Når livet kaster skygger
Forvandlingen
Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp. Han lå på den panseraktig hårde ryggen og så, når han løftet litt på hodet, den hvelvede, brune buken sin, oppdelt i bueformede avstivninger, der dynen på toppen knapt klarte å bli liggende, men truet med å gli fullstendig ned. De mange små bena, ynkelig tynne sammenlignet med hans omfang for øvrig, flimret hjelpeløse foran øynene hans.
Tekst: Inge Eidsvåg Illustrasjon: Une Skobba
Inge Eidsvåg, forfatter og foredragsholder, tidligere mangeårig rektor ved Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi. Eidsvåg har redigert seks essaysamlinger og selv skrevet 14 bøker, den siste har tittelen "I livets skole. Rapport fra en avgangselev" (2021).
Slik begynner Frantz Kafkas novelle Forvandlingen (1915). Den er av mange regnet som en av verdenslitteraturens beste noveller.
Gregor Samsa, som er handelsreisende, forsøker å sove videre. Dette må være en drøm, tenker han. Men det er ingen drøm, Gregor Samsa er blitt forvandlet til et dyr. Det vokser ut klør og følehorn på ham, ryggraden krummer seg, hvite flekker kommer fram på magen. Men det som plager ham mest, er hvordan sjefen vil reagere når han ikke kommer på arbeid.
Resten av novellen beskriver omgivelsenes reaksjoner på hans nye tilstand - kollegaens himmelfalne redsel, morens kjærlige for-tvilelse, farens fiendtlige raseri og søsterens angstfulle omsorg. Han stenges inne på rommet sitt, der han mates som et dyr. Det piner ham at han ikke er i stand til å snakke med søsteren og takke for hennes tjenester.
Søsteren spiller fiolin i rommet ved siden av, og han røres ved hennes spill. Han spør seg selv om han virkelig er et dyr når musikk kan gripe ham slik? Og han lengter inderlig etter å krype fram til henne, nappe henne i skjørtet og på den måten si at han så gjerne ville at hun skulle komme inn på værelset hans og spille for ham. Da ville han bekjenne for henne at han - før han ble forvandlet - hadde planlagt å sende henne på konservatoriet. "Etter denne erklæring ville søsteren bryte ut i gråt og rørelse, og Gregor ville løfte seg opp til skulderen hennes og kysse henne på halsen, som hun siden hun var begynt i forretningen, bar fri uten bånd eller krave."
Men slik går det ikke. Gregor kommer aldri nær søsteren, og han er ikke i stand til å erklære seg. Isteden er det hun som sier til foreldrene at slik kan det ikke fortsette: "Vi må forsøke å bli kvitt det. Vi har forsøkt det som står i menneskelig makt for å pleie det og holde ut med det, jeg tror ikke noen kan bebreide oss det minste." I hennes øyne er broren forvandlet fra et du til et det. Også han innser at dette ikke kan fortsette, og han bestemmer seg for å slutte å spise. Så dør Gregor Samsa, avmagret og uttørret, til stor lettelse for familien.
Jeg hadde nettopp lest denne fortellingen, da jeg for noen år siden ble innlagt på et sykehus. Jeg husker spesielt den første visitten, med to leger, to sykepleiere og fire legestudenter. Alle hilste høflig, og jeg ble spurt om det var i orden at legestudentene var med. Jeg stotret fram et "ja", men kjente allerede et sterkt ubehag ved det store oppbudet. Dyna ble løftet til side, før det kalde stetoskopet begynte å snuse over bryst og rygg. Jeg ble sett på og klemt på. Innimellom stilte legene spørsmål, som jeg stadig mer pistrende forsøkte å besvare, alt mens de samtalte seg imellom på et språk som jeg bare kunne forstå bruddstykker av.
"Ta av deg nedentil," sa den ene legen og så på meg med et nullstilt blikk. Jeg nølte et øyeblikk og kjente hvordan tunga hadde begynt å gro fast til ganen. Kunne det være nødvendig at alle i delegasjonen, også de kvinnelige studentene, skulle beskue mine intime kroppsdeler? Min bluferdighet var blitt formatert i ei lita indremisjonsbygd på 1950-tallet og var derfor dyp og velutviklet. "Bare ta av deg, vi er ikke farlige." Det var den andre legen som kom med forsikringen, uten at det hjalp på min selvtillit. Jeg festet blikket på ei lampe i taket og lot pysjbuksa falle.
