Da rocken var farlig – møt verdens beste band på vei opp

TEKST: ERIK VALEBROKK

Den nye dokumentarfilmen Becoming Led Zeppelin viser som tittelen antyder hvordan de fire britene Jimmy Page, Robert Plant, John Paul Jones og John Bonham grodde sammen til å bli et gedigent rock’n’roll-monster som erobret Amerika – og kort tid senere resten av verden.

Led Zeppelin i 1969. Robert Plant foran, med Jimmy Page, John Paul Jones og John Bonham i bakgrunnen. Foto: Ron Rafaelli/NonStop Entertainment

For første gang bidrar de tre gjenlevende bandmedlemmene i Led Zeppelin til en dokumentarfilm om det legendariske bandet som eksisterte fra 1968 og frem til trommeslageren John «Bonzo» Bonham praktisk talt drakk seg i hjel i 1980, 32 år gammel.

Innen den tid hadde Bonham og de tre andre levd ut alle rock’n’roll-klisjeer og eksesser som tenkes kan. Kvartetten – godt assistert av deres fryktede manager Peter Grant og en generelt tvilsom omgangskrets – veltet seg i «sex and drugs and rock’n’roll», som det heter i Ian Durys sang. At det allerede den gang hadde vært behov for en #metoo-bevegelse er det ingen tvil om. Den som har lest Stephen Davis’ uautoriserte Led Zeppelin-biografi Hammer Of The Gods (1985) har åpenbart måttet skrote alle illusjoner om musikkbransjens eventuelle romantiske sider, og har du sett for eksempel Cameron Crowes film Almost Famous (2000) eller TV-serien Daisy Jones & The Six (2023) basert på Taylor Jenkins Reids roman (2019), for ikke å snakke om Mötley Crüe-biografien The Dirt: Confessions Of The World's Most Notorious Rock Band (2001, filmatisert i 2019), vet du også godt hva jeg sikter til.

Dokumentarfilmen Becoming Led Zeppelin handler imidlertid så å si utelukkende om musikken og setter strek etter utgivelsen av bandets andre LP, Led Zeppelin II. Platen, som har solgt mer enn 15 millioner eksemplarer på verdensbasis, hvilket gjør den til bandets nest største kommersielle suksess, ble i vesentlig grad innspilt i ledige stunder under den heseblesende turnévirksomheten i 1969. «We had no idea of fatigue, it was just energy and power», sier vokalist Robert Plant i filmen. Både debutalbumet Led Zeppelin og oppfølgeren ble utgitt dette året, med ni måneders mellomrom, i en tid da et slikt utgivelsestempo stadig ble betraktet som i nærheten av normalt.

Slik ser filmplakaten til Becoming Led Zeppelin ut. Foto: NonStop Entertainment

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at filmskaperne har stoppet handlingen få måneder etter at Led Zeppelin II var utgitt, før den hedonistiske livsstilen virkelig fikk skyte fart. Det har nok vært en medvirkende årsak til at Plant, Page og Jones har villet bidra til filmen og la seg intervjue. Slik unngås mange ubehagelige spørsmål. Bandet var riktignok godt i gang med sine talløse utskeielser allerede i de første årene, men det hopper filmen glatt bukk over.

Den mest myteomspunne historien om Led Zeppelins tøylesløse livsstil fant sted på et hotell i Seattle i juli 1969, og omhandler en fisk og en groupie. Detaljene er uklare og varierer avhengig av hvem som i årenes løp har fortalt og gjenfortalt historien, men man kan tenke sitt – uansett. Filmen prøver seg ikke en gang. Denne og andre «episoder» – innendørs motorsykkelkjøring, knusing av hotellrom, kasting av TV-apparater gjennom vinduer og lignende – samt bandets eksessive pengebruk og tilsynelatende stormannsgalskap, gir ikke Becoming Led Zeppelin oss noe som helst innblikk i.

