Krigen vi aldri blir ferdig med
Du så dem kanskje på TV fra Normandie den 6.juni, 80 års dagen for invasjonen? De gamle soldatene, karer på nå over 100 år, gjorde et sterkt inntrykk, kanskje aller mest fordi det nok er siste gang vi ser dem.
Tekst og bilder av Morten Lorentzen
Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johan 9. april 1940.
Men også i år vil det komme ut bøker og filmer om begivenheter som skjedde under 2. verdenskrig. De handler om heltedåder, tragedier eller opplevelser som blir oppfattet som krenkelser. Ettersom nesten alle tidsvitnene er borte, skrives bøkene nå av etterkommere, journalister eller historikere. Det er altså fortsatt nok av begivenheter som man ikke mener har fått nok oppmerksomhet. Sår fra denne vonde tiden vil fortsatt ikke gro.
De samlete norske tap under 2. verdenskrig er ca. 10.400 mennesker. Den absolutt største gruppen her er krigsseilere og sivile, mens det faktisk er flere soldater som dør i aktiv kamp for tyskerne på Østfronten, enn det er nordmenn som dør i aktiv kamp for de allierte. De fleste sivile omkommer under alliert bombing eller i tysk fangenskap. Under 1. verdenskrig hadde også handelsflåten store tap, selv om Norge da var nøytralt. Tar vi med Spanskesyken som brøt ut omtrent ved freden i 1918, har Norge faktisk større tap under 1. verdenskrig enn under 2. verdenskrig. 2. verdenskrig i Norge er i europeisk målestokk en svært liten krig. Med unntak av Danmark hadde faktisk ingen okkuperte land så lave dødstall. Men i en norsk målestokk er krigsårene de mest dramatiske årene siden Svartedauen i 1349.
Dette forteller vel først og fremst noe om hvor godt vi har der her i landet. Mindre dramatisk enn de fleste andre steder. Kanskje burde nettopp dette være en grunn til å reflektere litt mer om hvordan alle de andre kom igjennom 2. verdenskrig og tiden etterpå?
Det er vel derfor det fortsatt årlig kommer ut svært mange bøker om dette temaet. Men svært mange bøker handler også om hvordan det norske samfunnet etter krigen behandlet grupper som krigsseilere, kommunister, frontkjempere, medlemmer av nasjonal samling, barn av tyske soldater og deres norske mødre. Grunnen til at alt dette skjer, er nok denne sterke følelsen av å ha vært utsatt for urett og krenkelser, og at svært mange begivenheter har vært fortiet. Grunnen til fortielsen kan ha vært at fortellingene ikke passet med den «patriotiske minnefortellingen» om oss selv fra 2. verdenskrig.
Det er vanlig i all historieskriving at vinnerne av kriger er de mest ivrige på å fortelle sin versjon. Taperne har stort sett nok med å skamme seg, eller skylde på hverandre. Men vinnerne vil lage heltemyter. Og det gjør de også i Norge fra Kjakan Sønsteby, Max Manus og Tungtvannsgutta, ned til tegneseriehefter med engelske helter og onde og litt dumme tyskere. Denne fasen av historie-skrivingen kalles ofte «tese», eller seierherrenes versjon av hva som skjedde. På et eller annet tidspunkt, i Norge i ca. 1978, blir trykket fra alt det som ikke ble fortalt såpass stort at det danner seg en «antitese», altså fortellingene om alt som ikke passet i den patriotiske minnefortellingen. Her spiller Bjørn Bjørnsens bok «Det utrolige døgnet», om hvor vanvittig dårlig forberedt Norge var 9. april, en betydelig rolle.
Det har vel vært alminnelig enighet om at en «syntese», altså den offisielle fortellingen satt opp mot en samlet framstilling med alt som hendte av svik, misforståelser, meningsløs bombing, likvideringer osv. er en fortelling som først kan fortelles når alle de som opplevde krigen er borte. Altså omtrent nå.
