Slår ring om
TEKST: JAN OMDAHL
Den gulvstående høyttaleren har ingen plass i det moderne hjemmet, melder Aftenposten. Fortell det til dem som har jublet og grått foran mitt stereoanlegg, eller til de 22000 menneskene fra 108 land som var på hi-fi-messe i Tyskland nylig.
stereoanlegget
stereo
Det gode, gamle stereoanlegget er visstnok gått fullstendig ut på dato. I minst tre tiår fra 1960-tallet og framover var det et fast innslag i alle møblerte hjem med et minimum av kulturell kapital, og et statussymbol for musikkinteresserte husholdninger. Slik er det ikke lenger, skal vi tro Aftenposten. Avisa intervjuet nylig en hi-fi-importør som kunne fortelle at han nesten ikke selger gulvstående høyttalere lenger, visstnok fordi det er det styggeste kvinner vet. Hi-fi-passer ikke inn i det moderne hjemmet, der kona bestemmer interiørvalgene og mannen er fordrevet til et hjørne av stuen, surmulende med et par dyre hodetelefoner.
Mye kan sies om Aftenpostens noe gammelmodige lesing av kjønnsdimensjonen. Her er jeg helt på linje med Dagfinn Nordbø, som i VG kom meg i forkjøpet med et forsvar for stereoanlegget og de mange kvinnene som trives foran det sammen med oss gutta. Interessen for musikk og sterke musikkopplevelser er selvsagt ikke større blant menn enn blant kvinner.
hi-fi
På den annen side er vanskelig å si seg uenig i at interessen for selve utstyret musikken spilles på, virker å være noe av en gutteting. Bare se på bildet på denne siden, av publikum på vei inn på verdens største messe for stereoanlegg og hifi-utstyr i München for noen uker siden: Det er ikke så veldig mye mer enn 10-20 kvinner i vrimmelen. Som tungt hi-fi-interessert mann på messa kunne jeg konstatere, i år som tidligere, at det måtte være minst nittifem prosent hankjønn blant de besøkende. Også blant hi-fi-produsentene som demonstrerer utstyret sitt på messa, var kvinneandelen meget lav. Briljante folk som EveAnna Dauray Manley fra forsterkerprodusenten Manley, Ines Adler fra høyttalerprodusenten Voxativ, Abey Fonn fra det audiofile plateselskapet Impex og platespillerkonstruktøren Martina Schoener var hederlige unntak fra det som virker å være regelen om at hi-fi bygges og selges av menn, til menn.
At stereoanlegget har vært på vikende front, handler nok likevel mer om teknologi, kulturutvikling og interiørtrender enn om kjønn. Men tro om det ikke er noe av en motreaksjon på gang? Etter tyve år med digitalisering og gråfarget strømlinjeforming av det moderne hjemmet, virker det å være økende toleranse for at det er lov å omgi seg med farger og ting, og fornyet interesse for kultur i fysisk format. På t-banen spotter jeg unge folk som leser pocketbok.
Stadig flere jeg kjenner har anskaffet platespiller, eller hentet den gamle opp fra kjellerboden. Og skal man først ha platespiller, blir det jo nesten for dumt å ikke ha stereoanlegg, eller hva?
Om hi-fi-interessen er marginal i vår tid, merkes det uansett ikke på High End-messen i München. Mer enn 22000 besøkende fra 108 land og mer enn 500 utstillere stimler sammen i fire dager på verdens største møteplass for hi-fi-bransjen og mennesker som er opptatt av god lyd. Et fesjå uten sidestykke for mennesker fra hele verden som lider av det noen har kalt audiofilia nervosa: En angstliknende tilstand blant såkalt audiofile, forårsaket av livslang jakt på den optimale musikkgjengivelsen gjennom stadige utskftinger og oppgraderinger av komponenter i musikkanlegget.
lyd
Du visste kanskje ikke at hi-fi-messer er en ting, men det er de, altså. I en tid da de fleste får musikken sitt fra et par øreplugger eller en enkel strømmehøyttaler på kjøkkenbenken, er det fortsatt en lidenskapelig minoritet som bruker uforholdsmessig mye tid og penger i jakten på enda bedre lyd fra stereoanlegget, og som endog frivillig oppsøker hoteller eller messehaller i utkanten av folkeskikken for å lytte til det beste hi-fi-industrien har å tilby.
High End-messen arrangeres hvert år i mai i kongressenteret MOC, et kvarters tur med t-bane av høy standard fra det historiske knutepunktet Marienplatz i München, og regnes gjerne som verdens største og beste. «High end» er bransjespråk for lydutstyr i toppklassen, men her kan man høre alt fra gigantiske musikksystemer i oligark-segmentet til budsjettanlegg for Hvermansen. De fleste kommer nok likevel mer for det første enn for det siste. Det er ikke mange forunt å ha platespillere og høyttalere i millionklassen hjemme i egen stue, så et besøk på messa blir en anledning til å drømme seg bort, slik bilentusiastene gjør med rekkene av superbiler i det gigantiske Motorworld-senteret på den andre siden av veien. Her finner man platespillere som koster mer enn en toroms leilighet, og komplette anlegg som er dyrere ene en enebolig på god adresse i Oslo.
Andre jakter kanskje mer overkommelige ideer og inspirasjon til å forbedre lyden i eget lytterom, slik at de kan se lenger inn i musikken de elsker. På messa kan man også møte de visjonære designerne og konstruktørene bak verdens beste lydutstyr, sammen med skamløst kommersielle kremmere som ser forretningsmuligheter i dette lille hjørnet av markedet for livsstil og luksus. Jeg trekkes mot de briljante og intense oppfinnertypene, som uten unntak er hellig overbeviste om at de, og bare de, har forstått hvordan en platespiller, forsterker eller høyttaler skal skal designes og bygges. Man skal ikke tilbringe mye tid i en av Münchens mange ølhaller eller -hager med representanter for denne gjengen etter endt dag på messa for å skjønne at det jeg uvitenskapelig vil kalle mildt autistiske trekk er relativt utbredt i miljøet, trolig i kombinasjon med et snev av AD/HD og/eller tvangslidelse. Skravla går, mens evnen til å lytte, paradoksalt nok, ikke virker like godt utviklet hos alle. Men bygge hi-fi-utstyr som bringer lytteren nærmere herligheten, det kan de, disse rare og fine menneskene.
lidenskap
Over gata på hovedmessen er de fleste av verdens hi-fi-produsenter representert; mange hundre kjente og ukjente merker. Noen tilbyr utstyr i nesten hele produktspekteret, andre har spesialisert seg på én ting, det kan være høyttalere, forsterkere, platespillere, strømmeenheter, kabler, pickuper, strømrensere, platevaskere, akustikkremedier eller noe annet mer eller mindre eksotisk. På bakkeplan er det fire gigantiske messehaller med statiske utstillinger, møterom, enkelte «båser» med lyttemuligheter, og flere forhandlere av ny og brukt vinyl, med oppblåste priser tilpasset lettlurte audiofile. Oppover i etasjene er det store atrier med lytterom der man kan høre mye av verdens beste hi-fi-utstyr i aksjon. Lyttesituasjonen er imidlertid sjelden særlig bra, for å si det pent - mange små, trange og varme rom, mye folk som skravler, inkludert forhandlere og konstruktører som burde vite bedre. Lyden fra anlegget man hører på er gjerne «forurenset» av støy fra naborommene. Du hører kanskje på en rolig pianotrio eller et stykke klassisk musikk, og så dundrer dypbassen til James Blake inn fra venstre. Håpløst, men sånn er det.
Noen vil utvilsomt se det som et grotesk utslag av tøylesløs forbrukermentalitet i en kokende og konfliktfylt verden at så mye avsindig kostbart lydutstyr er samlet på ett sted. For mange vil det nok også fortone seg som et rent mareritt å skulle tilbringe tid i varme og trengsel sammen med mennesker som har disse greiene som hobby eller levebrød. Men folk strømmer til. Kjønnsfordelingen er som nevnt meget skjev, men en gledelig trend er at gjennomsnittsalderen blant publikum virker lavere enn den gjorde for en del år siden. Kanskje er det vinylplatas såkalte renessanse som drar nye og yngre folk inn i hobbyen? Hyggelig er det uansett å se unge og entusiastiske fjes i vrimmelen av gamle og halvgamle audiofile.
En velbrukt klisjé er at man i hovedsak har to typer folk med denne lidenskapen: De som har stereoanlegg for å høre på musikk, og de som har musikk for å høre på stereoanlegg. Stakkarene i sistnevnte kategori er nok i kraftig mindretall, men de finnes: Snåle typer som ikke har nevneverdig greie på musikk, og som mest betrakter den lille bunken med svinedyre «audiofile» plateutgivelser i hylla som testsignal for å måle hvor dypt anlegget kan spille, hvor nøyaktig det tegner opp plasseringen av instrumenter i lydbildet eller «hvor flatt det måler».
musikk
De fleste audiofile er dog musikkelskere som jakter store følelsesmessige opplevelser foran anlegget, og dypere innsikt i musikken de elsker. Det er, mildt sagt, flere veier mot målet. Noen er i posisjon til å investere i ekstremt kostbart utstyr, andre prøver å hente mest mulig ut av et begrenset budsjett ved å handle rimelig på bruktmarkedet, andre igjen sverger til å bygge selv. Noen sverger til digital signalbehandling og elektronikk med mest mulig klinisk og nøytral lydgjengivelse, andre foretrekker platespillere, spolebåndspillere, rørforsterkere og hornhøyttalere med hundre år gammel teknologi og et visst innslag av musikalsk forvrengning, som de mener får musikken til å låte mer levende.
