Sanger om en tapt verden
TEKST: Erik Valebrokk
Robert Smith er seg selv lik på den første The Cure-platen på 16 år. Songs Of A Lost World vitner om en stadig meget vital låtskriver og et kruttsterkt band etter snart 50 år i manesjen.
Robert Smith ga endelig ut det fjortende The Cure-albumet tidligere denne måneden.
Foto: Universal Music Norway
The Cure
Songs Of A Lost World
(Polydor/Fiction)
At det er gått lang tid siden sist The Cure ga ut plate, betyr ikke at bandet har vært borte. Årene siden albumet 4:13 Dream fra 2008 har vært fulle av aktivitet; turneer, jubileumsmarkeringer, gjesteopptredener, samleplater, konsertplater og remixplater, samt filmprosjekter og innspilling av ny musikk som ikke er blitt utgitt. Robert Smith og hans kumpaner har hatt nok å henge fingrene i, men lederen selv er blitt stadig mer selvkritisk, som kanskje er den fremste årsaken til at det først nå foreligger ny musikk.
Lanseringen av Songs Of A Lost World er en av plateårets store begivenheter. Den startet nærmest umerkelig med en plakat utenfor puben der The Cure – den gang en trio med Smith på sang og gitar, Michael Dempsey på bass og Lol Tolhurst på trommer – spilte sin aller første konsert i 1978, i Crawley sør for London der Smith vokste opp. Ordlyden på plakaten var kryptisk: «Songs Of A Lost World» og en dato skrevet med romertall, «L. XI. MMXXIV»
Dette ble fulgt av postkort med samme budskap sendt til fansen. Smith hadde allerede to år tidligere røpet tittelen på albumet som var ferdig innspilt og «egentlig» skulle utgis samme høst. Det skjedde ikke, men nå var det altså klart: 1. november 2024 ville The Cure endelig utgi sitt fjortende studioalbum, Songs Of A Lost World.
Singlen «Alone» ble sluppet fem uker i forkant, og to uker etter det igjen kom enda en sang, «A Fragile Thing». Begge låter umiskjennelig The Cure. Syv minutter lange «Alone» durer og går i hele tre minutter før Smith begynner å synge. Disse lange, dvelende instrumentalpartiene som innledning til låtene har vært et ofte brukt grep gjennom hele bandets levetid. «Alone» er mørk, dyster, seig og tung, akkurat slik The Cure er på sitt mest karakteristiske, og «A Fragile Thing» er ikke mye mer oppstemt. De fleste følte seg trygge på at Songs Of A Lost World ville bli et album å regne med, og det er det blitt.
De engelske musikkmagasinene Uncut og Mojo hadde begge fyldig dekning av The Cure i forbindelse med utgivelsen av Songs Of A Lost World.
Foto: Erik Valebrokk
For denne anmelders del, som har fulgt The Cure siden det andre albumet Seventeen Seconds ble utgitt i 1980, er den nye platen en påminnelse om hvorfor jeg er så intenst glad i bandet. Strengt tatt har jeg ikke vært særlig imponert over noen av platene som er kommet etter Disintegration i 1989, av mange ansett som bandets virkelige mesterverk. De har likevel ikke vært uten lyspunkter. Wish fra 1992 inneholder eksempelvis bandets mest kjente sang, «Friday I’m In Love». Smith har nokså presist beskrevet den som en «henda i været, nå skal vi ha det gøy-låt». Slikt befinner seg milevis unna bandet vi møter på den nye platen.
Songs Of A Lost World åpner med «Alone», og den går slik:
This is the end of every song that we sing
The fire burned out to ash, and the stars grown dim with tears
Cold and afraid, the ghosts of all that we’ve been
We toast with bitter dregs, to our emptiness
And the birds falling out of our skies
And the words falling out of our minds
And here is to love, to all the love
Falling out of our lives
Hopes and dreams are gone
The end of every song
And it all stops
We were always sure that we would never change
And it all stops
We were always sure that we would stay the same
But it all stops
And we close our eyes to sleep
To dream a boy and girl
Who dream the world is nothing but a dream
Where did it go?
