Animerte rotter, fransk gastroporno og kubanske sandwicher
Av Jan Omdahl
Tidenes beste matfilmer handler om mer enn mat.
Serien «Jan trøster leserne med artikler om mat» ruller videre. Under arbeidet med en artikkel om boeuf bouguignon hadde jeg et gjensyn med regissør Nora Ephrons herlige «Julie & Julia». Det slo meg at om det er én ting som trøster mer i tunge tider enn god mat, så må det være en god film om mat. Men hvilke matfilmer er best? Her har jeg landet på et drøyt dusin favoritter. Minst like mange verdige kandidater havnet like under streken, flere av dem kunne like gjerne vært med på lista. Velbekomme, og ha meg unnskyldt alle de gode matfilmene jeg har utelatt.
Chef (2014)
Jon Favreau regisserer og spiller hovedrollen i denne herlige komboen av road movie, far/sønn-drama og matfilm. Carl Casper er en profilert og egenrådig kjøkkensjef som får sparken fra prestisjerestauranten han driver av eieren, spilt av Dustin Hoffman. Han jobber seg ut av den personlige og karrieremessige krisen ved å kjøpe seg en sliten food truck, og redder forholdet til sønnen og eks-kona ved å ta med førstnevnte på jobbtur gjennom USA i vogna. Fra matvogna selger Carl og hans gamle linjekokk kubanske sandwicher, mens den SoMe-smarte sønnen gjør dem til et viralt fenomen. Happy ending følger. Favreau tar seg tid til å dvele ordentlig ved selve matlagingen, og scenen der han lager ostesmørbrød oppfrisket mitt kjærlighetsforhold til denne retten så til de grader at det nesten må bli en egen artikkel her på Mat og Drikke.
Jiro Dreams of Sushi (2011)
Et intimt portrett av den da 85-årige sushimesteren Jirio Ono i Tokyo og den fabelaktige restauranten han drev sammen med sønnene. Ono er fortsatt eier av Sukiyabashi Jiro, men har trukket seg fra den daglige driften av helsemessige grunner. Restauranten har kun ti plasser ved disken, og serverer angivelig verdens beste sushi i tradisjonell Edo-stil. Tidligere hadde den tre stjerner i Michelin-guiden, men røyk ut av på grunn av sære reservasjonsregler. Her gis det ikke ved dørene. Sjekk bare restaurantens nettside , full av strenge instrukser om hvordan gjestene skal oppføre seg under måltidet. At Ono er en hard negl, fremgår tydelig av David Gelbs intime dokumentar. Han følger hendene som har utført de samme bevegelsene i syv tiår, og som leverer sushi på det aller høyeste nivået. Filmens dybde ligger i hvordan den portretterer Onos matkunst som en nærmest selvutslettende, men samtidig opphøyet tilstand.
Tampopo (1985)
Etter å ha sett denne på tv en gang på tidlig 1990-tall ble kona og jeg så fysne på asiatisk at vi måtte rett ut og spise sushi. Det er riktig nok ramen det handler om i Juzo Itamis «ramen western», men filmen fungerer også som en hyllest til japansk mat og matkultur mer generelt. «Tampopo» er en episodisk fortelling om en kvinnelig restauratørs søken etter den perfekte ramen-suppen, og trailsersjåføren Goro som ruller inn i byen og hjelper henne. Itami utforsker hvordan mat knytter mennesker sammen. Humor, drama og kulinarisk intimitet, slurping og dampende skåler med ramen - what’s not to like?
Sideways (2004)
Strengt tatt mer vinfilm enn matfilm, men for en herlig film det er. Vi følger to gamle kompiser i midtlivskrise på guttetur i en rød Saab 900 cabriolet gjennom Santa Barbara Countys vinmarker, med vilt ulike ambisjoner for turen. Skuespilleren Jack (Thomas Haden Church) har karrierehøyden bak seg, og akter å feste og ligge med damer alt han er kar om før han reiser hjem og gifter seg. Miles (Paul Giamatti) er frustrert skolelærer og mislykket forfatter, skilt, deprimert og gretten. I motsetning til Jack er han vinelsker, og ser fram til smakinger, gode måltider og noen rolige runder golf. Ingen av dem får turen de hadde forestilt seg, det roter seg til med fyll, forelskelser, grining og alskens kompisfilm-forviklinger. Regissør Alexander Payne tar den snobbete vinturismen på kornet, men er ikke hardere i klypa enn at man drømmer om en framtid for USA der det igjen kan være aktuelt å tenke på en slik tur som en mulighet.