Selv er jeg både digital og analog, men føler meg nok mest hjemme i sistnevnte menighet. På årets messe i München ble jeg mest beveget i enkelte rom der det var vinyl, rør og horn inne i bildet, men ble også glad for å se at norske produsenter som Hegel og Electrocompaniet var tilstede med sine transistorforsterkere og annen elektronikk. Hegel-konstruktør Bent Holter mente jeg må teste selskapets cd-spiller, Viking, som han hevder vil sjokkere meg med hva den kan hente ut av den gode, gamle plastplaten. Jeg har tenkt å ta ham på ordet – mer om det ved en senere anledning.
Den beste lytteopplevelsen fikk jeg, i år som i fjor, ikke inne på selve det gigantiske messeområdet, men i et slitent lite murbygg på den andre siden av veien. Der holder den Berlin-baserte høyttalerprodusenten Basil Martion og noen likesinnede tyske hi-fi-konstruktører av det mer eksentriske slaget hus. Dessuten min norske kompis Lasse Gretland, mannen bak den uunnværlige automatiske tonearmsløfteren Little Fwend. Martions selskap, Martion Audiosysteme, bygger lettdrevne hornhøyttalere, og spilte både på den relativt kompakte modellen Bullfrog og på en ny og gedigen hjørneplassert modell kalt Aeron. Selvbygde transistorforsterkere og digital signalbehandling sørget for at alt traff øret til riktig tid. Musikken kom vekselvis fra harddisk og fra tidligere nevnte Martina Schoeners Transcription Reference-platespiller, en håndbygget ekstremkonstruksjon forbeholdt dem med utsøkt smak og meget dype lommer. I perfekt synergi med en Agile-arm fra britiske Origin Live, en Atlas Lambda SL-pickup fra produsenten Lyra i Tokyo, og en såkalt stepup-transformator og fonoforsterker fra Berlin-baserte Michael Ulbrich i Consolidated Audio, leverte Martinas platespiller lyd til å gråte av.
Det hører med til historien at jeg selv er så heldig å ha en noe enklere, men fortsatt avsindig god kombinasjon av en platespiller bygget av Schoener, arm fra Origin Live og pickup fra Lyra, takket være hjelpsomheten og gavmildheten til Lyra-grunnlegger Stig Bjørge, det gode menneske i Tokyo.
Lyden borte hos Martion & kompani var lettflytende, luftig, høyoppløst og voldsomt dynamisk. Musikken levde. Men det var noe mer enn bare lyden; det var også noe med folkene, med eksentrisiteten og gjør-det-selv-ånden, med den vennskapelige og familiære tonen, og den fysiske og symbolske avstanden til den hyperkommersielle og heseblesende hi-fi-industriens mainstream.
Årets trend? Kanskje mest av alt at det ikke var noen ny trend, bortsett fra en forsterking av tendensen med analog avspilling i lytterommene. Det er ikke veldig mange årene siden det var eksotisk å støtte på en platespiller innimellom alle rommene med cd og høyoppløst digital musikk. Nå er det nesten omvendt: Mer eller mindre eksklusive vinylrigger over alt, samt en og annen eksotisk spolebåndspiller. Årets mest dustete produktlansering var forøvrig en blodharry versjon av Technics’ klassiske platespiller SL-1200, med påklistret glorete grafikk fra bilprodusenten Lamborghini. Italienerne stilte for sikkerhets skyld med en knall orange utgave av superbilen Revuelto i gangen utenfor en av messehallene.
opplevelse
I tillegg var det en ganske annen teknologi som stakk hodet litt opp og fram. Såkalt immersiv lyd, der lytteren omgis av lyd fra høyttalere på alle kanter, har vært hi-fi-industriens stebarn siden kvadrofoniens dager på 1970-tallet. Men med Dolby Atmos og beslektede sofistikerte teknologier er surroundlyd muligens i ferd med å bli mainstream. Den norske Grammy-vinneren Morten Lindberg og hans plateselskap 2L har lenge vært førende på det immersive området med sine innspillinger, og i München var artisten, musikkprodusenten og remikseren Steven Wilson til stede for å framsnakke Atmos-teknologien. Han spilte eksempler som kunne overbevise selv innbitte skeptikere, og kunne fortelle at 92 av 100 av de største albumutgivelsene i USA det siste året var tilgjengelige i Atmos-utgave. Det er muligheten til å få i hvert fall deler av den immersive lydopplevelsen med et par kompatible hodetelefoner som har satt fart i sakene.
Men for å vende tilbake til hi-fi-importørens påstand fra begynnelsen av denne artikkelen om at det er vanskelig å selge gulvstående høyttalere: det gjenstår å se hvor mange som vil fylle opp fire vegger og tak i stua med et tosifret antall høyttalere for å få den fulle immersive musikkopplevelsen. Mer om dette i en egen artikkel snart. I mellomtiden:
Sees i lyttesofaen!