Where did it go?
Broken voiced lament to call us home
This is the end of every song we sing
Where did it go?
Where did it go?
Where did it go?
Where did it go?
Broken voiced lament to call us home
This is the end of every song we sing, alone
Også til Robert Smith å være er dette mørkt. Håpet og drømmene er forsvunnet, alt stopper, ingenting er tilbake. Det er lett å tolke det dithen at det er sin egen forestående endetid den nå 65 år gamle Smith berører her, og i et globalt perspektiv kan den dessuten forstås som en kommentar til verdens rådende – og til dels elendige – tilstand. Det er ikke første gang The Cure har formidlet stemninger som kler menneskehetens mest dystopiske sider. Det er regelen snarere enn unntaket.
The Cure på Øyafestivalen i Oslo i august 2019. Her er Robert Smith og Reeves Gabrels i aksjon.
Foto: Erik Valebrokk
Sangen er tung og seig og melodiøs, umiskjennelig The Cure. Dette er første plateinnspilling med gitaristen Reeves Gabrels, som ble med i bandet i 2012 og ellers er mest kjent for å ha spilt med David Bowie i bandet Tin Machine, og han setter tydelig preg på både «Alone» og resten av sangene på Songs Of A Lost World. Sammen med Smith selv betyr tilstedeværelsen hans at vi møtes av en solid murvegg av gitarer (som blir enda mer massiv senere på platen), og Simon Gallups bass er som vanlig tungt på plass. Han overtok jobben fra Michael Dempsey alt i 1980 og har spilt i The Cure i flesteparten av årene siden. Jason Coopers monumentale trommestil har bidratt til bandets lydbilde siden 1995, og han har – som meg – vært fan siden Seventeen Seconds ble utgitt i 1980. Sistemann, Roger O’Donnell har spilt keyboards med bandet i tre runder, første gang i 1987.
Selv om den dystre tematikken med et dertil hørende mollstemt lydbilde langt på vei har definert The Cure, er det balansert av Smiths sans for iørefallende melodier og et visst behov for å bryte opp dommedagsstemningen med livsbejaende popmusikk fra tid til annen. Det er nok også en vesentlig del av hemmeligheten bak bandets suksess.
Som «Friday I’m In Love» er den tidlige singlen «Boys Don’t Cry» (1979) et utmerket eksempel på den makeløse meloditeften til frontmannen. I dag er den en av The Cures mest kjente sanger, men ble spilt inn på et tidspunkt der bandet var på søken etter en identitet, parallelt med debutplaten Three Imaginary Boys, og derfor ikke helt «typisk The Cure». Det mer gjenkjennelige lydbildet og den mørke stemningen fant de frem til så det suste på de neste tre albumene, Seventeen Seconds (1980), Faith (1981) og Pornography (1982). Disse er dystre, stemningsfulle plater som gjorde dem til spydspisser innen sjangeren som skulle bli kjent under merkelappen goth, der også Bauhaus, Joy Division og Siouxsie & The Banshees var toneangivende på samme tid.
Med viltert, «ustelt» hår, tung svart mascara, rød leppestift og svarte klær, har Robert Smith blitt et goth-ikon, et utsøkt eksempel på merkevarebygging i musikkbransjen. Kun få artister har et like umiddelbart gjenkjennelig utseende. Selv Bob Dylan og Willie Nelson skifter antrekk fra tid til annen, om enn frisyrene har holdt seg nokså stabile.
Robert Smith er en av musikkverdenens lettest gjenkjennelige skikkelser.
Foto: Sam Rockman/Universal Music Norway
The Cure ble popstjerner tidlig på 80-tallet. Rent bortsett fra Smiths evne til å trylle innbydende melodier ut av ermet, hadde bandets musikkvideoer regissert av Tim Pope mye av æren. Disse fremhevet den karismatiske vokalistens mørke image, og visste også å spille på sangenes innhold, et sted i skjæringa mellom gotisk romantikk, mareritt, surrealisme og rastløs eksistensialisme.
