Taylor Swift

TEKST: ERIK VALEBROKK

Ungdommen viser ofte veien. Den ser verden med friske øyne, nysgjerrighet og åpne sinn. De unge ser nye muligheter der de eldre vil opprettholde status quo, og mange av dem, de unge altså, er skikkelig glade i Taylor Swift (34). Det er problematisk for enkelte.

Forsvarsskrift for

Taylor Swift ga for noen uker siden ut sitt ellevte album, The Tortured Poets Department som finnes i to versjoner, en med 16 sanger og en med hele 31. Foto: Universal Music

Jeg – en 57 år gammel tilreisende fra fortiden – er inne i en periode der jeg spiller mye Taylor Swift, men som alltid også en hel del andre artister. Noe som gjør musikk spennende for meg er de enorme forskjellene i uttrykk, og at musikk aldri slutter å utvikle seg.

Det er derfor vi alltid er på utkikk etter nye artister. Det vil si, noen av oss er det – slett ikke alle.

Fyllmasse og selvplagiering

Nå skal ikke jeg være en sånn voksen fyr som «taler ungdommens sak» – den jobben har ungdommen bestandig klart best selv – men disse problemstillingene er blitt aktuelle nok en gang fordi Taylor Swift har gitt ut ny musikk og som vanlig slått noen gamle rekorder. Når hennes ferske plate The Tortured Poets Department blir gjenstand for så mye oppmerksomhet som den gjør, kryper besserwisserne frem fra de støvete hulene sine med karakteristikker som «intetsigende og generisk», «like perler på en snor» og så videre.

Akkurat disse to er hentet fra kommentarfeltet til en (voksen) bekjent av meg på Facebook som i skrivende stund gjør et hederlig forsøk på å «forstå» Taylor Swift ved å høre gjennom platene hennes. Ikke at det er spesielt krevende å forstå musikken til Taylor Swift, men det kan vi komme tilbake til.

Mitt bekjentskap utbasunerte sin misjon og etterlyste synspunkter fra venner, samtidig som han la ved en lenke til VGs anmeldelse der det blant annet heter at platen inneholder «så mye fyllmasse og indirekte selvplagiering at låtene glir over i hverandre» og det kvitteres med terningkast 3.

Jeg skal ikke underslå at anmelder Tor Martin Bøe (som nærmer seg 50) er i nærheten av et poeng når han påpeker at albumet er langt. Det er mye ny musikk på The Tortured Poets Department (16 sanger, og det foreligger også en dobbelt så lang utgave med 15 «bonusspor»), og det er slett ikke sikkert at alt er créme de la créme.

Coveret til The Tortured Poets Sociery.

Fort i svingene

På den annen side har det her gått svært fort. Bøe hadde omtrent en halv arbeidsdag på seg til å lytte gjennom 31 helt nye sanger OG skrive noe forsøksvist glupt om dem. Med tanke på at det tar to timer og to minutter å høre gjennom hele stasen, innebærer det at anmelderen har spilt hver sang to ganger – hvis vi legger godviljen til. Innenfor dette tidsrommet skal anmeldelsen også skrives og gode setninger formuleres, og det er i tillegg å forvente at det foreligger en form for analyse av innholdet.

Det er ikke rare tiden på så mye jobb, men sånn er det med de største avisene – de vil så tidlig som mulig ut med «nyheten» om hvorvidt en plate er bra eller dårlig. Til sammenligning ga Dagbladets anmelder en femmer på terningen for Taylor Swifts innsats – på noenlunde like lang tid.

Det blir gjerne, som Bøe skriver, til at «låtene glir over i hverandre» når du ikke gir dem tid til å åpne seg for deg. De må få lov til å stråle i alle de flotte antrekkene de har funnet frem, og vise deg hvor fint de har pyntet seg, ellers legger du ikke merke til dem. Sanger krever oppmerksomhet som oss alle, og heller ikke gode sanger liker å gli umerkelig inn i mengden når de har kledd seg til fest. Og for å si det ytterst enkelt; Taylor Swift har mange av de gode sangene.

«Alt var bedre før»

Min egen alder fører uvegerlig til at jeg sakker akterut på noen områder, men jeg forsøker å begrense skadevirkningene så godt det lar seg gjøre ved fortløpende å høre så mye jeg klarer av all den nye populærmusikken som slynges mot oss. Det er voldsomme greier, en evig kakofoni av nye inntrykk – og uttrykk – som aldri settes på pause. Jeg har spilt The Tortured Poets Department mange ganger nå og kunnet fastslå at jo da, mange av de nye sangene til Taylor Swift både ser og høres riktig flotte ut.