Det var i denne pinefulle situasjonen jeg ble minnet om Gregor Samsa og hans skjebne.
Snakke om eller snakke med
De sto der oppe, hvitkledde og allmektige; jeg lå nede for telling, bokstavelig talt. De så etter sykdommen, diagnosen, en merkelapp å feste til det kasuset som lå i den sterile sykehussenga. Det var som om kreftene ble sugd ut av meg, som om jeg mistet noe av meg selv, et sandansikt i strandkanten. Jeg var barfotet og vergeløs og kjente meg som den lille gutten i Nils Ferlins (1898-1961) dikt "Du har tappat ditt ord":
Du har tappat ditt ord och din papperslapp,
du barfota barn i livet.
Så sitter du åter på handlarns trapp
och gråter så övergivet.
Hva var det för ord - var det långt eller kort,
var det vel eller illa skrivet?
Tenk efter nu - förrn vi föjser dej bort,
du barfota barn i livet.
Her skulle helbredelsen komme utenfra, fra ekspertene. Men hva med meg og mine ressurser, hva med min egen opplevelse av sykdommen, hva med mitt eget "indre helsevesen"? Var ikke det av interesse? Har ikke ethvert menneske helbredende krefter inne i seg, som legen må forsøke å få kontakt med før den medisinske behandlingen begynner? Men da måtte de snakke med meg. De måtte søke bak mine enstavelsesord etter språket inni meg; ikke med et metallhodet stetoskop, men med et lyttende sinn. Jeg var et medisinsk kasus, javel; men jeg var også et menneske, med tanker og følelser, usikkerhet og angst. Hadde de glemt hva Hippokrates (460-377 f.Kr.), legekunstens far, hadde sagt: "Det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person det er som har sykdommen." Før de fant biofeilen i kroppen, måtte de finne meg. De sto "med delene i sin hånd, men akk, uten Åndens legende bånd". (Goethes Faust)
Når vi møter mennesker – og spesielt der maktforholdene er ulike – er respekt viktig. Ordet kommer av det latinske respicere, som betyr «å se på nytt igjen». Respekt forutsetter at vi viser ydmykhet og ser på nytt igjen. Hjelperen må alltid begynne hos den som skal hjelpes, finne henne der hun er og begynne der. Filosofen Søren Kierkegaard (1813-55) formulerer dette slik:
Men al sand Hjælp begynder med Ydmykelse: Hjælperen maa først ydmyke sig under Den han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaar.
Respekt forutsetter at vi balanserer to ting mot hverandre: nærhet og avstand. Jo, vi skal være åpne og nære. Vi skal lytte oss inn til den andres innerste grind, men ikke lenger. For vi skal alltid respektere det den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup (1905-1981) kalte menneskenes ”urørlighetssone”. Alf Prøysen (1914-1970), husmannsgutten og dikteren fra Ringsaker, har lært oss mye om hva denne urørlighetssonen handler om, blant annet i visa «Spelldåsen». Her forteller den lille gutten om bestemor som har ei fin spilledåse med en mekanisk spillemann på toppen. Når hun trekker vidunderet opp, høres «ei tone så lys og vakker, ei lita helsing frå lykkens grend». Gutten er nysgjerrig og vil se hva som lager lyden. Han tar ei hårnål og pirker borti, «så verket hoppe og fjøra sprang, og spellmæinn sto der med bågån lyfte, og det var sistgongen fela sang». Visa ender slik:
Je gret i sømna i mange netter,
Så kom a bæssmor og ga meg råd.
”Vi er no’n spelldåser æille sommen,
og det er mangt en lyt akte på.
Rør æiller verket som laga låten
nei, slike ting har vi ittno med,
men går du sakte og følgjer takta,
så har du tona i ny og ne.”
Om i ödslig skog
ångest dig betog,
kunde ett flyktigt möte
vara befrielse nog.
Giva om vägen besked,
därpå skiljas i fred:
sådant var främlingars möte
enligt uråldrig sed.
Byta ett ord eller två
gjorde det lätt att gå.
Alla människors möte
borde vara så.