I en kort periode virket det som Smith virkelig var fanget i popmusikkens klør, men det var ytterst forbigående. Etter utgivelsen av ravnsvarte Pornography i 1982 var bandet i realiteten oppløst, og Smith tok jobben som gitarist i Siouxsie & The Banshees som han også hadde spilt med tidligere.
Parallelt ga han ut tre, relativt sett, hyperkommersielle The Cure-singler, etter et visst press fra plateselskapet Fictions mann Chris Parry som i sin tid hadde gitt bandet kontrakt. Ved siden av Smith var Lol Tolhurst eneste gjenværende originalmedlem, og The Cure var i beste fall å regne for en duo, om bandet i det hele tatt eksisterte. Sammen med Steve Severin fra The Banshees dannet Smith også duoen The Glove (med Jeanette Landray på vokal) som ga ut én plate, Blue Sunshine, i 1983.
De tre The Cure-singlene, «Let’s Go To Bed», «The Walk» og «The Lovecats», ble sammen med fem B-sider samlet på mini-LPen Japanese Whispers utgitt før jul samme år. Sistnevnte er den type låt som kunne dukket opp i en Tim Burton-regissert krysning av The Aristocats og The Nightmare Before Christmas, en skramlete og skakk jumpblues forkledd som goth og en av Smiths mest kjente låter.
I 1984 ga The Cure ut sitt femte album The Top. Det kan betraktes som soloalbumet Robert Smith aldri har laget, i denne anmelders ører en undervurdert plate, vesentlig bedre enn sitt rykte. Men det var da Smith stablet et nytt The Cure på beina og ga ut The Head On The Door (1985) at det skulle ta av for alvor. Med denne og de to oppfølgerne, dobbeltalbumet Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987) og Disintegration (1989), la Smith og hans revitaliserte The Cure grunnlaget for den enorme suksessen de opplever i dag. «Inbetween Days», «A Night Like This», «Close To Me», «Why Can’t I Be You?», «Just Like Heaven», «Lovesong» og «Lullaby» er alle å finne på disse svært slitesterke platene som bobler over av tøylesløs skaperkraft og kreativitet, og representerer bandets udiskutable storhetstid.
«Lovesong» og «Just Like Heaven» er for øvrig to av flere sanger Smith har skrevet om sin kone gjennom 36 år, Mary Poole, og følgelig også blant de mer oppstemte. Hun er hans evige muse, og de har kjent hverandre siden tenårene. Poole er tidligere modell og sykepleier, og kan også ses i musikkvideoen til «Just Like Heaven» der de danser sammen på kanten av et stup, hun i hvite, «gotiske», flagrende gevanter – svært passende, det hele.
Robert Smith er ikke bare mørkemann. Han har sine romantiske sider også, som vi for eksempel kan høre i «Lovesong» og «Just Like Heaven», to av de mange sangene han har skrevet med sin kone Mary Poole i tankene.
Foto: Erik Valebrokk
Mye av hemmeligheten bak The Cures suksess skyldes utvilsomt hovedpersonens lukkede, mystiske og karismatiske fremtoning. Smith har lykkes i å bygge en aura av distansert coolness, gjødslet av et tekstunivers som er like deler romantikk og bunnløs fortvilelse, en hårfin balansegang mellom lys og mørke. Ingen kan synge ordet «kiss» med slik desperat lengsel og åpenbar begeistring, men det er heller ikke mange som gjør ham rangen stridig i å mane frem bilder av våre dypeste mareritt og største redsler. Sangene hans er fulle av paranoia, vanvidd og frykt, drapsfantasier, menneskeetende edderkoppmenn og begravelsesprosesjoner.
Når du som ung mann – eller kvinne – står ansikt til ansikt med tekstlinjer som «A noise, a scream tears my clothes as the figurines tighten, with spiders inside them and dust on the lips of a vision of Hell, I laughed in the mirror for the first time in a year» (fra «The Figurehead», 1982) eller «You hold me hypnotized, I’m mesmerized, your flames are flames that kiss me dead» (fra «The Caterpillar», 1984), blir du aldri helt den samme.
Robert Smith har hentet mye inspirasjon fra litteraturen, og Albert Camus, Franz Kafka og Jean-Paul Sartre er navn å trekke frem fra de tidlige platene. På «Alone» fra den nye platen hjalp dekadansepoeten Ernest Dowsons dikt «Dregs» ham å fullføre teksten.
Og hvis du synes «Alone» som sitert lenger opp er illevarslende, kan du ta det helt med ro. Mørket hviler tungt over hele den nye platen. Neste sang ut er «And Nothing Is Forever» som er minst like nedslående som tittelen antyder. Den handler om et løfte Smith ga en venn om å være til stede under vedkommendes dødsleie. Sangen formidler avmaktsfølelsen og angeren han føler over ikke å ha oppfylt løftet.
«A Fragile Thing» er låten jeg musikalsk sett oppfatter som mest arketypisk The Cure. Det minimalistiske, nesten Eric Satie-aktige pianotemaet i innledningen setter tonen for en uendelig vakker sang om et forhold i sakte fart mot avgrunnen:
Every time you kiss me
I could say
Don’t tell me how you miss me
I could die tonight from a broken heart
This loneliness has changed me
We have been too far apart
«Warsong» handler om et turbulent vennskapsforhold til en person Smith ble uvenner med, forsonet med, uvenner med, forsonet med, i en evig loop, og er ment som en metafor på utsagnet om at det ikke er rart det er krig i verden. «All we will ever know is bitter ends, for we were born to war», synger han til et blytungt komp. Her er overstyrte gitarer og en vokalist som nærmest hyler ut teksten i fortvilelse. Den hadde passet godt inn på det 42 år gamle albumet Pornography, som er det nærmeste The Cure har kommet et armageddon.
Robert Smith kan nok iblant beskyldes for å være i godt humør, men han er en alvorlig mann, det skal han ha.
Foto: Erik Valebrokk
Snur vi platen står «Drone: Nodrone» for tur, en hard og brutalt funky låt som skiller seg betydelig ut fra de øvrige. På snodig vis passer den likevel inn, med sin elektriske åpning med overstyrte gitarer før resten av bandet kaster seg på og kaskader av lyd slynges ut. «Drone:Nodrone» er nok ikke direkte inspirert av Jimi Hendrix’ musikk, men den avdøde gitarlegenden er del av Robert Smiths DNA (The Cure gjorde en versjon av «Foxy Lady» på debutalbumet Three Imaginary Boys) og blør umerkelig inn i musikken hans fra tid til annen. Teksten tar utgangspunkt i en kameradrone Smith observerte over huset sitt, en hendelse som opprørte ham og fikk ham til å stille spørsmål rundt det han kaller «den moderne verdens overvåkningsnatur». Det er kanskje ikke rart det er platens mest aggressive låt.
«I Can Never Say Goodbye» er på sin side platens mest personlige låt. «Something wicked this way comes to steal away my brother’s life», synger Smith om storebrorens uventede dødsfall for noen år tilbake. Han skrev melodien dagen etter, men strevde lenge med å finne de passende ordene. Valget falt på å skildre den siste natten de hadde sammen. Det er hjerteskjærende å høre Robert Smith synge «I can’t break this dreamless sleep however hard I try, I am down on my knees and empty inside». Det er en utspekulert vakker sang, båret på et enkelt pianotema beslektet med «A Fragile Thing».
«All I Ever Am» er platens fremste eksistensielle undring. Her synger Smith om hvordan han strever med å se sitt «jeg» i lys av tiden som går. Intellektuelt er han klar over at dagens Robert Smith er summen av en rekke tidligere versjoner av ham selv, men det er vanskelig å forstå instinktivt. Det gir den ubehagelige følelsen av at noe er «feil», at han befinner seg i en «feedback loop». Han er summen av sine minner, samtidig som minnene hans endres kontinuerlig, av den personen han er nå.
Slike spørsmål er lette å la seg føre med av. For hvem er vi egentlig? Vi kan umulig være de samme personene i dag som da vi vokste opp? Da jeg oppdaget The Cure var jeg 13-14 år gammel, knapt tenåring, og jeg gikk inn i mine viktigste formative år med Robert Smiths messende stemme på øret, om det var hjemme på gutterommet, sammen med venner eller – slik The Cure aller helst skal oppleves – med hodetelefoner ute i regnet.
Jeg var en garantert forvirret ung mann, med lang svart frakk og frisyre inspirert av Smith, og trodde det var vesentlig å tenke tunge tanker omkring livet og kjærligheten og alle disse vidunderlige tingene som jeg ennå ikke forsto så mye av. Om Robert Smith ga meg en dypere forståelse av tilværelsens store spørsmål aner jeg ærlig talt ikke, men jeg er bombesikker på at jeg ikke ville vært den samme uten de sangene – og den stemmen. Like fullt er jeg også trygg på at jeg er en annen person i dag. «All I Ever Am» gir – kanskje – en dypere innsikt i dette.
Songs Of A Lost World gjør meg uansett lykkelig, hvor trist og mørk den enn er, fordi det er en plate som appellerer til nostalgikeren i meg. Den fører meg tilbake til endeløse tenåringsfilosofiske undringer og den sitrende følelsen musikken til The Cure ga meg for pluss/minus 40 år siden. Nå har nye generasjoner av fans kommet til, og noen av dem har heller aldri opplevd at en ny plate med The Cure er utgitt i deres levetid. Den erkjennelsen gir noen perspektiver, og det er nettopp dette Songs Of A Lost World handler om – tidens forgangenhet og vår egen dødelighet. Vi blir eldre, og verden slik vi kjenner den med oss.
Robert Smith og Simon Gallup på Øyafestivalen i 2019. Til informasjon har Gallup klippet seg siden den gang.
Foto: Erik Valebrokk
Den avsluttende «Endsong» tar seg virkelig god tid. Her går mer enn seks minutter før Smith begynner å synge. Den samme melodilinjen spilles igjen og igjen, men låten bygger seg sakte opp i intensitet og blir finere og mektigere for hver takt. Så vender Smith tilbake til mørket fra åpningen «Alone» og nye eksistensielle betraktninger, som et ekko om hvor dette livet bærer – nord og ned:
And I’m outside in the dark staring at the blood-red moon
Remembering the hopes and dreams I had, and all I had to do
And wondering what became of that boy
And the world he called his own
I’m outside in the dark wondering how I got so old
It's all gone
It's all gone
Nothing left of all I loved
It all feels wrong
It's all gone, it's all gone, it's all gone
No hopes, no dreams, no world
No, I don’t belong
I don’t belong here anymore
It's all gone
It's all gone
I will lose myself in time
It won’t be long
It's all gone, it's all gone, it's all gone
Left alone with nothing at the end of every song
Left alone with nothing at the end of every song
Left alone with nothing, nothing
Nothing
Nothing
Nothing
Songs Of A Lost World er The Cures første album på 16 år, men like vesentlig er at det er deres beste på hele 35 år. I mine ører er platen et mesterverk, hverken mer eller mindre. Jeg abonnerer heldigvis ikke på Robert Smiths endetidsvisjoner, og tror ikke vi sitter igjen med ingenting. Det vi derimot har – trygt plassert ved siden av en allerede meget rik sangskatt – er åtte nye og ytterligere berikende tilskudd til The Cure-kanonen. Songs Of A Lost World er en plate over all forventning.
NB! På utgivelsesdagen spilte The Cure en eksklusiv konsert som ble strømmet live, hvor de først spilte hele den nye platen i sin helhet, etterfulgt av hele 23 gamle sanger. Den tre timer lange konserten kan ses her: