Paris’ litterære nostalgi
Tekst: Pernille Mo
Jeg ler ofte av klisjeene som folk tenker på når de ser for seg et liv i Paris. Røde alpeluer, bagetter i vesken, menn med bart sitter på en fortauskafé og diskuterer filosofi. Poetene på bordet ved siden av. Gjennom tiden har mange forfattere reist til Paris for å skrive, for å være en del av historien og oppleve byen som en bunnløs brønn av inspirasjon. Victor Hugo, Gertrude Stein, James Joyce og Oscar Wilde. Jim Morrison! Jeg ler fordi så mange av klisjeene er sanne. Jeg ler fordi jeg dro til Paris av samme grunn.
Er det bare sensitive sjeler som meg som kan føle historien i luften i Paris? Eller i vannet i Seinen? Utsikten utover byen fra broene forteller en million historier; byens gater er oppkalt etter alle kunstnerne som kom og gikk. Det er simpelthen umulig å ignorere byens kunstneriske sjel, den er flettet inn i alt parisere sier og gjør.
Helt siden 300-tallet har Paris vært et hjem for de mest kjente forfatterne, poetene og dramatikerne i verden. Den romerske keiseren Julian den frafalne var også filosof og forfatter av gresk litteratur, og bodde i Lutetia, som Paris het på den tiden. Vi trenger derimot ikke gå så langt tilbake i tid for å forstå byens betydning. Under La Belle Epoque (1871–1913) bodde blant andre Victor Hugo, Marcel Proust og Oscar Wilde i Paris, hvor sistnevnte ravet rundt i gatene, blakk og beruset på slutten av livet sitt, før han døde på Hotel D’Alsace. Han ligger nå gravlagt på Cimetière du Père-Lachaise. Proust skrev sitt viktigste arbeid, In Search for Lost Time, men døde før den var ferdig redigert i 1922. Mellom første og andre verdenskrig (1919–1939) bodde Ernest Hemingway, James Joyce, George Orwell og Colette i den franske hovedstaden. Hemingway skrev her sin første roman; The Sun Also Rises. Fra 1946 var Albert Camus, James Baldwin og Richard Wright i Paris, hvor Camus nesten skrev ferdig sine første verk, som handlet om det absurde og meningsløse, inkludert den ikoniske romanen Den Fremmede.
En av mine favorittbutikker i Paris er Shakespeare & Company, en bokhandel på motsatt side av Seinen fra Notre Dame. Denne bokhandelen har tatt navnet sitt etter en helt annen butikk [TM1] som ble stengt under andre verdenskrig, en bokhandel som ble åpnet av amerikaneren Sylvia Beach i 1919. Den lå i Rue de L’Odeon, og var i sine 20 år et andre hjem for forfattere som blant andre Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Gertrude Stein, Ezra Pound og James Joyce. Det var modige Sylvia som startet et eget forlag for å gi ut James Joyce ‘Ulysses’ i 1922, som senere ble sensurert på grunn av det uanstendige innholdet. Ulysses ble i ettertid omtalt som et av de mest banebrytende og beste verkene i moderne litteratur. Bokhandelen hennes nevnes blant annet i Hemingsways A Moveable Feast hvor han beskriver Sylvia som «snillere enn noen andre han kjente». Han hadde nemlig ikke råd til å betale for bøkene, men Sylvia sa at han kunne betale når han hadde fått penger. Den originale Shakespeare & Company ble stengt av nazistene under andre verdenskrig, og Sylvia ble internert. Butikken åpnet aldri igjen, men hun fortsatte å låne ut bøker fra leiligheten sin etter krigen.
Sylvia Beach i bokhandelen Shakespeare & Company
Fun fact: På nett finner du The Shakespeare & Company Project, en nettside med oversikt over alle medlemmer, bokutlån og de mest populære bøkene gjennom årene. Er du nysgjerrig på hva Hemingway leste mens han bodde i Paris? Eller hvilke bøker Simone de Beauvoir lånte, og når? På www.shakespeareandco.princeton.edu kan du se alle utlånskortene til kjente forfattere, kunstnere og studenter som bodde i Paris mellom første og andre verdenskrig.
Ernest Hemingways utlånskort på Shakespeare & Company. Bilde: shakespeareandco.princeton.edu.
