TEKST: Johanna Holt Kleive
En gang i skuddåret møter jeg min gode venn og kunstner Waldemar for å drikke noen italienske monsterviner på Grand. Han er et bemerkelsesverdig menneske jeg holder høyt, fordi han lever, oppfører og ter seg som om han har et kall i livet – hvilket er en ren sjeldenhet i våre dager. Ettersom han har bestemt seg for å bli en av Norges fremste malere, har han ikke tid til å dyrke vanlige hobbyer. Isteden hegner han om et par få, og dertil altoppslukende lidenskaper: Rembrandt og Barolo.
Rembrandt & Barolo
på Grand
Jeg ble kjent med Waldemar
for ganske nøyaktig ti år siden mens vi begge studerte i Bergen. Han – en jusstudent som hatet jus. Jeg – en litteraturviter som søkte studielån for å finansiere vinglassene på bar om kveldene. Ingen av oss hadde noe på et universitet å gjøre. Og trolig var det også derfor vi kom så godt overens. “Herregud, er vi virkelig kommet dit at folk tror loven er rettferdig”, bemerket han tørt. Dagen etter strøk han på eksamen.
Vi trøstet oss med
billig ansattøl på vår stambar i Bergen. En god, gammeldags svindel, for å si det med den kommende juristen. Waldemar sa til bartenderen at han hadde en avtale med sjefen. Kisen i baren trodde ikke på ham først. Men Waldemar hadde snakketøyet i orden. Og dessuten et par øyne av en så gjennomtrengende intensitet at de kunne overbevise enhver. Min venn var dessuten dyktig til å lese et rom: han spurte om ansattpris de kveldene barene var stappfulle. Da var det langt enklere. Og så fikk han ansattpris da.
– Svindling er som kjent den voksnes barnelek, sa Waldemar og smilte lurt. Og det slo meg at sensoren hadde rett, når alt kom til alt: Min venn måtte for all del ikke bli advokat. Han måtte bli kunstner.
Det var derfor med en viss lettelse jeg mottok nyheten om at Waldemar hadde sluttet på juss-studiet med umiddelbar virkning. Grunnleggende rettsspørsmål skulle nå erstattes med Rembrandt-studier. En kunstner Waldemar elsket høyt, og til og med satte høyere enn kvinner. Waldemar flyttet på landet, og investerte alle sparepengene på maleutstyr. Dette markerte også slutten på våre regelmessige barheng.
Valget var utvilsomt rett for min venn. De siste årene har Waldemar benyttet enhver fristund til å male og studere kunstneren som står bak noen av vår tids mest nådeløse selvportretter. I disse dager går han i lære hos Odd Nerdrum, og har sannsynligvis en fruktbar karriere i vente. Jeg kjøpte hans første maleri for syv år siden. Vi feiret med Champagne og Barolo. Bare det beste er godt nok, mener Waldemar. Han er forøvrig av den oppfatning at det bare er kunstelskere som forstår Baroloens appell. Dette kommer vi tilbake til.
Waldemar og jeg deler den samme entusiasmen for gode ting, men ender som regel opp i heftige diskusjoner om hva som utgjør et vellykket kunstverk. Waldemar blir aldri så lite gretten hver gang jeg nevner en og annen samtidskunstner, og nekter å gå med på at det finnes andre genier enn Rembrandt og - til nød - hans etterkommer Nærum.
Det interessante med et bilde er ifølge Waldemar at du kan dikte inn og ut av det. Det er ofte malerne som åpner øynene til folk. Man har ikke sett det før det er malt. Rembrandt tilhører denne kategorien kunstnere, som tilfører noe mer enn å gjengi den ytre virkeligheten slik vi kjenner den.
– Rembrandts udødelige status skyldes at han malte virkelige mennesker, og ikke bilder. Han maler sant, men ikke fullt realistisk. Maleriene er ikke fantastisk malt, men får den observante tilskuer til å spørre seg: "hvem er disse menneskene?".
Hvordan klarer Rembrandt
å male ekte mennesker?
Det er noe av mystikken som omgir hans berømte malerier. Og dessuten et spørsmål som opptar min venn Waldemar i egen praksis.
Et delvis svar, utover det at han behersker alle de akademiske triksene i boken, er at han maler mennesker med ekte uttrykk. For at uttrykket skal komme i hovedfokus, tåkelegges det uviktige – gjenstander og ting. Fargene manipuleres. Huden gjøres grovere og tykkere der lyset treffer. Skygger som ikke egentlig eksisterer, legges på. Uviktige gjenstander flyter inn i hverandre, uten noe markert skille. Objektets hud vibrerer av varme og kalde farger.
– Følelser som sorg, melankoli, lykke og tilfredshet flyter inn i hverandre. Ingen av oss har bare én følelse, men mange – på samme tid, med ulik grad av intensitet. Rembrandt maler heller ikke seg selv enten som totalt god eller totalt ond. For hvem er totalt god eller ond? Spør Waldemar.
