Japan:
En reise til en annen planet
Tekst og bilder av Pernille Mo
Atombombekuppelen
Del 2
Reisen tok meg videre til Kyoto med hurtigtog, hvor det første jeg gjorde var å finne en onsen, et japansk badeanlegg. Japanerne har kultur for å gå dit flere ganger i uken. Jeg hadde hørt rykter om at man ikke slipper inn hvis man har tatoveringer, og bestemte meg derfor for å sende en mail på forhånd, da dette badeanlegget lå oppe i fjellene, en times reise fra byen.
Det var ingen overraskelse at jeg fikk svar om at jeg selvfølgelig var velkommen. Det er for det meste menn som ikke slipper inn med tatoveringer, da de er redde for at de er en del av yakusa, den japanske mafiaen. En onsen har oftest en del for kvinner og en del for menn. Sjenert går jeg inn i et av badeanleggene og ser mange eldre damer i et av bassengene. Jeg tar av meg håndkleet og går mot bassenget, og damene roper og hyler mot meg. Som respons på mitt forskrekkede ansikt mimer de at jeg må dusje før jeg går uti. På andre siden av rommet står det små dusjer, hvor andre kvinner sitter på en liten krakk og vasker kroppen og håret. Jeg ler og sier arigato, takk, og setter meg ned for å dusje. Når jeg endelig kommer meg ned i vannet, er det glovarmt, og jeg klarer ikke å være der lengre enn fem minutter. Den kalde nordiske kroppen min er ikke vant til slik hete. Jeg finner et utendørs basseng som passer meg perfekt, hvor jeg kan sitte med et ben utenfor det lille bassenget. Her sitter jeg helt alene med utsikt utover de japanske trærne.
Mat på farta: Takoyaki, friterte kuler med blekksprut.
Det var en helt spesiell ro som kom over meg på denne reisen, og spesielt i Kyoto. Byen har 1600 templer, nærmest et på hvert gatehjørne, det ene vakrere enn det andre. Hvis jeg var sliten, kunne jeg gå inn og sette meg, observere munkene og lukte på røkelsen. Når jeg var sulten, var restauranten jeg valgte den heldigste i verden, og fikk meg til å føle meg velkommen og tatt vare på. De varme smilene og omsorgen deres betydde mye for en som reiste alene.
Et av Kyotos 1600 templer.
Jeg lagde meg ritualer om kveldene. Jeg gikk alltid på en izakaya, en bar som også serverer mat, og bestilte ved å peke på menyen og si kore kudasai, denne takk, og biru kudasai, øl takk. Jeg var fast bestemt på å komme meg gjennom måltidet ved å bare snakke japansk. Jeg bestilte alltid karaage, fritert kylling, og ba om en øl til, mōhitotsu kudasai. Servitørene var alltid i ekstase over mitt ekstremt begrensede vokabular, og det var like gøy hver gang.
Japanerne er sjenerøse og gode på så mange områder, noe jeg fikk oppleve flere ganger på turen min. En dag i Osaka satt jeg på en benk og kikket utover et lite vann med en rød bro. Jeg var utslitt av reising, og trengte en dag fylt med ingenting. Etter en stund kom to eldre damer og satte seg ved siden av meg. De tok frem en bento, en japansk matpakke, fylt med hjemmelaget sushi. De tok ut tøyservietter og vannflasker, og snudde seg for å spørre meg om jeg ville smake. Som høflig nordmann sa jeg nei, tusen takk, men de søte damene ville ikke høre. De tilbød meg sushibiter igjen og igjen, og til slutt måtte jeg si ja. Så der satt vi på benken vår, og de matet meg sushibit etter sushibit, ingen felles språk, bare nervøs latter. Det var akkurat den omsorgen jeg trengte den dagen.
Osaka Castle
Mitt siste stopp i Japan var Hiroshima, den ekstremt belastede byen hvor atombomben «Little Boy» ble sluppet under andre verdenskrig. Stillheten i denne byen var til å ta og føle på. Det sies at det fortsatt finnes radioaktive områder i byen, og at dødstallet fra bomben fortsetter å stige i dag, da flere eldre har sykdommer som følge av eksplosjonen. Etter nesten tre uker i Japan, ble de få dagene jeg tilbragte i Hiroshima brukt til refleksjon og hvile. Jeg satt på en gressflekk på andre siden av den lille elva ved atombombekuppelen, mens kirsebærblomstene spredte seg med vinden. Flere hadde tatt med seg piknikteppe, mat og drikke, som er tradisjon under sakura, kirsebærblomstsesongen. Det var vakkert å se at japanerne ikke unngår dette stedet på grunn av den grimme historien.
Atombombekuppelen
Denne stille og historiske byen er også et av hjemmene til retten okonomiyaki, en japansk pannekake laget med kål, kjøtt, sjømat og med okonomiyaki saus (Worcestershire-saus, tørkede tangflak, bonito-flak, japansk majones og syltet ingefær). Selv om Osaka hevder å være byen som er opphavet til denne retten, ble den populær i Hiroshima etter atombomben, da de hadde dårlig tilgang på mat. Den lokale versjonen, hiroshimayaki, skiller seg fra originalen ved at ingrediensene ikke blandes, den ligner mer på en pannekake med fyll.
Okonomiyaki
Noen dager senere satt jeg på en ferge som skulle krysse Japanhavet for å ta meg til Sør-Korea. Med tung ryggsekk og tyngre hjerte tilbragte jeg tre og en halv time i fullstendig panikk. Tre uker alene i et ukjent land var en ting, men nå satt jeg på en ukjent ferge med advarsel om «store bølger» på vei til et land hvor jeg ikke kunne bruke Google Maps på grunn av strenge personvernlover. Uken jeg tilbragte i Seoul på slutten av reisen min ga meg perspektiv til å bekrefte alt jeg elsker ved Japan. Seoul var en by med høyt tempo og irriterte restaurantansatte, en by i nær kontakt med Nord-Koreas fascisme. Fantasien var over, og jeg hadde forlatt det magiske landet hvor enhver interaksjon føltes som en varm klem, et langt bad og en meditasjon. Jeg savnet det øyeblikkelig.
Når fly rygger ut fra ut fra parkeringsplassene sine i Japan, står de ansatte på rullebanen og vinker. De vinker til flyet er ute av syne, og for passasjerene kan det virker det som om de vinker for alltid. Jeg skulle ønsker jeg kunne fortelle dem at de ikke er de eneste som er motvillige til å si adjø.