Alle disse forfatterne bodde på Rive Gauche (venstre side av Seinen) i nærheten av Shakespeare & Company, og det er fortsatt et område med flere engelske bokhandler i dag. Abbey Bookshop, The Red Wheelbarrow og San Fransisco Books eies og drives av svært eksentriske utvandrere fra USA og Canada, og det er ikke uvanlig å støte på en og annen forfatter mens man utforsker de uendelige radene med bokhyller.
Jeg har vært en kreativ sjel siden jeg var liten, og brukte mange ulike medier til å uttrykke meg. Til tross for at ikke visste i hvilken retning denne drivkraften skulle ta meg, følte jeg tidlig en dragning mot Paris. Jeg hadde inntrykk av at så mange kunstnere reiste hit, og jeg følte at dette var et sted for meg. Året etter at jeg flyttet til Paris møtte jeg en amerikansk musiker som heter Liza. Vi ble raskt gode venner, og hun fortalte om hvordan hun brukte musikktekster til å uttrykke følelsene sine. Det var som en åpenbaring, og plutselig åpnet de kreative dørene seg for meg også. Jeg begynte å skrive poesi, og har siden gitt ut to diktsamlinger. Det viste seg at jeg hadde rett, og at møtet med det kreative miljøet i Paris var livforandrende.
Det siste året har Café de Flore i Saint-Germain-des-Prés blitt et av mine favorittsteder for å se på folk. Denne restauranten er kjent for å ha vært stamsted for forfattere og filosofer som Georges Bataille, Robert Desnos, Léon-Paul Fargue, Raymond Queneau, i tillegg til Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir sent på 20-tallet. Det var her Sartre klekket ut teorien om Eksistensialismen med hjelp av Beauvoir, og skrev det banebrytende essayet Væren og Intet, hvor han erklærte at «Eksistens går foran essens». I dag er Café de Flore svært turistifisert og prisene skyhøye, og de har til og med et køsystem utenfor inngangen. Dette står derimot ikke i veien for magien; Cafe de Flore er fortsatt et helt vanlig brasserie der de lokale møtes til lunsj og de kreative drikker espresso og reflekterer over egen eksistens. Det er et perfekt sted for å observere franske liv, og bli inspirert.
Jean Paul Sartre på Café de Flore i 1944
Når jeg setter meg ned i den røde klassiske skinnsofaen og bestiller en varm sjokolade til 9 euro, er det verdt hver cent. Jeg tar frem notatboken min og lener meg tilbake. Jeg observerer. En gammel mann spiser lunsj klokken 16 på ettermiddagen, langsomt og med sin lille hund på fanget. Han har hatt lunsjtallerkenen foran seg i timevis. Foran han ligger avisen, og tiden står stille. Dette er dagens eneste gjøremål. Ikledd skjorte, dressjakke i tweed og finkjemmet hår, legger ikke stort merke til noe rundt seg. To gode venninner i 70-årene spiser lunsj og deler en karaffel hvitvin, Chanel-veskene hengende over stolryggen. Jeg lurer på om de bryr seg om hvor populært dette stedet har blitt, men de smiler stort og sier at de gjerne vil ha dessert når servitøren spør. Det er tydelig at de koser seg. En høy, flott mann med runde små briller og beige trenchcoat kommer inn og setter seg ved siden av meg for å drikke en kopp te. Er han professor? Doktorgradsstipendiat? På andre siden av elva der jeg bor er det sjeldent jeg ser en mann med så nennsom stil, han ser ut som en ekte gentleman. Det er som om jeg reiser tilbake i tid. Var det lignende observasjoner som inspirerte forfattere på 20-tallet?
Cafè de Flore
Paris’ størrelse rommer så mange ulike mennesker, en kilde til både inspirasjon, miljø og samhold, slik som historien reflekterer. Byens historie fungerer som en evig sirkel, og nye forfattere som meg selv reiser til Paris for å bli inspirert og skape nye verk, som igjen vil inspirere andre i fremtiden. Så mange av de parisiske klisjeene er sanne. Forfatteren William Gibson beskrev det så godt i romanen Neuromancer;
“Clichés became clichés for a reason; they usually hold at least a modicum of truth, and the following cliche is truer than most: You can’t know where you’re going if you don’t know where you’ve been.”