Ølets
Disneyland

Mange ølskribenter kaller treffende nok Belgia for ølets Disneyland. Belgisk øl er fantasifullt, smakfullt og samtidig veldig tradisjonsbundet.

Produsert av Inkognito

Etter noen år med interesse for øl, falt jeg for kvaliteten, håndverket og de tradisjonelle smakene i det belgiske ølet. Belgia er det jeg opplever som den virkelige krybben til håndverksølet og kampen mot industripilsens monopol.

Som veldig mange andre var det tradisjonen med amerikansk craft beer eller håndverksøl, som fanget min ølinteresse. Det var de tropiske, fruktige eksplosjonene som sto i så skarp kontrast til den lett monotone butikkpilsen og det faktum at disse spennende aromaene og smakene ikke var tilført noe annet enn det som tradisjonelt alltid har vært i øl, nemlig humle, gjær, malt og vann.

Det skjer fortsatt utrolig mye spennende og fantasifullt i denne relativt nye bransjen med håndverksøl. Spennende surølkreasjoner, stout med pekan og marshmallows, tåkete og humlete New England-IPA som nesten kan minne om ananasjuice, bare for å nevne noen. Men det er noe med variasjonen, det originale og allikevel fantasifulle, det tradisjonelle og evigvarende med belgisk øl som har tatt meg med storm. Belgisk øl står støtt i kampen mot nye smaker, fordi smakene er så varierte. Tradisjonene står så sterkt, og allikevel er det noe her som er så mye mer enn det ølet vi normalt sett finner i butikkene. Det er også mer enn de tradisjonelle bitterne eller andre cask-ølene man får på tapp i England på den andre siden av kanalen.

Belgia er på størrelse med Nordland, men med sine 12 millioner innbyggere er det et av de tettest befolkede landende i Europa. I dette bittelille landet har de altså klart å klemme inn mer enn 100 forskjellige bryggerier som brygger minst 400 forskjellige sorter øl.

Det er også de som best har klart å stå imot den moderne industrialiseringen av øl. Dette har ført til at de har bevart en øltradisjon som mikrobryggerier henter inspirasjon fra i dag.

Ethvert lite bryggeri som produserer kvalitetsøl har en variant av en Saison, en Belgisk Pale ale eller en Witt, for ikke å snakke om surølet som Belgia er aller mest kjent for.

Jeg nevner ikke så mye om surølet her. Ikke fordi det ikke er verdt å nevne, men fordi jeg allerede har beskrevet det omfattende i artikkelen Syrlig øl, den glemte og oversette sommer- og matølen: Syrlig øl – Den glemte og oversette sommer og matølen

Saison:

På belgisk betyr saison «sesong». Dette var nemlig et sesongøl før kjøleskapets tid. Man begynte bryggingen i mars, slik at det var ferdig til man skulle begynne arbeidet på jordene om våren. Ølet måtte være røft nok til å tåle sommervarmen uten å bli ødelagt, samtidig som det skulle være friskt og forfriskende å drikke for gårdsarbeiderne på jordene i Vallonia, hvor dette ølet stammer fra.

I dag ser vi veldig mange håndtverksbryggerier som har sin egen saison. Ofte blir det også kalt gårdsøl eller farmhouse ale. Det er blitt veldig moderne med syrlig øl, og det har også ført til en eksplosjon av sure saisoner eller farmhouse ales. Mye fordi en del tror at alt øl var surt i gamledager. Jeg mener det er en avsporing fra originalen.

Saison har mange personligheter, men ofte har det en solfylt oransje farge og er ettergjæret på flaske noe som gir en eksplosiv karbonering og en vakker skumkrone. I tillegg har det de fruktige og krydderaktige aromaene som kjennetegner mange belgiske øl. Ofte er de tilsatt krydder i form av pepper eller appelsinskall, og de er lagt på en sexy champagneaktig flaske med champagnekork. Det fullfører opplevelsen av et veldig godt øl, synes jeg.

Bryggerimesteren på Brooklyn Brewery og forfatteren av boken «The Brewmasters Table», skriver at favorittølet hans kommer an på hva han spiser. Men skulle han velge et øl han måtte drikke til alle måltider resten av livet, ville det være en saison. Dette ølet passer til alt fra biffen til fisken. Jeg synes det passer spesielt godt til ost- og kjekskvelden.

Vienna og Munich-maltet er blitt behandlet på en måte som gir en ravaktig farge og en toffee- og nøtteaktig smak, som dere som har vært på Oktober-fest kanskje kjenner igjen. Caramelmaltet er varmebehandlet til sukkeret i maltet karamelliseres. Dette gir en karamellaktig smak og en rødere ravfarge, men tilfører også munnfølelse.

Og sånn fortsetter det altså, via sjokoladeaktig smak helt til en brent kaffesmak som vi kjenner i de mørkeste ølene.

Blandingen av de forskjellige maltene er med på å gi den øltypen man er ute etter, og det bidrar også til hvilken mat de står best med. Noen lette pekepinner er: toffeesmaken fra Munich klaffer bra med vilt, karmellmaltets karakter passer veldig bra med det karamelliserte i stekt kylling.

Og de mørke sjokolade- og ekspressmaltene er magiske til mørk sjokolade, eller andre sjokoladeaktige desserter. Men i Irland brukes stouten faktisk også til muslinger.

