Heldigvis for oss gir landets terrengforhold oss muligheten til å samle opp regn og smeltevann som igjen blir omdannet til ren energi. Vi har også mye vind i Norge. Dette er et gode som naturen låner oss alle, og som vi har hatt tilgang på siden tidenes morgen. Den teknologiske utviklingen har gitt oss mulighet til å fremskaffe energi på mange ulike måter, det være seg vann, vind eller atomkraft.  I et kortere politisk perspektiv fant noen «kloke» hoder ut at energien etter hvert kunne selges til en høy pris. Nå viser det seg veldig tydelig at de har glemt det aller viktigste: At det ikke er noe å selge! Fyllingsgraden i våre vannmagasiner er den laveste på mange år fordi det har vært lite regn eller snø. Det er vanskelig å styre naturens gang! Det hjelper lite å basere seg på gjennomsnittet av fortiden. Fremtiden kan ingen spå. Energisituasjonen er under sterkt press.

 

Det er en politisk forbrytelse å selge en vare det ikke finnes nok av. Aller først må vanlige borgere i Norge få dekket sitt behov for energi til oppvarming og nødvendig forbruk. Når det er oppfylt, kan overskudd selges. Min søster er så gammel at hun husker strømrasjonering. Det var fastpris på en viss mengde kilowatt og alt utover det var overforbruk til en høyere pris. Nå er prisen sluppet løs, og markedskreftene har tatt over. Vanlige folk betaler gildet, og hjertesukket i folkehavet fortsetter. Det som er ille, er at noen tjener seg rike på våre felles ressurser, men vi andre betaler prisen. Det må de «kloke» hodene innse først som sist. Det synes som de ansvarlige agerer inntil det uansvarlige. I en byråkratisk verden er det ikke lang vei fra gnistregn til politisk kortslutning. Det kan lett bety enda kraftigere kost for ansvarlige myndigheter. Vissheten om det uvisse er betydelig og skaper uro. Hvem skal betale den regningen?