Det er i dette møtet omsorgens røtter er festet. Hjertelaget, det å se, lytte, bry seg om, ta vare på, forstå – alt det som gjør at pasienten kjenner seg verdsatt og respektert. Det avhenger igjen av vår evne til innlevelse og medfølelse. Som den legendariske diakonissen Elisabeth Hagemann (1888-1963) i 1930 så klokt skrev i sin Sykepleieskolens etikk i korte trekk; et lite hefte på 48 sider. «Hvis hjertelaget for den syke skulle mangle, vil selv den beste tekniske utdannelse ikke kunne gjøre en søster skikket til på rett måte å fylle sin plass.» Her er det bare ordet "søster" tida har løpt fra.
Omsorg handler også om makt og maktutøvelse. Mange overgrep er blitt begått i om-
sorgens navn. Fastremming, lobotomering, sterilisering og tvangsmedisinering har alltid vært ledsaget av forsikringer om at en bare ville pasientens beste. Når barn i noen kulturer fremdeles blir omskåret, skjer det også ut fra de beste hensikter. Husker du Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander (1982), der stefaren og presten gir gutten Alexander juling, mens han mellom sammenbitte tenner sier: «Dette gjør like ondt for meg som for deg.»
Omsorg handler også om frihet, og frihet er knyttet til makt. Friheten er alltid begrenset for den som har lite makt. Et menneske kan ha alle formelle muligheter, men ikke være i stand til å bruke dem. Det står ikke ”Adgang forbudt for funksjonshemmede og gamle” utenfor kontoret med bratte trapper og ingen heis. Alle pasienter på pleiehjemmet har frihet til å gå ettermiddagstur langs stiene i skogen. Men det er en frihet som bare kan brukes av de friskeste, hvis ingen har tid til å hjelpe dem som ikke kan gå selv. Som den franske dikteren Anathol France (1844-1924) en gang sa: «Loven er lik for alle. Det er forbudt både for fattige og rike å stjele brød og tigge under broene i Paris.» Frihet må alltid måles ut fra friheten til de som har minst makt. En frihet som bare kan brukes av noen få, er ikke frihet, men privilegier.
Omsorg uten frihet vil kunne føre til umyndiggjøring og det som verre er. Hjelperen vet så altfor godt hva den pleietrengende behøver, han trenger ikke en gang å spørre. Omsorgen laver ned over det arme mennesket i senga eller rullestolen, det er så godt ment - og nå må vel alt bli bra? Men takknemligheten uteblir. Den syke huker seg sammen og kryper inn i seg selv. Hun har ikke bedt om dette, ikke slik, ikke nå. Men hjelperen vet ikke det, fordi han aldri har spurt.
Ved sykesenga møtes to mennesker. Den ene, pasienten, er syk og hjelpeløs; den andre, sykepleieren eller doktoren, vil også en dag bli syk og hjelpeløs. Slik er vårt felles vilkår i verden: sårbarheten, hjelpeløsheten, men også muligheten til å bety noe for et annet menneske. Da er det de enkle ting som gjelder, et blikk, et smil, et ord, slik den svenske dikteren Hjalmar Gullberg (1898-1961) uttrykker det i diktet ”Människors möte”:
«Byta ett ord eller två – »
Omsorg og politikk
Omsorgsetikk kan ikke begrenses til holdninger og individualetikk. God omsorg handler også om rammebetingelser: ansettelsesvilkår, arbeidstider, vaktordninger, lønnssystemer, karrierestiger, etterutdanningsmuligheter, osv. Hjelperen må derfor ha blikket rettet både mot pasienten og mot systemet. Da må det doble perspektivet fastholdes: individualetikken og samfunnsetikken.
Hjelperens første bud er alltid å ta parti for den svakeste, alltid være stemme for de stemmeløse. Hva trenger pasienten mest – her og nå? Kan det i noen tilfeller tenkes at regler må brytes til pasientens beste? For vi må aldri la formelle regler gå foran hensynet til det mennesket vi skal hjelpe. Både helsearbeidere og lærere kommer opp i mange regelløse situasjoner. Situasjoner som ikke er beskrevet i noe regelverk. Hva gjør vi da? Da må vi bruke all vår erfaring, kunnskap og moralske dømmekraft – og håpe at resultatet blir rett.