Det må da også presiseres at galskapen virkelig skjøt fart i tiden etter at regissør Bernard MacMahon og hans medmanusforfatter Allison McGourty setter punktum og pengene for alvor begynte å renne inn i Zeppelin-kassa. Noe som også er verdt å nevne er at Led Zeppelin slett ikke var alene om å utvise en «uansvarlig» livsstil. 70-tallet var tiåret da alt lot seg gjøre og ingenting trengte å unnskyldes. Fleetwood Mac, Eagles, Queen, Black Sabbath, Alice Cooper, David Bowie, Elton John, Frank Zappa og utallige andre er eksempler på band og artister som hevet seg svært langt over rådende moralnormer.

Apollo_LZ-Portrait-1969_RonRafaelli_50pct[1].png

Jimmy Page i forgrunnen, bak fra venstre John Bonham, Robert Plant og John Paul Jones. Foto: Ron Rafaelli/NonStop Entertainment

Becoming Led Zeppelin åpner med et drønn til tonene av «Good Times Bad Times», åpningssporet på debutalbumet Led Zeppelin, satt til en collage av gamle filmklipp og fotografier. Vi får se luftskipet – zeppelineren – Hindenburg som tok fyr før landing i Lakehurst, New Jersey i 1937, da 35 av de 97 personene om bord omkom, i tillegg til én person på bakken. Det ikoniske bildet prydet som alle Led Zeppelin-fans vet coveret på den første platen.

Ulykken kan nærmest betraktes som et omen om krigen som skulle komme og som hadde vært i emning i årene siden Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland fire år tidligere. Klipp fra andre verdenskrig følger, før freden er en realitet i 1945. Alt dette er flettet sammen med opptak av bandet som spiller live, og tar oss inn i den etterkrigstiden Plant, Page, Bonham og Jones hadde sin oppvekst i.

Med unntak av Jimmy Page som ble født i 1944, kom alle Led Zeppelins medlemmer til verden etter at den andre verdenskrig var over. Foto: National Museum Of Denmark/Unsplash

Alle som er født i den vestlige verden i etterkrigstiden vet hvilken vidunderlig nybrottstid det var. Fra krigens ruiner oppsto ganske riktig den kalde krigen med sitt varsel om nye atomsprengninger og mer frykt, men på den annen side var årene etter annen verdenskrig også en tid for fremtidsoptimisme, håp, nyvinning og innovasjon, for ikke å snakke om frihet; frihet til å gjøre som man ville, elske den man ville, livnære seg som man ville og så videre.

I musikalsk og kulturell forstand var 1950- og 60-tallet av enorm betydning for verden slik vi kjenner den i dag. Det lå revolusjon i luften, respekten for autoriteter forvitret, og popkulturen viste vei inn i den nye tiden. Verden ble skjenket rock’n’roll på midten av 50-tallet med Elvis Presley, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Chuck Berry og andre; Beatles dominerte første halvdel av 60-tallet og skapte… vel, «Beatles-tilstander»; i tiårets andre halvdel ble rocken voksen – og farlig. Fra bekymringsløs eskapisme endret den karakter og ble både politisk og alvorlig. Den ble også musikalsk utforskende, for ikke å si utfordrende, og spredte seg i alle mulige retninger der den dro veksler på både klassisk musikk, jazz og orientalske toner, for å ha nevnt noe.

I dette klimaet så Led Zeppelin dagens lys i 1968. De kalte seg først The New Yardbirds, etter bandet der Jimmy Page hadde vært medlem i to år. Før den tid hadde Page spilt på hundrevis av plater. Han var en ettertraktet studiomusiker fra han var 17 år gammel, og spilte gitar for «alle» blant datidens store og små stjerner; The Who, The Kinks, Them, Dave Berry, Brenda Lee, Petula Clark, Marianne Faithfull, The Rolling Stones, Shirley Bassey, Nico, Donovan, Jackie DeShannon, David Bowie, Joe Cocker og mange andre. «Men ikke The Beatles», sier han i den nye filmen.

