Norsk akevitt – en gyllen historie
I 1832 var det omtrent 10 000 registrerte brennerier i Norge. I løpet av 1845 var antallet redusert til 700, og fem år senere sto kun 40 brennerier tilbake.
Jørgen Kolderup kokk/stylist Baard Næss fotograf
Oppskriftene er hentet fra Aroma
Lenge var folk av den oppfatning at alkoholen hadde legende og livsforlengende egenskaper. Den rene alkoholen fikk rykte på seg for å være en livgivende eliksir, et livets vann, noe som også gjenspeiles i navn som eau de vie, aqua vita, vodka og whisky (uisghi beatha). Brennevin ble ofte servert til folk på dødsleiet, som da plutselig kunne kvikne til og føle seg «bedre».
Munkene var blant de første som benyttet seg av alkoholen til å lage uttrekk av naturlige planter og urter for å bruke det som medisin. Signaturlæren, en foreldet medisinsk opp-fatning om at gjenstander i naturen, spesielt plantene, gav menneskene de nødvendige guddommelige tegnene for å avgjøre hva som kunne brukes i behandlingen.
Eksempelvis skulle nyreformede planter hjelpe mot nyresykdommer, og gule planter mot gulsott. Tilsatt urter og planter ble brennevinet et tilsynelatende effektivt remedium mot datidens sykdommer, blant annet mot svartedauden som herjet på 1300-tallet.
Dette regnes som første skritt på veien mot den moderne farmasiens virksomhet. Med tiden utviklet brennevinet seg til å bli et rent nytelsesmiddel, og omtrent hvert eneste land i verden har i dag sitt eget «nasjonale» brennevin. Kun et fåtall av disse har utviklet seg til å bli globale merkevarer. Nøkkelen til deres suksess er den samme som er i ferd med å gjøre norsk akevitt til et internasjonalt anerkjent brennevin på linje med whisky og cognac.
Fikk du lyst til å prøve akevitt i maten, ikke bare i glasset?
Les også: Akevitten forgyller maten
Les også: Akevitt i maten
Linieakevitten
Den gode forretningssansen var drivkraften bak Catharina Lysholms ønske om å bygge en skipsflåte, blant disse "Trondhjems Prøve" i 1780, for å drive storhandel med Europa og Østen.
I 1805 seilte "Trondhjems Prøve" til Batavia, i dag bedre kjent som Indonesia. Om bord var fem tønner potetbrennevin man håpet å kunne selge for å etablere et nytt marked. Etterspørselen etter norsk brennevin var mildt sagt lunken, og da skipet to år senere la til kai i Trondheim, ble de usolgte fatene fraktet i land.
Til tross for en dårlig handel var ikke kvaliteten på akevitten redusert. Den påfølgende prøvesmakingen viste at brennevinet hadde fått en langt bedre kvalitet etter reisen – og linjeakevitten var i prinsippet opp-funnet. Akevitt blir til linjeakevitt når den sendes ut på en lengre sjøreise som krysser ekvator ("Linien") to ganger. Bølgerullingen, samt vekslingene i temperatur og fuktighet, modner og forbedrer kvaliteten.
Det var Catharinas skip som gjorde denne oppdagelsen, men det var Jørgen B. Lysholm som med sitt nyetablerte destilleri i 1821 videreutviklet ideen linjeakevitt samt fremstilte og solgte linjeakevitten.
Mens Jørgen studerte i Berlin, møtte han J.H. Pistorius, en mann som hadde revolusjonert brenningen ved å utvikle det såkalte pistoriske apparat, der brennepannene ble koblet sammen slik at man kunne brenne kontinuerlig. Jørgen tok med seg konseptet til Norge og bygde sitt halvpistoriske apparat. Det var mer effektivt og gav et kvalitetsmessig bedre brennevin enn noen andre maktet å fremstille på den tiden.
Dagens Linie Aquavit fremstilles på samme måte som i 1842, men der seilskipene før krysset verdenshavene, er det nå Wilh. Wilhelmsens store linjeskip som bærer med seg fatene med Lysholm tur-retur Australia.