Papirer kan flyttes raskere, korridorer og rom kan rengjøres fortere. Men vi kan ikke samtale fortere med mennesker, ikke vaske dem hurtigere eller stryke dem raskere over kinnet – uten at det går ut over kvaliteten. Uten at det blir en kaldhamret omsorg.
For i begynnelsen var berøringen. Berøringen er vårt første og siste språk. Lenge før blikket klarner og ordene formes, snakker vi med barnet gjennom huden. Vi tar den lille tett inntil oss, munnen legges til brystet, vi snuser inn lukta og leppene kjærtegner nurkets ansikt. Vi løfter, holder, bærer, vasker, mater; blikk møter blikk, og vi forsøker så godt vi kan å tolke det mysterium som aldri kan tolkes.
Når livet går mot slutten og ordene blir borte, da er berøringen også det eneste språk som fremdeles gir mening. Det er som om vi igjen vender tilbake til begynnelsen, vi blir som barn igjen. Vi søker ømheten i ei hånd, mykheten ved et kinn, tryggheten i et nærvær, kjærligheten i et blikk. Vi tørster etter varmen fra huden til et annet menneske, og vi glemmer all bluferdighet. Nå snakker vi igjen, uten forbehold, det språket som livets strenge konvensjoner kanskje ikke har tillatt oss å praktisere: berøringens språk.
Jeg er redd for en utvikling der vi i stadig større grad vurderer mennesker ut fra funksjonsdyktighet, nytte eller status. Spesielt farlig er det når nytte- og effektivitetsideolo-
gien også brer seg til omsorgssektoren. ”Jeg dør så fort jeg kan,” sa ei eldre kvinne på et sykehus for en tid tilbake. Hun følte vel at det å dø var den siste prestasjonen som ble krevd av henne.
«I have a dream»
I gresk mytologi skapte guden Zevs kvinnen Pandora, som straff for at Promethevs hadde stjålet ilden fra gudene. Myten forteller at Hermes brakte henne som gave til Promethevs' godtroende bror, Epimethevs. Han lot henne, tross mange advarsler, åpne esken hun hadde med. Ut fra den strømmet alskens sykdommer og lidelser, som siden har hjemsøkt menneskene. Men - på bunnen av esken lå håpet. Det måtte ikke slippe ut, for da var alt tapt. Denne myten er en sterk fortelling om håpets tidløse betydning.
I vår egen tradisjon er håpet en av de tre kristne nådedydene, sammen med tro og kjærlighet. For til alle tider ser menneskene ut til å ha levd med håpet som en formende kraft i sine liv. Den tyske filosofen Ernst Bloch (1885-1977), også kalt "håpets filosof", snakket om "sinnets demring framover". Det betyr at vi ikke er innesperret i oss selv og våre gitte livsbetingelser her og nå. I tanker og drømmer kan vi også strekke oss mot det som ennå ikke er. Der ligger håpet.
Da Martin Luther King jr. (1929-1968), den
23. august 1963, holdt sin mest berømte tale for 250.000 mennesker foran Lincoln-monumentet i Washington, var det håpets flamme han tente, det kjempende håpet. Bedre enn de fleste visste Luther King at vi kan møte vanskelige livsvilkår på tre måter: gjennom resignasjon, dagdrøm eller det kjempende håp. I resignasjonen gir vi avkall på framtida; i dagdrømmen står vi i fare for å miste all evne til handling. Med det kjempende håpet står vi midt i nåtida og sier, som Luther King: "Jeg har en drøm – en drøm om at mine fire barn en dag skal leve i en nasjon, der de ikke blir bedømt ut fra hudfargen, men ut fra sin menneskelige karakter. (...) Med denne troen vil vi kunne arbeide sammen, be sammen, kjempe sammen, gå i fengsel sammen, kjempe for frihet sammen, vite at en dag vil også vi bli frie." Med de fire små ordene, "I have a dream ...", ble fortvilelse forvandlet til håp.
Men det var ikke nok bare å si halleluja, det måtte også gjøres. Martin Luther King visste at hans drøm, hvis den skulle bli til virkelighet, måtte utmyntes i politiske og sosiale reformer. Prisen for dette kunne bli høy. Selv betalte han med sitt eget liv.
Vi har vel alle opplevd hva det betyr at noen tror på oss og støtter oss. Dette greier du, vi heier på deg! Undersøkelser har vist at de som greier seg best i fangenskap og konsentrasjonsleire, er de som greier å se gjennom piggtråden, over betongmurene, mot ei framtid der en selv har en plass og en oppgave. Jo, tro kan flytte fjell!
«Skal vi våge å håpe på det?» spør vi engstelig når vi frykter for at håpet er for urealistisk. Ja, det er nettopp det vi må gjøre. Vi må våge å håpe. Vi risikerer selvfølgelig at håpet ikke går i oppfyllelse, men hva så? Håpet er ikke et pengebeløp vi setter i banken på sikker konto for senere å ta ut med renters rente. Håpet er et skrin der verdifulle skatter ligger gjemt. Vi slutter ikke å lete etter nøkkelen, selv om vi ikke finner den ved første forsøk. Det er vår plikt å lete videre. For som den franske forfatteren George Bernanos (1888-1948) et sted skriver: "Den største av alle synder, er synden mot håpet." Den svenske dikteren Harry Blomberg (1893-1950) uttrykker det enda mer poetisk i diktet «Den svåra stunden»:
Den stund du tror at allt är slut
och stum i mörkret sitter -
Den stunden skall du kämpa ut,
fast den är kall och bitter.
Ty efteråt skall du förstå
att just vid soluppgången,
är natten alltid särskild kall – men så
- så begynner fågelsången.
En annen svensk dikter, Erik Blomberg (1894-1965), har i diktet «Var inte rädd för mörkret» gitt oss et lignende perspektiv:
Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.
I ljusa irisringen,
du bär en mörk pupill.
Ty mörkt är allt som ljuset,
med bävan längtar till.
Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.
Kjærlighet er omsorgens dypeste kilde
Der kjærlighet mangler, overtar ofte reglene og paragrafene, sukkene og bebreidelsene. For kjærlighet kan aldri festes til paragrafer eller pålegges gjennom rundskriv. Noen ord tåler simpelthen ikke bydeform. Vi hører hvor galt det blir når vi kommanderer: Elsk! Tro! Vær glad! Kjærlighet, liksom religiøs tro, må komme innenfra, fra en kilde vi ikke vet hvor har sitt utspring. Den kan aldri tvinges fram, den må vekkes. ”Jeg skjønner ikke hva hun ser i ham,” hører vi ofte sagt. Da glemmer vi at hun ser ham med det kjærlige blikk, og da blir han i hennes øyne vakker. Hun ser mulighetene, der andre ser begrensningene. Og fordi han blir sett med et kjærlig blikk, blir han også vakker i egne øyne.
Det fortelles at den greske sagnkongen og billedhuggeren Pygmalion en gang laget en kvinnestatue av elfenben. Den ble så vakker at han selv ble forelsket i den. Pygmalion ba Afrodite, kjærlighetens gudinne, om å gjøre statuen levende. Hun etterkom ønsket, og kvinnen ble Pygmalions hustru. Dikteren Arnljot Eggen (1923-2009) skrev et dikt («Hos Pygmalion») om denne skaperakten sett fra hennes synsvinkel. Jeg har alltid tenkt at hun også kunne vært pasienten – eller eleven.
Somme laga kvasse kantar.
Andre slipte meg så glatt.
Bak den yta som dei skapte,
stod eg alltid einsam att.
Alltid gleid mitt inste unna
meiselspisss og hammarslag.
Alle hogg dei sitt bilete.
Alle gav meg sine drag.
Midt i all sin formarfeber
fekk dei ingen gneiste tent.
Trass i hage meisterhender
stod eg alltid ufullendt.
Til ei hand som kravlaust vermde,
strauk lik vengjestreif og vind.
Brått tok steinen til å vakne.
Brått var steinen ikkje blind.
Det er denne kravløse og varmende handa god omsorg alltid handler om. Den trenger vi alle, uansett hvor i livet vi befinner oss. Tarjei Vesaas (1897-1970) viste oss dette i diktet «Innbying», kortere og mer pregnant enn noen annen.
Vil du gje meg handa ved månens skin
lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.
Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom –
Artikkelen «Når livet kaster skygger" finner du i bokasinet «Aktualitetsbokasin 2».
Den kan du kjøpe her:
matogdrikke.no/aktualitets-bokasin2