 

Saison Dupont:

Ølet er lyst på farge og ikke spesielt fruktig sammenlignet med en del andre saison. Det har en behagelig følelse av røyk i smaken som avsluttes med pepper og koriander i ettersmaken. Ølet er ettergjæret på en flaske ala champagneflaske med samme type kork. Det er ekstra stilig. En flott stor skumkrone topper opplevelsen.

Kinn Saison Extra

Dette er en sterkere saison på 7,5 %. Det har en fruktig aroma av eple og krydder og et lett søtelig maltpreg.
Bryggeriet selv anbefaler ølet til krabbe, så der har du et hett tips til høstens krabbelag.

E.C. Dahls Rena Saison

Dette ølet har butikkstyrke. Det har et fint krydderpreg i smaken, fin fruktighet og er en tørsteslukker slik en saison skal være. Det holder som sagt 4,7 % alkoholstyrke mot rundt 6-6,5 % som er det typeriktige. Dette er et fint øl til fiskeretter, men også til svin.

Trappist og klosterøl

Det er umulig å snakke om belgisk øl uten å nevne trappist- og klosterøl. Trappist er øl brygget av munker i trappistordenen. For å være godkjent trappistøl må det være brygget i eller i tilknytning til et trappistkloster og av, eller under oppsyn av, en trappistmunk som er godkjent til å brygge trappistøl. Klosterøl har samme stil, men er kommersielt brygget.

Dette eksklusive ølet kommer primært i to forskjellige former, trippel eller dobbel. Det brygges også en enkel, men dette er ofte forbeholdt munkene selv.

Begrepet dobbel og trippel referer til mengden malt. En trippel er som regel et fruktig, lyst øl med krydder- og honningtoner fra gjæringen. Det er ofte alkoholsterkt, gjerne opp mot 10 prosent, men det er lett å la seg lure ettersom det er svært lettdrikkelig.

Det doble er som regel et mørkere øl med sterke malt- og karamelltoner, også dette godt karbonert. Det finnes seks klostre som lager trappistøl i dag; Achel, Chimay, Orval, Rochefort, Westvleteren og Westmalle. Nederland har også et ved La Trappe, og Østerrike har et som heter Stift Engelszell.

Alle disse bør smakes om man kommer over dem. Størst sjanse har man på polet eller på puber som spesialiserer seg på øl, men noen av dem er sjeldne og vanskelige å få tak i. Westvleteren får man for eksempel bare fra en luke i klosteret det er laget i.

Trappist- og klosterølet kommer også godt overens med mat. Maltsødmen og preget av tørket frukt i en dobbel, går svært godt til vilt, rødt kjøtt eller and. Skal du ha helstekt kylling, blir det ikke feil å servere en belgisk trippel til den.   

I tillegg til trappistbryggeriene vil jeg gjerne anbefale Bøvelen fra Kinn Bryggeri. Det er en friskt trippel hvor alkoholstyrken er godt skjult bak en gyllen farge, friskt humlepreg og lett sødme som gjør den farlig lettdrikkelig.

Blonde/ Belgisk
Strong Golden Ale:

Disse to stilene er veldig like, og det som gjerne skiller dem er alkoholstyrken. En blonde ligger på 5-6 % og flere varianter har butikkstyrke, mens Belgisk Strong Golden Ale ligger på mellom 7 og 9 %.

Blonde kjennetegnes ved en gyllen, lys farge, lite bitterhet eller aroma fra humle, men mye fruktighet og krydder fra gjær. De er svært lettdrikkelige og en veldig trygg start for dem som er vant til å drikke industriøl, men har lyst til å prøve noe nytt.

Jeg synes det er verdt å trekke frem Duvel i denne sammenhengen. Navnet stammer fra det flamske ordet for djevel, og man kan kanskje si at det er et motsvar til klosterølet. Ølet er brygget på ekstra pale malt som gir en veldig lys, strågul farge.

Det har et preg av pære og sitrus i nesa og krydder i smaken. Dette er også ettergjæret på flaske, og det gir et vakkert skumhode og en kullsyrefølelse som minner om champagne i munnen. Duvel er kanskje det mest kjente belgiske ølet i verdenssammenheng og er å finne på ethvert pol med respekt for seg selv.

Som nevnt er det flere bryggerier som har en blonde i sitt sortiment, mange av dem på butikkstyrke. Ægir er ett av de bryggeriene i Norge som er best kjent for å lage butikkstyrkeøl som fremstår veldig typeriktige på smak. De har en blonde jeg mener det er verdt å anbefale. Det heter Bøyla Blonde og har en mild smak med innslag av ferskt brød og sitrus fra amerikansk humle.

I tillegg vil jeg bare nevne Oud Bruun og Witt. Dette er også øl som bør oppleves. Witt er lett å få tak i, og de fleste håndverksbryggeriene i Norge har en Witt i sortimentet.

Der andre land har tapt mot industriølet, har Belgia historisk sett stått imot og holdt på sine øltradisjoner. Det er det som gjør at Belgia burde være et mekka for alle ølelskere. Variasjonene i sorter og bryggerier er så stor at det ikke er mulig å favne om alt, men polet er flinke til å sette flagg under ølsortene i utsalgene sine.

Ser du et belgisk flagg, er det verdt å ta en ekstra titt. Sjansen er stor for at ølet er spennende.