Ikke at det overrasker meg. Hun er en av vår tids mest stødige, og samtidig produktive, artister og låtskrivere, og har det med å levere over gjennomsnittlig gode ting. Når jeg tenker etter, kommer jeg ikke på en eneste Taylor Swift-sang jeg aktivt misliker.

Men med all den nye musikken og alle de nye navnene som dukker opp fra intet – hele tiden – er det lett å si «føkk it, alt var bedre før». Når du sitter med din evigvarende, fullt forståelige, kjærlighet til Rolling Stones, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Joni Mitchell, Radka Toneff, The Beatles, Emmylou Harris, Genesis, Little Richard, Elvis Presley, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen eller B.B. King, er det kanskje nok. Å vende ryggen til det babelske virvaret av ny musikk er lettvint. Svært mange gjør det.

Hør for all del på Rolling Stones, men det er lov å sjekke ut noen nyere artister også. Foto: Universal Music

Det er helt OK å nøye seg med noen få artister som lydspor til eget liv, som sannsynligvis var der i formative år og ble med inn i voksenlivet, og fremdeles resonnerer tungt i deg når du hører dem. Det er ikke noe galt i det. Du har lov, du er voksen og kan ta egne, selvstendige valg. Men, det er begrensende, og du frarøver deg selv potensielt vesentlige lytteropplevelser.

Undervurderes

I tilfellet Taylor Swift kan vi heller ikke underslå at det handler om noe mer eller større enn musikken, selv om det til syvende og sist er den som bør vurderes. Hun er et fenomen, verdensomspennende sådant. Det fordrer noen perspektiver, men når vi slutter å være nysgjerrige, og ikke er villige til engang å forsøke å forstå hvorfor så mange ender opp som «swifties» og heller latterliggjør det hele, gjør vi oss eldre enn vi trenger å være.

Vi undervurderer både Taylor Swift og alle de som elsker musikken hennes. En berømmelse lik den hun er i besittelse av oppstår ikke i et vakuum. Det bør være nokså innlysende at hun har en del å fare med, så hvorfor ikke gi henne en sjanse om du ikke alt har gjort det?

Det er ikke alltid en god idé bare å høre gamle sanger med gamle favoritter om igjen. Hvor glad jeg enn er i deLillos, Bob Dylan, The Clash, Aretha Franklin, David Bowie eller Stevie Wonder, hadde jeg blitt gæren om jeg skulle hørt på dem hele tiden. Av samme grunn har jeg aldri akseptert premisset for spørsmålet «Hvilken plate ville du hatt med deg på en øde øy?»

Lars Lundevall og Lars Lillo-Stenberg i deLillos spiller gamle sanger om igjen. Foto: Erik Valebrokk

Dynamisk lytting

En ting jeg har lært meg er at jo mer forskjellig musikk jeg hører dess mer mottagelig er jeg for nye inntrykk. For mange år siden var jeg en tilgjort kul musikkjournalist, en vandrende klisjé, som i fullt alvor påsto at jazz er farlig og at alle som kunne synge så rent som for eksempel Celine Dion eller Whitney Houston ikke var verdt å bruke tid på.

Jeg er evig takknemlig for at det er veldig mange år siden jeg innså hvor håpløs den holdningen er, av den åpenbare årsak at jeg fikk vekk skylappene og åpnet sansene for så mye mer musikk. Det betyr ikke at jeg er blitt ihuga Celine Dion-fan på mine gamle dager, men jeg anerkjenner hennes udiskutabelt flotte stemme og blir ikke lenger støtt av å høre sangene hennes.

Og jazz? Hvor skal jeg starte! John Coltrane? Miles Davis? Jan Garbarek? Billie Holiday? Karin Krog? Kamasi Washington? Det er så mye fint der ute at jeg blir svimmel, og innen jazzen – som på andre områder – har jeg veldig mye uutforsket. Heldig er jeg som all den musikken til gode!

En ansatt i platebutikken Big Dipper i Oslo sentrum ga meg forleden den fineste kompliment jeg kan tenke meg da han beskrev meg som «en dynamisk lytter». Med det mente han at jeg ikke gror fast i én sjanger, men er lydhør for ymse uttrykk og lar meg glede over ting jeg ikke har hørt før eller kanskje ikke umiddelbart forstår.