Babettes gjestebud (1987)
Det er vel den store skandinaviske matfilmen, dette. Gabriel Axels filmatisering av Karen Blixens novelle er blytungt symbolmettet: En fransk flyktning på 1870-tallet bruker en lotterigevinst til å tilberede et storslått fransk festmåltid for en pietistisk dansk menighet. Mens novellens handling er lagt til Nord-Norge, er filmen altså lagt til Danmark. Det går i langsomt, nesten sakralt tempo, mens Stéphane Audrans som Babette dirigerer kjøkkenet med stille intensitet. Filmens kulminerende festmåltid skal, kanskje en smule overtydelig, vise hvordan det sanselige og overdådige skaper en form for frigjørende lykke hos de purtianske og strengt religiøse middagsgjestene. Det skulle da også bare mangle: Skilpaddesuppe, blinis Demidoff med kaviar, vaktler i sarkofag med foie gras og trøffelsaus, og baba med rom og glasert fruktsalat kan umulig være djevelens verk.
Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker (1989)
Peter Greenaways kontroversielle mestrerverk er strengt noen solide hakk for drøy som makabert, teatralsk krimdrama til å kunne kalles en matfilm. Men før alt går til helvete, skildrer Greenway og hans franske filmfotograf Sacha Viery interiører og arbeid på kjøkkenet til restauranten Le Hollandaise i vakre og dvelende bilder, litt som i «Pot au Feu». Men det varer ikke: Restauranten skal snart bli teaterscene for alskens perversiteter. Michael Gambon forpester rommet som den sjalu, hevngjerrige og tyranniske gangsteren og restauranteieren Spica, mens hans utro hustru Georgina, spilt av en elegant og iskald Helen Mirren, planlegger sin hevn. Vær advart: Kuliminasjonen på denne utroskapshistorien fra restaurantmiljø er absolutt ikke for sarte sjeler. Det vanker både tortur og grusom død – før det like godt kuliminerer i (spoileralarm!) kannibalisme. Helstekt elsker til hovedrett, velbekomme.
Ratatouille (2007)
Premisset for en av tidenes beste matfilmer må kunne kalles en smule søkt. Hovedkarakteren i Pixar-animasjonsfilmen Ratatouille (2007) er Remy, en rotte med kulinariske ambisjoner. Remy drømmer om å jobbe som kokk på Auguste Gusteaus restaurant i Paris, og går i allianse med den klossete ryddegutten Linguini for å nå målet. Stor kokekunst, stort kaos og uskyldig identitetspolitikk følger. Ratatouille er en søt og morsom buddy movie, men når også store høyder som matfilm med sin skildring av matlaging og kulinarisk håndverk. Scenen der Remy tilbereder en perfekt, dekonstruert ratatouille som sender den gretne og kresne restaurantkritikeren Ego tilbake til barndommen, er perfekt.
Julie & Julia (2009)
Regissør Nora Ephron (1941-2012) vever sammen to tidsepoker i en hjertevarm og morsom hyllest til mat som transformativ kraft. Meryl Streep spiller den amerikanske diplomatfruen Julia Child i Paris på 1950-tallet, der vi følger hennes frigjøring på vei mot et yrkesliv som kokebokforfatter og senere USAs mest berømte tv-kokk. Streep tar Childs stemme og særegne framtoning helt på kornet. Amy Adams spiller matbloggeren Julie, som fra sin slitne leilighet i Queens blogger om sitt forsøk på å lage alle rettene i Childs kokebok i løpet av ett år. Det drar seg kraftig til når Julie sovner under tilberedning av Julias bouef bourguignon - en oppskrift jeg altså lener meg tungt på i denne artikkelen.
