av Sangiove. Persille med en frisk eim av nyslått høy. Bagateller. Men vi må ikke glemme at Oslo har en restaurant kalt Bagatelle – en vakker underdrivelse som illustrerer poenget. Som litteraturviter og professor Knut Stene-Johansen bemerker: Det lille under er aldri en bagatell. Mat er langt mer enn ernæring, og inngår alltid i en sammenheng – en sosialitet, en forståelse, en kultur. Mat er estetikk, men også alltid etikk. Samt politikk: “Politikk kan i siste instans defineres ut fra smak og smakspreferanser, som munner ut i dommer om godt og ondt. Slik blir smaken det som skaper verden, via politikk”.
Vår politiske væren i verden har godt av å utfordres. Den største innvendingen mot den gamle ungkarens levemåte, er i følge Walter Benjamin at han spiser sine måltider alene: “Å spise alene gjør en helt rå og hard. Den som er vant til det, må leve spartansk for ikke å forgå”. Eller som Knut Stene-Johansen uttrykker det: “Når det sosiale er lite nærværende, skrumper sinnet sammen og blir likegyldig, ettersom det ikke finnes noe som kan oppdra dets smak”. Trenger du flere argumenter for å reservere bord til deg og åtte venner – gjerne noen som står langt fra deg politisk?
Nils Kjær, en av Norges store poeter, var blant dem som hevdet at det å vanke på Theaterkafeen var et såkalt “estetisk” øyeblikk. Som kunstner og hyppig kafégjenger hadde han sans for de evige fristunder, der det unyttige kunne pleies og forvandles til poesi. “Estetikk”, skriver han i en av sine epistler, “er læren om verdien av det unyttige, verdien av det som ikke kan kjøpes og selges, verdien av det som gjør oss mennesker til noe annet og mer enn en transithavn for våre fødemidler.”
Anthony Bourdain
Det finnes med andre ord en skjult helsegevinst av en såkalt unyttig aktivitet som å spise skalldyr og drikke Sancerre i godt lag: den åndelige oppdragelsen.
Den amerikanske kokke-personligheten Anthony Bourdain hevdet at det er et direkte, omvendt proporsjonalt forhold mellom hyppigheten av familiemåltider og sosiale problemer. Det er statistisk sett mindre sannsynlighet for at medlemmer av familier som jevnlig spiser sammen, vil rane en bank, spille inn eselporno eller begå selvmord i fremtiden. Han skriver: “Hvis lille Timmy bare hadde fått mer kjøttpudding ville han kanskje ikke blitt en som i voksen alder fylte frysebokser med biter av småspeidere”.
Også filosofen Friedrich Nietzsche (1844-1900) var overbevist om gastronomiens positive ringvirkninger. I selvbiografien Ecce Homo skriver han blant annet om årsakene til hvorfor han er blitt så klok, og konkluderer med at han aldri har sløst med seg selv.
Private småting er integrert i tenkningen, og godt over tjue sider er viet helse, ernæring og viktigheten av å spasere i fjell. Han snakker om utkokt kjøtt, treg fordøyelse og fettfri kakao. “Hvorledes må du ernære deg for å oppnå ditt maksimum av kraft, av virtú i renessansens forstand?” spør
Nietzsche, denne kroppens filosof, og videreformidler de praktiske leveregler han selv har nytt godt av.
Ifølge Nietzsche hang menneskets evne til storhet, dets geni, nøye sammen med valget av ernæring. Han var for eksempel overbevist om at tyskerne var et møllspist folk fordi de forsynte seg av udugelige råvarer: “Det tyske kjøkken overhodet - hva har ikke de på samvittigheten! Suppen før måltidet, det utkokte kjøttet, grønnsakene som blir fete og melaktige; bakevarer som mest av alt ligner brevpresser! Den tyske ånd har fordøyelsesbesvær - den blir aldri ferdig med noe.”
Konklusjonen er klar: Hvis fordøyelsen er blitt noe treg som følge av dårlige vaner, er dette tilstrekkelig til å gjøre geniet middelmådig, gjøre det “tysk”.
Videre skriver Nietzsche om sammenhengen mellom gode råvarer, klima og tørr luft. Det beste kjøkkenet finnes i Piemonte, hevder antikristen, og trekker frem Paris, Provence, Firenze, Jerusalem og Athen som eksempler på land som beviser at “geniet er betinget av den tørre luften, av den rene himmel.”
Om tørr luft var betingelsen for grekernes klare hoder, deres demokrati og olympiske leker, kan man man selvsagt mene hva man vil om. Spørsmålet er om man kan betvile Nietzsches påbud om fysisk aktivitet og hvorfor man bør sitte så lite som mulig:
“Ikke skjenk tiltro til en tanke som ikke er født i det fri og under fri bevegelse hvor musklene også feirer en fest. Alle fordommer kommer fra innvollene. Å sitte er - som jeg har sagt tidligere et sted - den egentlige synd mot den hellige ånd”.