Jazz er ikke farlig, men en artist som Kamasi Washington gir ikke ved dørene. Gleden over musikken hans åpenbarer seg for den som er villig til å lytte. Foto: Erik Valebrokk

«Fornærmet» blodfansen

I «countrymusikkens hovedstad», Nashville, Tennessee, ble det midt på 80-tallet dannet et band som heter Lambchop og fra første stund var vanskelig å klassifisere sjangermessig. Da primus motor Kurt Wagner ved hjelp av forskjellige besetninger gjennom en rekke plater hadde perfeksjonert en form for countrysoul – med mer – slapp han i 2016 Lambchop-albumet FLOTUS. Da gikk det i ball for en del bekjente av meg på Facebook.

Hva var det Wagner drev på med nå? Han brukte stemmekorrigeringsverktøyet Auto-Tune til å forvrenge stemmen, og det var slikt man assosierte med den simpleste popmusikken – Cher, Britney Spears og … Radiohead!?

Auto-Tune hadde da ingenting på en Lambchop-plate å gjøre, og hvor var det blitt av alle de gode låtene? Hvem trodde egentlig Wagner han var som fornærmet sine gamle fans med å lage … eksperimentell musikk?

Ikke alle var like fornøyde da Kurt Wagner ga ut Lambchop-albumet FLOTUS i 2016 der han blant annet benyttet Auto-Tune. Foto: City Slang/Playground Music

Gratispassasjerer

Kritiserer du en artist for å utgi musikk som ikke behager deg like mye som den vedkommende har skapt tidligere, har du ikke helt forstått kontrakten mellom utøver og mottager. Det gjelder spesielt i vår digitale tidsalder der kun de færreste betaler 300 kroner eller mer for en plate, og heller velger å spille av så mye musikk de vil på sin foretrukne strømmetjeneste for en hundrings i måneden.

Å refse en artist som ikke vil gi ut den samme typen musikk hver gang, men i stedet ser spennende muligheter i å utvikle kunsten sin, er absurd. Det gjelder for så vidt i et hvilket som helst perspektiv, men at artisten i praksis ikke kan regne med å tjene en sur sild og likevel skal tilfredsstille vilt fremmede menneskers forventninger, er i overkant kravstort. Synes du derimot det er riktig, er du i realiteten en gratispassasjer.

Og hvorfor opprettholde status quo når du kan finne på noe nytt? Ikke vet jeg, men kjedelig er det.

Misforstått elitisme

Det er ofte de samme folka som er kritiske til at deres favorittartister går i nye retninger som er allergiske mot Taylor Swift, og de har det med å være menn på min egen alder som trives godt i Facebook-grupper for musikkinteresserte.

Mitt inntrykk er at aversjonen mot Taylor Swift er basert på et snobberi der både artist og musikk forhåndsdømmes; den bunner i en misforstått elitisme som ikke betyr annet enn at tiden har løpt fra deg.

Musikken hun har skapt gjennom en til nå 18 år lang platekarriere har en imponerende variasjon og er tuftet på helt klassisk låtskriverkunst. Hun er den perfekte popkomponist med utsøkt sans for gode melodier, og hun omgir seg med det hun anser som de beste samarbeidspartnerne som er å oppdrive. De siste årene har det vært kred-artistene Aaron Dessner fra The National og Jack Antonoff.

Aaron Dessner og Jack Antonoff var Taylor Swifts viktigste samarbeidspartnere på de to «pandemiplatene» Folklore og Evermore, og de er med henne fremdeles. Foto: Erik Valebrokk

Smarte tekster

I tillegg er hun en svært dyktig og intelligent tekstforfatter, og eksepsjonelt flink til å skape originale rim. Hun er tydelig inspirert av flyten i rap, og om noen sliter med «stream of consciousness»-stilen hun ganske ofte benytter, har de for få referanser eller generelt for liten kunnskap. Taylor Swift er i besittelse av et ordforråd som langt overstiger et gjennomsnittlig popvokabular, og en stor kunnskapsbase hun benytter for alt det er verdt. Det resulterer i tekster som på sitt beste – og det er ofte – tåler å bli lest løsrevet fra musikken.