Men det er ikke det som skjer. Helt siden krigen tok slutt har det blitt laget helteepos i Norsk film om hendelser fra 2. verdenskrig. I «Kampen om tungtvannet» og «Shetlandsgjengen» spiller også de virkelige aktørene fra de virkelige hendelsene seg selv. Mengder av filmer er laget, men de handler stort sett alltid om de som var «på den rette siden» og var «gode» nordmenn. Vi har vel i grunnen ventet på filmer som inntar en mer kritisk holdning til norsk aktivitet, eller opplevelsene fra den «gale» siden. Men det er ikke det vi har fått.
I stedet har vi fått en helt ny generasjon film med nye helteepos Om Max Manus, Om Kong Håkon, Om General Fleischer og Narvik, nok en runde om Tungtvannsgutta, og oberst Eriksen i Drøbaksundet, og snart kommer en film om Kjakan Sønsteby. Selv om andre fortellinger som er egnet til å nyansere oppfatningene om oss selv kommer ut i bokform og i fagartikler, er den offisielle heltefortellingen om norske motstandsfolk fra 2. verdenskrig 80 år etter krigen, fortsatt en utømmelig kilde til nye norske filmer og bøker.
Nå kan jo man spørre seg om det ikke finnes andre temaer å ta opp i norsk film, enn en 80 år gammel krig. Lider unge filmfolk av mangel på journalistisk kreativitet når man for eksempel må lage en ny film basert på filmen «Ni liv» om Jan Baalsrud? Er det virkelig ikke noe annet man kunne lage filmer om? Eller skyldes det rett og slett at de som finansierer norske filmer vet at en film med tema fra 2. verdenskrig «selger» bedre enn for eksempel en film om alle mindreårige asylsøkere som blir borte fra norske asylmottak. Det norske folk elsker fortellinger om norske motstandshelter, de som nesten personlig vant krigen mot tyskerne alene. Ja, vi kan ikke få nok av dette.
Max Manus
Filmen «Krigsseileren» er et forsøk på å se dette temaet på en annen måte. Hvor sjømannen er et offer, og hvor historien like mye handler om de som ble igjen hjemme. Altså krigens variant av en norsk urfortelling: De som dro ut, og de som ble igjen. La oss også ta med «Den største forbrytelsen» av Marte Michelet, som handler om deportasjonen av norske jøder under krigen, en film som i forhold til kritikkene den fikk ikke er så mye sett. Selvsagt fordi den stiller seg kritisk til hvordan vi i dette landet behandlet den jødiske befolkningen, og hvordan nordmenn hjalp til med å få disse menneskene sendt til gasskammerne.
I dag er det påfallende hvor lite vi vet om kvinners opplevelser under krigen. De var jo med overalt. I handelsflåten og i motstandskampen. Først i 2020 kom hovedverket om norske kvinner under krigen. Litt sent, kanskje? Over 15.000 kvinner skal ha vært med i Nasjonal Samling, og over 16.000 kvinner fikk dom under landsviksoppgjøret. Hvem var de? Hva ble de dømt for?
Krigsseilere
Vi vil ikke vite om det. Vi vil heller ikke vite om den uretten som barn av norske kvinner og tyske soldater har vært utsatt for, eller forfølgelsen av kommunister etter krigen, eller behandlingen av krigsseilerne. Det er vel naturlig. At vi vil ha fortellinger som fremstiller oss som gode, rettferdige og modige.
Her bør det også nevnes at også tyskerne etter lang taushet, nå lager filmer av seg selv og 2. verdenskrig. Mest berømt er vel «Das Boot» og «Der Untergang». Et fellestrekk med disse historiene er at man skiller skarpt mellom de som var i marinen eller i hæren, og de som var i Gestapo. Det man ønsker å fortelle er at vanlige tyske soldater var skikkelige mennesker som bare fulgte ordre. Det var Gestapo som var skurkene, men tysk etterkrigslitteratur med forfattere som Henrich Bøll, Gunter Grass og Siegried Lenz skriver mye om at tyskerne aldri tok et eget oppgjør med nazismen, og at dette var et lammende samfunnstema i Vest-Tyskland etter krigen.