Big Night (1996)
To italienske immigrantbrødre satser alt på en storslått gratismiddag for å redde sin kriserammede restaurant i New Jersey en gang på 1950-tallet. Stanley Tucci og Tony Shaloub er nydelige i denne hyllesten til italiensk lynne og matkultur. Filmens følelsesmessige klimaks serveres gjennom tilberedningen av en perfekt timpano – en overdådig pastarrett av den gamle skolen, der en paukeformet deigskorpe (timpano = pauke) er fylt med kjøttboller, hardkokte egg, ost, kokt pasta, aubergine, salami, urter og grønnsaker. Her bys det på komikk, tragedie, familebånd, yrkesstolthet, forræderi. I den avsluttende frokosscenen, uten ord og filmet i én tagning, er forsoning symbolisert gjennom tilberedningen av en enkel omelett.
The Trip to Italy (2014)
Kanskje min favoritt blant Michael Winterbottoms The Trip-serier og tilhørende nedklippede filmer, i skarp konkurranse med den første turen i England. Komikerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller to mildt karikerte utgaver av seg selv, der de kjører, spiser, drikker og småkjekler seg gjennom noen av Italias mest pittoreske landskaper på oppdrag for et magasin filmens «Coogan» skriver for. En herlig salat av gastronomi, vennskap, profesjonell rivalisering, misunnelse, midtlivskrise – og imitasjoner. Michael Caine, Marlon Brando i Gudfaren, Lord Byron – hvem gjør dem best? Maten spiller strengt tatt en birolle, men det som serveres mens samtalene pågår er tilstrekkelig i fokus til at dette også er en film for matnerder.
Pot-au-Feu – Veien til hjertet (2023)
Vi er på landsbygda i Frankrike på 1920-tallet. Godseier Dodin Bouffant (Benoît Magimel) er privilegert nok til å kunne vie livet til kokekunsten og jakten på det perfekte måltidet. Kjøkkensjefen Eugénie (en strålende Juliette Binoche), er en egenrådig yrkeskvinne med et eget indre lys. Man skjønner fort at det er noe mer enn et profesjonelt forhold mellom de to, og regissør Trần Anh Hùngs såre kjærlighetshistorie er sømløst viklet inn i uimotståelig vakre, perfekt lyssatte og dvelende bilder fra grønnsakshagen, kjøkkenet og spisebordet. Man får en ubendig trang til å flytte til et gods i Loire, omgitt av vakker natur, vakre mennesker, de beste råvarene og en arbeidsom tjenerstab.
Menus-Plaisirs – Les Troisgros (2023)
Den beste dokumentarfilmen jeg har sett om mat og restaurantdrift er fire timer lang. For å sitere fra min anmeldelse her på Mat og Drikke: «Den 94 år (!) gamle dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman følger ekteparet Michel og Marie Pierre Troisgros, deres to sønner César og Léo, samt restaurantens ansatte og gjester, gjennom en fire timer lang nærstudie av hva det vil si å drive en restaurant på dette nivået. Det er ingen intervjuer, ingen fortellerstemme, bare kameraet som følger det som foregår og gir seeren rikelig anledning til å forstå litt mer av den inspirerte lidenskapen, den fanatiske disiplinen og det knallharde arbeidet som ligger bak restaurantdrift og gastronomi på trestjerners nivå.» Forestill deg verdens lengste episode av Netflix-serien «Chef’s Table», så har du den. Husk matpakke.
Hvitløkscenen i Goodfellas (1990)
Martin Scorseses briljante gangsterepos er selvsagt ikke en matfilm, men matlagingsscenen fra en fengselscelle bringer den likevel inn på lista. Vi er med Henry Hill (Ray Liotta) i et tilbakeblikk til da han satt inne i New York sammen med Paul Cicero (Paul Sorvino) og noen andre wise guys i familien. På cella har de kjøpt seg handlefrihet til å kunne tilberede forseggjorte måltider med italiensk tradisjonsmat på innsmuglede råvarer. Under tilberedningen av en pastamiddag forteller Henry oss om Pauls teknikk for å kutte opp et fedd hvitløk, der han bruker et barberblad til å skjære flortynne, nesten gjennomsiktige skiver som «smeltet i pannen». Brutalitet og sanselighet i sameksistens, med maten som metafor for mafiafamiliens kultur, tradisjoner og samhold.