Også John Paul Jones var en mye brukt sessionmusiker, og han spilte bass eller utførte andre oppgaver for blant annet Tom Jones, Lulu, The Walker Brothers, Herman’s Hermits, Dusty Springfield, Donovan, Shirley Bassey og Rolling Stones.

Både Jimmy Page og John Paul Jones spilte på Shirley Basseys «Goldfinger» i 1964, fire år før Led Zeppelin så dagens lys.

Robert Plant og John Bonham hadde spilt sammen i Band Of Joy, men kunne ikke vise til like mye erfaring som Jones og Page. Det spilte liten rolle. Da firkløveret møttes første gang og jammet i en kjeller i London i 1968, kastet de seg ut i «Train Kept A-Rollin’», en gammel jumpblues fra 1951 som var popularisert i en rockabillyversjon av Johnny Burnette i 1956. Page hadde spilt den med Yardbirds, og da de fire feide gjennom låten var det så vellykket at de gjorde den til Led Zeppelins faste åpningsnummer under turneene i 1968- og 69, og igjen under deres siste turné i 1980.

Således beveget «Train Kept-A Rollin’» seg som en rød tråd gjennom Led Zeppelins livsløp og er et godt eksempel på bandets arkeologiske tilbøyeligheter. Selv om Zeppelin var blant de viktigste pionerene innen det som snart skulle bli kalt heavy metal (i kjølvannet av Cream, The Jimi Hendrix Experience, Vanilla Fudge og noen til), baserte de mange av låtene sine på amerikanske blueslåter av eldre dato. Både debutalbumet og oppfølgeren Led Zeppelin II står i dyp takknemlighetsgjeld til bautaer som Willie Dixon, Howlin’ Wolf og Sonny Boy Williamson.

Den britiske innflytelsen er også tydelig mange steder, og den skulle bli enda sterkere på de neste albumene, på låter som «Gallows Pole» og «The Battle Of Evermore», sistnevnte godt hjulpet av Sandy Denny fra Fairport Convention. Dette er likevel å foregripe begivenhetenes gang. Becoming Led Zeppelin skildrer grovt sett de første halvandre årene av bandets karriere, og Robert Plant, Jimmy Page og John Paul Jones kommenterer begivenhetene i nye intervjuer. Det er også avduket uutgitte lydopptak med John Bonham som benyttes i filmen, og det er i seg selv sensasjonelt. Bonham var notorisk mediesky og ga så å si aldri intervjuer. På tape fremstår han som en langt mildere (og mer velformulert) person enn villmannen han var bak trommene og hva hans suspekte rykte har bygget opp under, både i og etter hans levetid. Dessuten snakker han usedvanlig pent om sine bandkamerater, og vi får se de rørende reaksjonene når Plant, Page og Jones hører ham snakke fra den andre siden av graven.

Jimmy Page – alltid med gitar. Foto: Ron Rafaelli/NonStop Entertainment.

Innledningsvis i filmen presenteres vi for bandmedlemmenes oppvekst og musikalske oppvåkning, og lærer hvordan John Bonham lot seg henføre av den amerikanske bandlederen Gene Krupas elleville trommevirvler, og hvilken innflytelse blant annet den britiske skiffleartisten Lonnie Donegan hadde på Jimmy Page.

Vi hører utdrag fra låter som Donegans «Jack O’ Diamonds» og Krupas berømte trommesolo på Benny Goodmans «Sing, Sing, Sing», selvfølgelig også Johnny Burnettes versjon av «Train Kept A-Rollin’», Little Richards «Long Tall Sally», «Shakin’ All Over» med Johnny Kidd & The Pirates, James Browns «Please, Please, Please», Sonny Boy Williamsons «Keep It To Yourself» og mye mer. Dette er musikk og opptredener som på forskjellige vis lurte seg inn i Led Zeppelins katalog, og således viktig for forståelsen av bandet.