Hun er også svært personlig, og helt fra debuten, countryplaten Taylor Swift fra 2006 da hun var 16, har hun skrevet om sitt eget liv. 34-åringen som i dag synger «I laughed in your face and said ‘You’re not Dylan Thomas, I’m not Patti Smith, this ain’t the Chelsea Hotel, we’re modern idiots’» er en ganske annen, modnere og reflektert person, men først og fremst er hun eldre.

Fungerer sangene hennes som en slags offentlig dagbok? Neppe helt, men iblant er hun veldig direkte, som i dette tilfellet hvor hun angivelig synger om forholdet til Matt Healy, vokalisten i det britiske bandet The 1975. Andre ganger er hun langt mer subtil, men det personlige preget er umiskjennelig.

Til sangen «Cardigan» fra platen Folklore (2020) skrev hun nøkkelsetningen «When you are young, they assume you know nothing» som også er grei å merke seg. Selv om hun i dag er eldre og kanskje også klokere enn da hun selv var tenåring, vet hun bedre enn å undervurdere de unge. De er som regel smartere enn vi tror.

Sangene i seg selv burde være uproblematiske for alle som liker helt vanlig popmusikk – The Beatles eller The Supremes, Bruce Springsteen eller Madonna – og tradisjonelle formler for hva som fungerer melodisk og komposisjonsmessig. Det er i grunn forbløffende lett å like sangene til Taylor Swift, med mindre du sverger til den eksperimentelle elektroniske musikken til Karlheinz Stockhausen eller Miles Davis anno 1970 og platen Bitches Brew. I så fall sliter du nok litt med låter som «Love Story» eller «Cruel Summer».

Hvis du er begeistret for musikken til Karlheinz Stockhausen er det ikke sikkert Taylor Swift er noe for deg. Foto: Wikipedia

Berømmelsens utfordring

Friksjon er det muligens ikke så mye av i musikken til Taylor Swift, men hun kjenner igjen en god melodi når den kommer seilende, og har en egen evne til å skape iørefallende, lett gjenkjennelige sanger. At det – i kombinasjon med hennes udiskutable evner som entertainer og respekten hun viser sine fans – har gjort henne til verdens største artist er ikke så rart.

Det er ganske innlysende at det er selve berømmelsen som er vanskelig å akseptere for enkelte, og det er like innlysende hvorfor det er slik. Med suksess på Taylor Swift-nivå følger automatisk at en del mennesker vil mislike deg, rett og slett fordi oppmerksomheten antar helt uhørte dimensjoner. Jeg er overbevist om at de som sterkest kritiserer musikken hennes, ikke er blant dem som hører særlig ofte på den.

Det er videre, synes jeg, stas at hun er en artist som selger betydelige mengder fysiske plater, til tross for at det oppfattes som umoderne av «folk flest». Det er da hyggelig at artister rent objektivt lykkes?

Taylor Swift er i tillegg kul nok – og sta nok – til å ta fighten med sitt første plateselskap Big Machine Records om rettighetene til musikken sin. Det er en lang historie, men (den foreløpige) enden på visa er at hun spiller inn sine første seks album på nytt (fire er i boks så langt) for å få tilbake kontroll over eierskapet til egne låter. Respekt!

De fire platene Taylor Swift har spilt inn på nytt, i kraftig utvidede versjoner; Fearless, Speak Now, Red og 1989. Foto: Erik Valebrokk

– Hvor er hennes «Billie Jean»?

Om Taylor Swift er mislikt av enkelte i min utvidede bekjentskapskrets, har hun også adskillig mer berømte kritikere. Første gang hun virkelig fikk kjenne på at ikke alle i hele verden er like begeistret for musikken hennes var da Kanye West under MTV Video Music Awards i 2009 entret scenen mens hun mottok prisen for «You Belong To Me». Han sa direkte til den da 19 år gamle Taylor Swift – og noen millioner TV-seere – at hun ikke fortjente prisen som han mente burde gått til Beyoncé.

I kjølvannet av det nye albumet har den 59 år gamle rockartisten Courtney Love vært ute og slengt med leppa og uttalt at Taylor Swift ikke er «viktig» og at hun er «uinteressant som artist».

Swift og The Tortured Poets Department var nylig også tema da Pet Shop Boys ble intervjuet i forbindelse med sin nye plate Nonetheless. Frontfigur Neil Tennant (69) etterlyste hits: – «Shake It Off»? Jeg hørte på den forleden, og det er ikke akkurat «Billie Jean», er det vel?

