Tillit beskrives ofte som limet som binder sammen ulike deler av samfunnet, og smører samfunnsmaskineriet på tvers av ulike sektorer og nivåer, sosialt og individuelt. 

Begrepet tillit blir kontinuerlig drøftet innenfor ulike fagmiljøer og ulike samfunn, og dette påvirker også forståelsen av tillit. Definisjonen av tillit vil derfor variere. 

 

Tillit ikke er en fast størrelse. Nivået på tillit er vanskelig å måle presist, det kan gå opp og ned ut fra enkelthendelser uten at samfunnsmodeller bryter sammen på kort sikt av den grunn. 

​

Høy tillit og vilje til samhold trekkes ofte fram som én viktig forklaring på den gode utviklingen av det norske velferdssamfunnets kvaliteter. Som et lite, homogent, egalitært og etter hvert rikt land i periferien av Europa og med en udramatisk politisk historie, synes vårt land å ha hatt gode forutsetninger for å bygge opp tillit. Vil dette fortsette med endrede forutsetninger?  Hvor rotfestet er egentlig vår tillit? Det som en gang var et tilsynelatende homogent samfunn i århundrer, har raskt utviklet seg til å bli et land preget av ulikheter i form av både store økonomiske forskjeller og ulike kulturer som skal sveises sammen. 

​

Tillitens fremste kjennetegn er å handle uten forholdsregler. En tillitsgiver overfører til andre makt over noe som er viktig for hun eller ham, uten å ta forholdsregler mot misbruk. Gjensidig tillit reduserer behovet for kontroll og sanksjoner. Samarbeid og koordinering blir lettere og billigere. Tillit åpner handlingsrom ikke bare for tillitsmottakere, men også for tillitsgiver. Alle får frigjort tid og krefter. Samhandling basert på tillit bidrar til å opprettholde nettverk. Til sammen blir dette en ressurs som kan brukes for å skape andre ressurser. Et sosialt nettverk er det motsatte av tilfeldige og flyktige forbindelser. Det representerer forutsigbarhet. 

 

Tillit har ikke bare positive sider. Tillit kan også utvikles til et instrument for politisk ansvarsfraskrivelse. Mistillit ødelegger muligheter for samhandling. Mistillit kan føre til handlingslammelse og isolasjon. Ingen kan kreve tillit, men når tillit har blitt gitt, krever det at en viser seg tilliten verdig. All kontroll uttrykker en viss grad av mistillit. 

​

Man stoler på dem som tilhører gruppen, men ikke på andre. Tillit kan innebære tett gruppesolidaritet. Det kan gi seg utslag i nettverk som segregerer og sementerer motsetninger mellom grupper. Nære tillitsbaserte relasjoner mellom maktpersoner kan være problematisk. Lukkede elitenettverk kan ekskludere andre fra tilgang til makt. Slik kan tillit forsterke sosial og økonomisk ulikhet. 

Tillit kan svekkes når felleskapsprosesser brytes opp, når et stabilt normgrunnlag begynner å slå sprekker og en samarbeidskultur forvitrer. Maktbruk i form av økt kontroll kan svekke utøvelsen av tillit. Eksemplene er mange i dagens norske samfunn!

 

Ulike typer tillit

Det er vanlig å skille mellom ulike former for tillit. Generalisert tillit omfatter tillit til mennesker i sin alminnelighet, til «folk flest». Denne formen for tillit er uttrykk for tilbøyeligheten til å stole på andre mennesker, selv om de ikke inngår i kretsen av venner eller familie. Generalisert tillit eksisterer uavhengig av konkrete handlinger. Motsatsen er den konkrete, spesifikke tilliten vi knytter til enkeltmennesker vi samhandler med, som familie, slekt og venner. Denne formen for tillit er grunnet i erfaring vi har med gjeldende personer. Den generaliserte tillitsformen er mer stabil og av dypere verdimessig struktur, sammenlignet med spesifikke tillitsformer som er mer sårbare for personlige erfaringer og endringer i omgivelsene. 

​

Tillit deles også gjerne opp i kategoriene horisontal og vertikal tillit. Horisontal tillit handler om mellommenneskelig tillit. Den horisontale tilliten består av så vel generalisert som spesifikk tillit. Vertikal tillit handler om tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner som politi, rettsvesen og styrende organer i samfunnet, og er dermed sentral for samfunnsdeltagelsen. 

I et sammensatt landskap er tillit og kvalitet i høy grad politisk bestemt.