Vi får også glimt fra tidlige innspillinger med Page og Jones, som Shirley Basseys «Goldfinger», Lulus «To Sir With Love» og Donovan’s «Sunshine Superman», smakebiter fra The Yardbirds der Page var medlem, og vi får erfare hva både Plant og Bonham var gode for gjennom opptak med blant annet Band Of Joy.

Da de fire møttes var de godt skodd for å utrette store ting. Page og Jones kunne spille hva som helst, og Plant og Bonham hadde naturlige instinkter som uten fnugg av tvil gjorde dem likeverdige med de to andre. Selv om Plant spesielt har hatt en vellykket – og ikke minst variert – solokarriere og for så vidt også Page har klart seg greit på egen hånd, beviste de gang på gang at kjemien de fire imellom var regelrett eksplosiv, at de var adskillig sterkere sammen enn de ville vært hver for seg.

Med konserter som varte i tre-fire timer og en energi og et trøkk få, om noen, andre band kunne matche, ble Led Zeppelin med rette verdens største rockband ved inngangen til 70-tallet, med fire kruttsterke plater utgitt i løpet av bare de tre første årene.

Led Zeppelin på scenen i 1968 eller -69. Foto: Ron Rafaelli/NonStop Entertainment

Veien frem dit var fylt med konserter, konserter og atter konserter. Kvartetten var konstant på veien, og når Jimmy Page i filmen kommenterer at det ikke kan ha vært særlig enkelt for tre av dem (alle med unntak av ham selv) å ha familie hjemme i England når de selv aldri kunne være til stede, har han utvilsomt et poeng. På den annen side var det neppe særlig kult å være ektefellene til denne skramlete gjengen, vel vitende om at mulighetene for et særs utsvevende liv fristet dem der ute på veien, mens de selv var hjemme og passet småbarn.

Jimmy Page giftet seg for øvrig med den franske modellen Charlotte Martin i 1970, og paret fikk datteren Scarlet året etter. I 1972, da Page var 28 år gammel, traff han den 14 år gamle groupien Lori Maddox som han innledet et forhold til. Ifølge Led Zeppelins tour manager Richard Coles bok Stairway to Heaven: Led Zeppelin Uncensored (1992) mente Page at jo yngre groupiene var dess bedre, en påstand vi muligens bør ta med en klype salt. Coles bok møtte mye, sannsynligvis berettiget, kritikk.

Om prisen for berømmelsen var skakkjørte forhold og barn som langt på vei vokste opp uten fedre, fikk det tydeligvis stå sin prøve. De første årene syntes Led Zeppelin utrettelige og oppnådde et samspill og en rutine som ikke hadde vært mulig å oppnå på annet vis. Det handlet om musikken, og det handlet om å spille, og det handlet ikke om de der hjemme.

Et kjennetegn ved konsertene var at ingen av dem var like. Bandmedlemmene omarbeidet og utvidet og simpelthen endret låtene i så stor grad at de kunne være til dels ugjenkjennelige fra plateversjonene. Da filmskaperen og den tidligere Rolling Stone-journalisten Cameron Crowe skrev liner notes til den betydelig oppgraderte nyutgivelsen av konsertplaten The Song Remains The Same (1976, fra filmen av samme navn) som kom i 2007, intervjuet han Jimmy Page om nettopp dette:

«Hver konsert vi spilte var forskjellig. Når du gikk på scenen, visste du aldri hva du kunne komme til å gjøre mot slutten av konserten. Straks en låt var spilt inn og den ble del av repertoaret, begynte den å mutere. Hele det improvisatoriske aspektet, riffene som kom ut av eteren… det var som om et magisk frakteskip tok med låtene ut i stratosfæren. Og etter hvert som vi ga ut flere album, ble konsertene lenger og lenger.»