En dag Waldemar betraktet et av Rembrandts seneste selvportretter, gikk det opp for ham at mesteren hadde malt seg selv som både Gud og Djevelen.
– Kan man forestille seg Vermeers piken med perleøredobb som ond? Nei. Vermeer har utelukkende malt det skjønne. Men Rembrandt maler også den farlige siden. Den mørke siden. Og slik maler han også et "fullkomment" menneske, sier Waldemar.
Rembrandt uttrykker den sannheten mange ikke vil anerkjenne i seg selv, mener min kunstnervenn: den mørke siden. Kanskje er det også en side man ikke ante eksisterte, før Rembrandt presenterte den for oss. Rembrandt holder øynene åpne når han maler sitt eget speilbilde. Er ikke dét en slags helt?
– De fleste figurative malere maler realistisk, men ikke sant. Poeten skriver sant, men ofte ikke realistisk. Fysikeren beskriver verden sant, men allikevel usann. Shostakovich spiller sant, men stykkene peker åpenbart ikke på den fysiske verden. Hva har disse kunstnerne til felles? Spør Waldemar.
– De dikter opp ett nytt språk og en annen rytme for å beskrive den fysiske verden, for å fortelle enn annen sannhet, svarer jeg.
– Meget bra! Sier Waldemar og belønner min intellektuelle anstrengelse med å skjenke meg nok et glass av den fullkomne Barolo.
– Det er sannheten om menneskets inderlige og kanskje dypeste natur, hvor man ikke inngår kompromisser. En sannhet som ikke ligger i den ytre verden, men dypt i sinnet vår. Den realistiske maleren formidler bare sannheten i den ytre verden.
Og det er nettopp sannhetens kompleksitet som gjør Waldemar svak for Barolo. Vin fra dette området minner han om en sen Rembrandt.
– Et grunt sinn ser bare feil her.
Vinen passer derfor bare en minoritet med utvalgte ganer, sier Waldemar bestemt og tar seg en slurk.
– Du er virkelig arrogant, sier jeg og rister på skuldrene.
– Er du ikke enig? Spør Waldemar, og fortsetter:
– Under overflaten lurer det raffinement og uhyre delikat frukt. I de beste Baroloene jeg har smakt lever denne frukten i vakker harmoni med en nærmest voldelig struktur. Utrykket blir både skjørt og sårbart, grovt og voldsomt. Noe så sjeldent! Akkurat som en Rembrandt!
Lignende kjærlighetsforhold har han til tanninuhyrer fra Toscana.
– For to måneder siden fikk jeg smake min første slurk av Flacianello 2021. Åh, herlighet for en vin! Så raffinert. Så elegant. Så kompleks. Så stor.
Vinen bød på noe av det Waldemar er svakest for: en krystallklar renhet og pirrende struktur (nesten hoppende på tungen), som han ellers sjeldent opplever med store, komplekse og konsentrerte viner.
– Altfor ofte føles disse vinene, for meg, tunge og treige. Ja, den kan og bør lagres, men kan så sannelig bare drikkes nå!
To av Waldemars største vinopplevelser den siste tiden har begge vært flasker fra Toscana. Den ene, som nevnt var Facianelloen, den andre, en årgang 2016 signert Brunello fra Le Ragnaie.
Er vi pretensiøse her vi sitter og pimper lekker vin, to fattige kunstnere? Kanskje litt. Av og til er det rent ut pretensiøst. Men vi er i det minste alvorlige i våre foretagelser. Jeg har faktisk en eks som nesten gjorde det slutt med meg etter en middag med Waldemar. Han lurte på hvordan jeg kunne finne på å meske meg med slike arrogante mennesker.
Heldigvis trenger hverken et vennskap eller en stor kunstopplevelse å være akademisk, eller komplisert.
Waldemar kan enda huske han smakte sin første (ekte) carbonara. Han satt på den italienske rivieraen på en lokal restaurant og ble ikke superfristet av menyen. Så han spurte heller kokken, litt flau, om de tilfeldigvis hadde carbonara på den uskrevne menyen.
«Naturligvis» hadde de det. Lite visste Waldemar hva han hadde i møte.
– Jeg ble servert et helt serveringsfat med carbonara, Bucatini kokt til perfeksjon, sammen med en kjøttsmak av pancettaen som forvandlet «carbonara-baconet». Pecorino ble selvsagt brukt i sausen og som topping. For øvrig viste det seg at det de faktisk hadde på menyen var helt utsøkt. Aldri kunne jeg tenke meg at blekksprut kunne smake så godt.
Men hva var det med denne maten som gjorde at den smakte så godt? Ærlig talt, så vet ikke Waldemar nøyaktig hvorfor. Og takk og lov for det. Noe kan ganske enkelt ikke forklares.
– Det er noe med den italienske maten som gjør at jeg faller helt pladask, den er liksom så ærlig, så enkel, så lite intellektuell. Og aller viktigst: den føles som en ren fest for sansene, sier Waldemar og blir blank i øynene.
Endelig måtte han ikke bruk et snev av intellektuell eller sanselig anstrengelse for å nyte en stor opplevelse.