Det er gjort forsøk på å lage humoristiske framstillinger av det som skjedde under krigen i Norge, men de er sjelden vellykte. Der for eksempel engelskmennene herjer med krigshistorien, er holdningen i Norge mer slik: «Man tøyser ikke med 2. verdenskrig». De som særlig er ivrige her er miljøet som gjerne insisterer på den opprinnelige «patriotiske minnefortellingen» av den norske krigshistorien. De er ikke vonde å be, hvis det skal protesteres mot nye funn i historien om Norge under
2. verdenskrig. For eksempel da Marte Michelet pirket borti fortellingen om deportasjonen av jødene. Dette kan også være grunnen til at krigshistorien i Sør- Norge og i hovedstaden er langt mer eksponert, enn fortellinger fra
andre steder i landet.
For det er påfallende at krigshistorien i Nord-Norge ser ut til å komme i bakgrunnen for krigshistorien sør i landet. Det er rart siden en av de absolutt
mest dramatiske hendelsene som angikk mange mennesker, skjedde her da tyskerne bestemte seg for å trekke seg ut av Finnmark etter «Den brente jords taktikk» i 1944. Filmen «Brent Jord» ble en stor suksess da den kom i 1969, men vi måtte vente til 2019 for å få en samlet skriftlig framstilling av dette. Da skrev journalisten Per Kristian Olsen boka «Jevnet med jorden».
Alle fortellingene fra krigen er jo i dag godt kjente i fagmiljøene, men de er ikke en del av folkeopplysningen eller «den patriotiske minnefortellingen» om du vil. De lever hos profes-sorene og stipendiatene på historiefaget, og når sjelden fram til allmenheten. Eller de lever hos etterkommerne.
Et unntak er i Roy Jacobsens trilogi fra Helgelandskysten. Der blir historien om «Riegel» omsider fortalt. «Riegel» var et skip som seilte i prisefart for tyskerne, i november 1944 seilte den sørover med russiske krigsfanger fra kampene Finnmark. Skipet ble senket av engelske fly og nesten 3.000 russere omkommer. Dette er ca. dobbelt som mange som omkom på Titanic, en ulykke du nok har hørt atskillig mer om. Hvorfor er det slik? Fordi de var russere? Eller fordi det var en alliert nasjon som gjorde det? Bombet et handelsskip fylt med allierte på vei bort fra krigssonen. Takket være en skjønnlitterær forfatter vet større deler av befolkningen nå om denne tragedien.
I krigshistoriene som ikke er fortalt dreier det seg om feil og misforståelser som førte til norske tap, eller nordmenns svik mot nordmenn. Dessuten er fortellingene om engelsk aktivitet i Norge en lang historie om katastrofale feilvurderinger. For eksempel bombingen av Holen skole på Laksevåg i Bergen hvor 193 mennesker, derav 61 barn, omkom.
La meg nevne noen. I 1944 blir hurtigruteskipet «Irma» og lastebåten «Henry» senket av norske torpedobåter på Hustadvika. 65 personer omkommer, og torpedobåtene bruker også maskingevær da de sivile gikk i livbåtene. Det skulle gå 58 år før etterkommerne fikk en minnestein å gå til. Det er vel heller aldri holdt noen sjøforklaring om hva som skjedde.
Eller den engelske bombingen av Vallø Raffeneri så sent som 25. april 1945 hvor 53 norske sivilister omkommer, altså bare et par uker før krigen er slutt.
Eller «Isbjørnaffæren». Historien om 8 gruvearbeidere på Svalbard som borer isbryteren «Isbjørn» på Svalbard i 1941 for å bli fraktet til de allierte styrkene på Island. Skipet kommer ut i tungt vær, kaptein og maskinsjef fingerer en lekkasje og gruvearbeiderne, som jo ikke er sjøfolk, overgir seg. På Bjørnøya blir de hentet av norsk politi, men da de kommer til Tromsø står Gestapo der. Alle blir henrettet etter langvarig tortur. På denne tiden har Norge fortsatt syssel-mannen på Svalbard. Hvorfor det? Eller at de nordmenn som deltok i aksjonen mot gruvearbeiderne, kun fikk mindre dommer ved landsvikoppgjøret etter krigen.
Sånn kan man holde på. Man kan fortelle om Stortinget som ber Kong Håkon abdisere sommeren 1940, men Kongen svarer nei. Eller at det står en norsk grensebataljon i Kirkenes under tysk kommando hele sommeren 1940. «Uvesentlige hendelser» sier faghistorikerne, men uansett begivenheter du knapt har hørt noe om, og uansett begivenheter som nyanserer fortellingen om krigen i Norge.
Vi vet lite om engelsmennenes begrunnelser for bombemål i Norge under krigen, hvilke etterretningsinformasjoner de gikk på, om nordmenn var involvert i dem, og i hvilken grad norske myndigheter hadde godkjent virksomheten. Mye kan tyde på at engelskmennene på arrogant vis gjorde som de ville, uten å involvere nordmenn, med de katastrofale følger dette fikk, for eksempel i det første forsøket på å ødelegge tungtvannsproduksjonen på Rjukan. Poenget er at det vel ikke er skrevet en samlet fremstilling om det. Da forfatteren av denne artikkelen i 1978 spurte professor Magne Skodvin om å få skrive om dette i sin hovedfagsoppgave, fikk han beskjed om å la være. «Tida er ikkje moden», sa professoren som opp til da hadde vært ledende i fortelle om krigen i Norge. Kanskje den er blitt det nå?
Et av de mest betente temaer fra verdenskrigen i Norge er det norske rettsoppgjøret mot «landssvikerne». Medlemmene av Nasjonal Samling, som utgjorde hovedtyngden av de som ble dømt, hevdet alltid at etter den norske kapitulasjonen i juni 1940, så hadde ikke Norge vært i krig med tyskerne, og at de følgelig ikke kunne dømmes som landssvikere. Uansett ble de dømt etter lover som hadde «tilbakevirkende kraft», altså lover gitt under krigen og ikke før, noe som ifølge Grunnloven ikke skal forekomme. Her blir det jo alltid hevdet at på grunn av okkupasjonen så kunne ikke norsk lovverk og domsmyndighet fungere på vanlig måte. Alle som deltok på tysk side visste likevel hvordan
deres virksomhet ville bli sett på etter krigen, hvis tyskerne ikke vant.
I det norske rettsoppgjøret ble medlemmer av NS, frontkjempere, angivere og såkalte «tyskertøser» straffet hardere enn norske entreprenører og forretningsmenn som hadde samarbeidet og tjent gode penger på tyskerne. Klassikeren er entreprenøren som får en million kroner i bot for sin virksomhet, og spør om han kan få betale kontant.
Min far var jurist og hadde sittet nesten to år i tysk fangeleir i Stutthof i Polen under krigen. Etter krigen ble han politimester i Sogn og Fjordane og hadde blant annet med lands-svikoppgjøret å gjøre, en ganske enkel oppgave siden det var ytterst få landssvikere der. På mine kritiske spørsmål om landsvikoppgjøret, inspirert av Jens Bjørneboes roman «Under en hårdere himmel», forsvarte han rettsoppgjøret. Ingen andre land som hadde vært okkupert av tyskerne, hadde et slikt oppgjør. De fleste andre steder hadde det vært selvtekt og lynsjinger, og man måtte bare akseptere at et slikt rettsoppgjør var like mye et politisk oppgjør som et juridisk oppgjør. Man måtte forstå situasjonen i landet, hatet mot de som hadde samarbeidet med tyskerne. Et rettsoppgjør ville gjøre det mulig å legge denne perioden bak seg.
Ulovlig kjærlighet
Dette gjelder nok også de 25 nordmennene som, sammen med ti tyskere, ble dømt til døden etter krigen. Å diskutere i dag om det ikke var barbarisk med dødsstraff, er å ta dette ut av historisk kontekst. Ser man etter på forbrytelsene til Rinnan og andre angivere som jobbet for tyskerne, så går det an å forstå den politiske stemningen som gjaldt etter krigen. Selv om dødsstraff var og er barbarisk.
Det er i det hele tatt slående hvor mye mer brutal og uforsonlig retorikken var mot nazister og medlemmer av nasjonal samling, den gangen i 1945. Her var det ingen nåde. De som hadde tatt okkupantens parti skulle tas, om det så var en kvinne som hadde blitt glad i en tysk soldat.