Selv om Becoming Led Zeppelin ikke er en konsertfilm, inneholder den en rekke oppsiktsvekkende, tidligere uutgitte opptak av bandet i fri dressur på scenen. Blant annet ser vi opptak fra deres aller første konsert som Led Zeppelin på en ungdomsklubb i Gladsaxe utenfor København 25. oktober 1968, og vi får gleden av å se en rekke klipp fra de første turneene i USA og England, før filmen avsluttes med bandets triumferende hjemkomst fra Amerika, når de spiller i selveste Royal Albert Hall i januar 1970.

Et opptak fra fransk fjernsyn i 1969 er også ganske fornøyelig. Når bandet drar på med en høyspent, elektrisk og øredøvende gjennomgang av «Communication Breakdown», som om de skulle satt i gang en blitzkrig i studio, ser vi det forskrekkede publikummet himle med øynene og holde seg for ørene. Det hjalp neppe stort.

John Bonham var tidens desidert mest hardtslående trommeslager, og et kjennetegn var høyrefoten der han brukte hælen snarere enn hele foten, og oppnådde en nærmest overnaturlig hastighet. John Bonham var simpelthen trommeslagernes trommeslager. Jimmy Page er også med rette anerkjent som en av verdens beste gitarister, med et repertoar dypt forankret i bluesen, men med en fintfølelse som kunne «kollidere» en smule med den uhemmede intensiteten og praktisk talt er uten sidestykke i sanger så forskjellige som «Dazed And Confused», «Stairway To Heaven», «No Quarter» og «Kashmir». Legg til Robert Plants intuitive tilnærming til vokalistrollen og John Paul Jones’ dype forståelse av bassgitarens plass og rolle i et klassisk rock’n’roll-format, så har du en velfungerende maskin, et beist med fire hoder og åtte armer som låt direkte livsfarlig. Å ha opplevd Led Zeppelin i levende live må ha vært som et bombeangrep mot sansene.

Intervjuene med bandmedlemmene, vevd inn mellom konsertscenene, er også interessante og gir nye innblikk i et band som i stor grad har vært flinke til å bevare mytene rundt seg selv. Personlig setter jeg alltid pris på å høre musikere snakke om inspirasjonskilder og betrakte entusiasmen de da ofte legger for en dag. Det menneskeliggjør dem på et vis. Det forvandler dem – som i Zeppelins tilfelle – fra utilnærmelige rockguder til folk du kunne drukket en øl sammen med. Når det er sagt ville jeg nok satt størst pris på å sitte i samme rom som John Paul Jones eller Robert Plant. Jimmy Page setter iblant opp en noe selvtilfreds mine som vitner om et i overkant stort ego. Det er lett å skjønne hvordan det har oppstått, og heldigvis er ikke Page uten sjarm. Det er veldig morsomt å høre ham fortelle, både om musikken og berømmelsen.

Page snakker nok likevel klart best gjennom gitaren, og da skal jeg hilse å si det er en annen skål. Det slår gnister av alt han gjør, og i det helt unike samspillet som oppstår mellom ham, bassen til John Paul Jones, trommene til John Bonham og Robert Plants tilnærmede primalskrik er det virkelig som om låtene er på vei ut i stratosfæren, at det ikke bare er noe han sier. Det er noe overjordisk over Led Zeppelin ikke mange andre band har kunnet vise maken til. Deres elektrifiserte blues er uten sidestykke i musikkhistorien, og Becoming Led Zeppelin er den ypperste bevisførsel for en slik påstand.

Kan jeg så få be om en oppfølger? Det eneste jeg har å utsette på Becoming Led Zeppelin er at den med sine i overkant av to klokketimer er altfor kort.

Her er Led Zeppelins plater som ble utgitt før John Bonhams død. Fra toppen mot høyre Led Zeppelin (1969), Led Zeppelin II (1969), Led Zeppelin III (1970), IV (1971), Houses Of The Holy (1973), Physical Graffiti (1975), Presence (1976), The Song Remains The Same (1976), In Through The Out Door (1979).

LES OGSÅ: