Det må være lov å påpeke at Gracie Abrams er «ganske» inspirert av Taylor Swift uten at noen blir fornærmet, og det er åpenbart at de trives i hverandres selskap. På Abrams’ andre album, finfine The Secret Of Us, er da også Swift duettpartner på sangen «us.», og Abrams var invitert med som oppvarmingsartist på Swifts Eras-turné. I tillegg gjorde de noen sanger sammen under Taylors akustiske sett, blant annet en mash-up av Gracies «I Love You, I’m Sorry» og Taylors «Last Kiss».

​

Min kollega Jan Omdahl redegjorde for Beyoncés Cowboy Carter i denne artikkelen https://www.matogdrikke.no/tialbum  da hennes forsøk på å lage en slags countryplate ble utgitt i våres. Personlig må jeg reservere meg. Jeg synes den første singlen «Texas Hold ‘Em» er aldeles fortreffelig, men den nesten 80 minutter lange platen blir litt for lite country og litt for mye av noe jeg ikke er helt sikker på hva er, til at den klarer å holde interessen oppe. Dog skal Beyoncé ha for å ha laget en annerledes plate som også utfordrer vante konvensjoner.

​

Lizz Wright er ikke kjent for de store massene, men den amerikanske sangeren og låtskriveren har gitt ut strålende plater siden hun debuterte med Salt i 2003. Hun opererer i grenselandet jazz, blues, folk og pop og er i besittelse av en stemme de færreste kan måle seg mot. På årets album Shadow er hun på sitt aller beste. Som vanlig er låtmaterialet fordelt mellom hennes egne og andres sanger som er kresent utvalgt, og et av flere høydepunkt er en enestående versjon av Sandy Dennys eviggrønne «Who Knows Where The Time Goes». Så mange ganger som den er spilt inn, er det direkte modig å gjøre enda en versjon, men Wrights tolkning er faktisk en av de sterkeste jeg har hørt. Plusspoeng også for valg av gjesteartistene Angelique Kidjo og Meshell Ndegeocello som figurer på hver sin låt.

​

Et annet navn å merke seg er Nilüfer Yanya. Hun er fra London og derfor kanskje ikke så «eksotisk» som navnet skulle tilsi, men når det er sagt har hun tyrkisk far og mor som er halvt irsk og halvt barbadisk, så noe kan nok ha sneket seg inn fra andre himmelstrøk. Hennes tredje album My Method Actor ligner ikke på så mye annet vi har hørt, og Yanya fremstår som ytterst original. Platen er en skattkiste av spennende innfall, innsmigrende melodier og tøylesløs kreativitet, og sanger som «Mutations», «Just A Western» og «Keep On Dancing» er helt essensielle.

To fine plater, Nilüfer Yanyas My Method Actor og Beth Gibbons’ Lives Outgrown.

Foto: Erik Valebrokk

Beth Gibbons er veteranen som praktisk talt aldri gir lyd fra seg. Etter at hun debuterte som frontfigur i Portishead med Dummy i 1994 har hun utgitt ytterligere to album med den banebrytende triphop/elektronika-trioen, ett livealbum med Portishead, én plate sammen med Rustin Man (alias Paul Webb, bassist i Talk Talk) og et opptak av Henryk Góreckis tredje symfoni fremført med polsk radios symfoniorkester! I år han hun endelig utgitt sitt første soloalbum, Lives Outgrown, en mørk og dyster sangsyklus om «morsrollen, angst, overgangsalder og dødelighet». Platen er omtrent så lite lystig som man skulle tro, men den er til dels overjordisk vakker, og sangen «Floating On A Moment» er en av årets aller beste.

​

Jeg vil også slå et slag for Lola Young, en 23 år gammel artist fra Croydon sør i London (der også Kirsty MacColl vokste opp), som står på terskelen til en stor karriere hvis hun fortsetter som på albumet This Wasn’t Meant For You Anyway. Hun er diagnostisert med det som kalles schizoaffektiv lidelse, noe som i hennes tilfelle medfører veldig gode tekster.

​

I 2021 ble hun nominert til en Brit Award i kategorien «rising star» og valgt ut til å synge i julereklamen til varemagasinet John Lewis som er en begivenhet i England, en litt kjedelig versjon av Phil Oakey og Giorgio Moroders «Together In Electric Dreams». Men deretter fikk hun fart på seg og blir i skrivende stund bare bedre og bedre. Det nye albumet inneholder en av årets aller beste låter, «Messy». Både tekst og melodi er til å dø for, og den ferske singlen «Flicker Of Light» tyder på at hun er på vei i en mer bandorientert retning. Hun er også på radaren i USA og bidrar på rapperen Tyler, The Creators siste album Chromakopia. Gjennombruddet hennes kan komme i 2025.

​

​Det er på tide å snakke om noen mannlige artister som markerte seg i året som er gått. Personlig har jeg satt aller størst pris på Songs Of A Lost World, The Cures første album på hele 16 år, som jeg anmeldte her på Mat og Drikke https://www.matogdrikke.no/thecure for en tid tilbake. Nick Cave og hans Bad Seeds ga også ut en veldig god plate med Wild God, og konserten de holdt i Oslo Spektrum i høst var en feiring av både ny plate og musikkens kraft. Du kan lese om det her https://www.matogdrikke.no/nickcave.

Robert Smith og The Cure ga ut årets beste album, nydelige Songs Of A Lost World.

Foto: Erik Valebrokk

En annen gammel hedersmann som har gjort seg bemerket det siste året – som alle år – er Willie Nelson. Han er blitt 91 år gammel og er fremdeles like aktiv. I 2024 har han utgitt ikke én, men to nye plater, begge aldeles utsøkte. Ikke at et slikt utgivelsestempo er uvanlig for Willie som gjerne gir ut både to og tre plater per år.

​

The Border kom i mai og var en rendyrket countryplate, anført av en av årets aller beste innspillinger, Willies versjon av Rodney Crowells fem år gamle sang «The Border» om livet på grensen til Mexico. Novemberutgivelsen Last Leaf On The Tree er vanskeligere å båssette. Den inneholder nesten utelukkende coverlåter valgt ut av Willie i samarbeid med sønnen Micah som også har produsert platen. Her hører vi Willie tolke mer «moderne» artister som Beck og The Flaming Lips, men også bautaer som Warren Zevon og Tom Waits. Det er en bemerkelsesverdig plate.

En ettertenksom Willie Nelson under innspillingen av Last Leaf On The Tree, 91-åringens andre album i 2024.

Foto: Sony Music Norway

Vi kan ikke oppsummere et musikkår uten å nevne noe av alt som skjer her hjemme. Nivået på norsk musikk – i alle ledd – er i kontinuerlig stigning, og det hører ikke lenger til sjeldenhetene at norske artister markerer seg utenlands. Vidt forskjellige navn som Girl In Red, Witch Club Satan og Tord Gustavsen Trio er blant dem som legges merke til langt utenfor landets grenser med sine plater av året.

Men hvilke norske artister har laget de beste platene i 2024? Det er mange av dem, og i tetsjiktet har jeg plassert Flammer Dance Band som synger på norsk og er tungt inspirert av Fela Kutis polyrytmiske stil og Talking Heads anno 1979/80, den avdøde popsnekkeren Frank Hammerslands svanesang, Andreas Høvseth som skjuler seg bak det fantastiske artistnavnet Charlie Skien, og den høyst originale vokaltrioen Klossmajor.

​

Bel Canto ga ut sin første plate på hele 22 år, og gjett om den er bra, men milevis unna viseplata til den altfor lite kjente Erik Lukashaugen. Fay Wildhagen har laget sin beste plate med ganske god margin, og hederskaren Trygve Skaug er som vanlig fin å høre på. Erlend Ropstad og Torgeir Waldemar har gitt ut strøkne plater, og Kari Bremnes vendte omsider tilbake med ny musikk etter syv års fravær fra platemarkedet.