En ny generasjon vinbønder i Bordeaux har skjønt det: Et åpent sinn er veien å gå for å gjenoppstå som verdens vinhovedstad.
NEOKLASSISISTEN BORDEAUX
Tekst: Johanna Holt Kleive Foto: Beonit Guenot
Nylig ble det publisert en omfattende artikkel i det prestisjefylte vinmagasinet La Revue du vin de France, med tittelen “Bordeaux sitt andre ansikt”.
Artikkelen var ført i pennen av fransk og europeisk mester i blindsmaking Pierre Citerne. Eksperten hadde smakt seg gjennom hundrevis av produsenter – historiske så vel som fremoverlente – og kunne slå fast at regionens fremtid var svært lovende.
Som Bordeaux-entusiast, ble jeg som mange før meg lokket til regionen for å komme på sporet av dens gåtefulle sjel. Adelen i vinverden, selve kraftsentrumet for klassisk vin. En god håndfull utfordring. Men også uhyre fascinerende. Det finnes en tyngde over Bordeaux. En grunnleggende eksistensberettigelse nettopp i kraft av erfaringen den rommer.
Bak de høye skuldrene, slottene og aristokratiene, skjuler det seg mye lidenskap, kunnskap, og innovasjon. Faktisk er vi vitne til en utvikling som på ny kan sette Bordeaux på kartet.
Skjønt det ikke er gjort i en håndvending. Jeg har ikke tall på hvor mange som rister på skuldrene når jeg forteller begeistret om den sovende skjønnhetens renessanse. Byen er nærmest assosiert med arrogant og vulgær ny-rikdom, litt á la vestkantguttene på Frogner, noe som indikerer at vi har mistet både referansene og følelsen av historie.
Mange tror for eksempel at naturvin er rebelsk og nytt, når det egentlig er fremstillingsmetoder som ligger flere århundrer bakover i tid. I Bordeaux var det på 50-tallet helt vanlig å kultivere vin etter naturlige og biodynamiske prinsipper, og resultatet var langt freshere enn de gloriøse produktene som fulgte etter. Heller enn å uttrykke sitt eget talent, slik vinbøndene i Bordeaux har hatt rykte på seg for å gjøre, lages vin som klarer å uttrykke kvalitetene i den enkelte vinmarken.
Det er sant at Bordeaux er et av områdene i verden med høyest konservatisme og tradisjon på vinmarken. Det er et faktum at mange produsenter har bidratt til å gi regionen en solid ripe i lakken, og produsert elendig, tyktflytende vin som smaker av banal fruktaroma og kokt buljong.
Men det er også sant at Bordeaux er altfor stort, og mangfoldig, til at man kan slå seg til ro med et slikt utsagn.
I Bordeaux florerer det av vinmakere som forsker, undersøker og prøver seg frem. Norges fremste Bordeaux-ekspert Christer Byklum har bemerket at regionen har en tradisjon og historie som kan ødelegges med et pennestrøk. Så rebellen i dem er godt forkledd.
Verden er i endring, og en ny generasjon vinbønder må holde tritt med utviklingen. Salget av fine wine er ned 20-30% over hele fjøla. Ikke bare i Bordeaux. Selv Grand Cru burgundere brenner forhandlere og importører inne med.
Nå forbereder vinbransjen seg på kollaps i markedet. Er den stor, eller enorm? Det er spørsmålet. Heldigvis har Bordeaux overlevd krise på krise. Som Byklum uttrykker det: Bordeaux overlever alltid.
Historiske vinslott, moderne produsenter, forhandlere og forbrukere jobber nå sammen for å endre landskapet. Vi finner et eklektisk og mangfoldig terroir, eksperimenterende druesortsblandinger, og nye vinfremstillingsmetoder.
De tekniske virkemidlene er varierte, og omfatter korte fattider, redusert ekstraksjon og kort lagring i beholdere. Blanding av hvite og røde druer er ikke utelukket.
Du har rebellene som tar oss med inn i særegne smaksverdener og bryter med klassiske Bordeaux-koder, som La Nomade eller Pineau d'Aunis, signert Chateau Tire Pé. Du har produsenter som nytolker lokale druer med en mer moderne identitet. For eksempel Anne Buiatti. Hun lager spennende viner på klassiske Bordeaux-druer i kombinasjon med andre druesorter, for eksempel Syrah.
Buiatti bringer dessuten et friskt perspektiv i vinmakingen, med 10-årig bakgrunn fra Langeduoc.
I Bordeaux finner vi også «neoklassikerne». De er mer enn noen gang Bordeaux i sjel og smaksbilde, men fjerner bullshiten, særlig den prangende eiken, for å konsentrere seg om fruktens karakteristiske uttrykk.
Eksempler på dette er Durfort-Vivens i Margaux, Jean Faure i Saint-Émilion, Gombaude-Guillot og Marius Bielle i Pomerol. De to sistnevnte er svært interessante i denne sammenheng, særlig tatt i betraktning at Pomerol regnes som en matadon i Bordeaux-perspektivet. Tungt, bastant, og kjøttfyldig. Eller?
– Jeg vil si at begrepet neoklassisk passer svært godt til de vinene jeg prøver å lage, sier Oliver Gombaude-Guillot.
I motsetning til flere andre, forsøker ikke vinmakeren å revolusjonere stilen til Pomerol-vinen. Men han prøver ut ting, tar visse sjanser, og så videre.
– Jeg prøver å lage renere viner, nærmere terroiret, med mindre sminke, sier vinbonden.
Første gang jeg smakte vinen til GG, ble jeg slått i bakken. Nesen og bouqeten var rik av modne blåbær og plommer og lakris. Og strukturen var silkemyk og glatt og sexy.
Oliver Gombaude-Guillot er forøvrig grunnleggeren av vinkollektivet Sattelite Wines, som omfatter 38 små vinprodusenter av økologiske, biodynamiske og naturlige viner. De har alle til felles at de tviholder på tradisjonene.
Marius Bielle er en del av dette kollektivet. Dette året lanserte vingårdens tredje generasjon sønn, Damien Bielle, blouge-vinen «Coyote» for det internasjonale markedet.
– Det er ekstremt spennende å utforske nye horisonter, særlig her i Bordeaux, sier Damien Bielle.
– Størsteparten av vinene som produseres i Bordeaux, er standardiserte og aromatiserte for å matche internasjonale behov, men er langt ifra smaken av det naturlige terroiret.
En ny generasjon vinbønder beviser at vellykket innovasjon ikke nødvendigvis stiller seg på høyden av historien, men går i dialog med den.
Bordeaux er tvers gjennom neoklassisk, og ett av verdens mest spennende vinområder akkurat nå.