«De vant en krig, men tapte en fred», heter det ofte om krigsseilerne. Hvorfor fikk de ikke utbetalt det de hadde til gode i krigsbonuser fra Nortrashipfondet etter krigen? Stortinget stemte ned at de skulle få det. Hva ble pengene brukt til i stedet, og hvorfor fikk de gjenlevende pengene først i 1974, men da uten at beløpene var indeksregulerte? Se, dette vet vi ikke nok om. Vi vet at det var mange kommunister blant de tillitsvalgte hos krigsseilerne, og at de kom i unåde da den kalde krigen satte inn. Vi vet at et stort beløp av disse midlene ble betalt ut til skipsrederne på femtitallet, antagelig for å bygge ny tonnasje. Men det er ikke gitt en forklaring på hvorfor de som hadde lidd mest, som satt igjen med sen-traumatiske skader, skulle nektes de midlene de faktisk eide.
Barn av tyske soldater og norske mødre er en gruppe vi vet for lite om. Det eneste vi vel kan slå fast er at mobbingen og den sosiale trakasseringen av dem muligens er forståelig, men likevel dypt urimelig å utsette barna for. Denne gruppen, som dreier seg om mellom 10.000 og 12.000 fikk et litt lunkent «statlig unnskyld» fra Kongen og regjeringen i 2004, men deres økonomiske krav ble avvist av domstolen i Strasbourg som «foreldet.» Litt senere kom regjeringen til at den likevel ville utbetale en erstatning for hva denne gruppen hadde gjennomgått. De fleste fikk 20.000 kroner i oppreising. Kanskje ikke akkurat for mye for en gruppe som jo var blitt foreslått deportert til Australia.
Et av de største historiske funnene om 2. verdenskrig i Norge, kom faktisk så sent som i fjor. Man har nå funnet ut av tyskerne investerte langt mere i fabrikker, festningsverk og infrastruktur, enn de tok ut av verdier her i landet. Norge har med andre ord i ettertid nytt godt av tyskernes virksomheter, selv om mye av dette var festningsverk langs kysten som ble bygd i tilfelle av en alliert invasjon. «Hadde krigen vart et halvt år lenger, ville vi i dag hatt jernbane til Tromsø», er et gammelt mantra. I dag finner vi neppe nok krigsfanger til å bygge den.
Når man så ser alt denne «lille» krigen har påført menneskene i landet vårt av lidelser, både under og særlig etter krigen, burde det jo gå an å heve blikket og prøve å tenke seg hvordan dette har vært for eksempel i Sovjetunionen, en nasjon som i hvert fall tapte over 20 millioner mennesker under Den 2. verdenskrig. Nå viste det seg at den forståelse og takknemlighet nordmenn følte for Sovjets krigsinnsats, fort ble til mistenksomhet og frykt. Selv om Sovjetunionen hadde frigjort Finnmark i 1944, og nokså raskt trukket seg tilbake. Den kalde krigen skapte et klima hvor Sovjet aldri fikk den annerkjennelse og forståelse de burde ha fått for sitt enorme krigsoffer. Snarere tok gjerne USA æren for å ha bekjempet Hitler.
Man skal være forsiktig med å antyde at den vestlige verden kunne ha opptrådd på en annen måte overfor Sovjet etter krigen. Særlig i disse dager, slik som det nå ser ut. Men alt det som nå er fastlåst og betent mellom Russland og NATO, har jo en begynnelse, et opphav.
Samtidig er også 2. verdenskrig i Norge, fortsatt et minefelt av underslåtte fortellinger, hemmelighold, og grov trakassering av enkelte grupper. Ingenting blir ferdig med denne krigen før vi blir ferdig med dette. Derfor vil det komme enda flere bøker, kanskje også filmer som etter hvert vil «skyte» ned noen av heltefortellingene. Kanskje vi en gang kan lage et stort amnesti hvor vi sier: «Dere. Nå legger vi denne hersens krigen bak oss. Gjort er gjort». Eller kanskje ikke. Når det gjelder å legge ting bak seg og se framover, er det ikke sikkert at vi er flinkest i klassen.