Hvor flink Neil Tennant og hans makker Chris Lowe enn er til å produsere hitsingler, sliter også Pet Shop Boys med å skrive musikk på nivå med «Billie Jean». Hvis det er kravet, både overvurderer han egne evner og undervurderer Taylor Swift. Hun har adskillig flere hitsingler enn «Shake It Off» på CVen, og det er Neil Tennant selvsagt klar over.

Neil Tennant i Pet Shop Boys synes ikke Taylor Swift er i nærheten av noen «Billie Jean», tilsynelatende uten tanke for at det er en absurd forventning. Her fra Michael Jacksons legendariske musikkvideo. Foto: Screenshot

Alt kan være fint

Det er heldigvis blitt aksept for at musikk kommer i mange farger og fasonger. Sjangeroverskridelser er blitt ytterst normalt, og om en artist skulle skifte ståsted fra for eksempel country til pop – for å ta et nærliggende eksempel – er det artistens privilegium og soleklare rett.

Dagens ungdom – endelig fikk jeg brukt det forslitte uttrykket – bryr seg ikke om de hører på jazz eller funk eller metal eller bluegrass. Tidens melodi er at en låt er fin uavhengig av hvilken drakt den har tatt på seg. Ingen som vokser opp i dag vil forstå hva du mener hvis du sier at disco er dritt – eller hvorfor du sier det.

Hvem som helst kan høre så mye de vil på hva de vil, uten tanke for at noen gamle surpomper sitter og gnåler på sidelinjen. At det i enkelte miljøer råder en formening om at artister og band som Paul Anka, Barry Manilow, Bay City Rollers, The Osmonds, Rick Astley, Billy Ocean, Simply Red, Ace Of Base, Aqua, Hall & Oates, Marillion og Bon Jovi – eller Taylor Swift – er tvilsomme greier, spiller ikke lenger noen rolle.

Guilty pleasure? Bare pleasure

I 2004 frontet den britiske radio- og TV-verten Sean Rowley en plateutgivelse kalt Guilty Pleasures som også ble til et radioprogram og faste klubbkvelder i London, samt flere CD-utgivelser da konseptet tok av. Formålet var å feire sanger du egentlig likte, men ikke turte å snakke høyt om.

Nå ble det innafor å si at Bonnie Tyler og Toto egentlig låt ganske fett, vi kunne smykke oss med kjærligheten vi innerst inne alltid hadde båret til sanger som «Islands In The Stream» og «Bridge To Your Heart», for ikke å snakke om «Don’t Stop Believin’». Og det helt uten ironi.

I dag hersker en viss enighet om at uttrykket «guilty pleasures» bør avgå med døden. Du skal ikke føle skam, bare glede, ved å omfavne musikken du liker. Sputnik-fan, sier du? Kult! Jaså gitt, Backstreet Boys er svaret på aftenbønnen din? Vær så god.

La meg presisere at jeg ikke mener all musikk er bra, eller at det forventes at alle skal like alt mulig, bevare meg vel. Jeg får også min dose musikk jeg føler meg direkte støtt av, men det er mitt problem.

Det bør ikke være noe «guilty» over en smakfull éclair – eller musikk.

Påtatt jåleri

Det er også helt på sin plass å mislike en artist som Taylor Swift, gjør gjerne det. Men veldig mange som foraktfullt omtaler henne som «totalt uinteressant» og «ensformig», og mener at «hun høres ut som det meste annet av dagens popartister», «absolutt ikke skaper noe nytt» eller at musikken hennes «er laget for unge jenter å høre på», uttaler seg i beste fall på sviktende grunnlag.

Det er mye kokettering og påtatt jåleri ute og går blant dem som uten videre avfeier Swift med at de «kanskje har hørt tre sekunder i en podkast om politikk» (!) eller mener at «de unge får ha sine greier i fred, jeg er ikke interessert». Skal du først komme med kritikk, er ikke slikt rør særlig konstruktivt.

Taylor Swift er en av verdens mest omtalte kvinner. Klart det skaper mye misnøye, men det bør først og sist være musikk dette handler om. Hun er eksepsjonelt produktiv, drivende dyktig, en entertainer av rang, og tilsynelatende ustoppelig. Det skal dessuten mer enn noen grinebitere på nettet til for å vippe Taylor Swift av pinnen.

Med det setter jeg på The Tortured Poets Department én gang til. Strålende plate!

Det virker ikke som denne katten er like interessert i å høre musikken til Taylor Swift. Foto: Jovan Vasiljević