Japan:
En reise til en annen planet
Tekst og bilder av Pernille Mo
Buddhistisk tempel i Asakusa i Tokyo
Del 1
En gang iblant når solen er på vei ned, og skumringen brer seg over Paris, blir jeg sendt tilbake til Tokyo. Jeg sitter på Park Hyatt Hotel i 41. etasje og følger med på at hele byen sakte skifter farge. På dette fem-stjerners hotellet er det Twilight Hour fra kl. 17–20, hvor du kan sitte i en lounge med vinduer fra gulv til tak, med åpen bar, for 400 kroner. Myk jazz sprer seg ut i rommet, og de gigantiske lenestolene svelger hele kroppen. Jeg har aldri følt meg så langt hjemmefra. Det er som om jeg er på en helt annen planet.
For noen år siden begikk jeg meg ut på en måned lang soloreise i Japan. Jeg skulle reise til Tokyo, Kyoto, Osaka og Hiroshima, og deretter ta båten over til Sør-Korea. Jeg hadde vært i Tokyo før, og var blitt fullstendig forelsket. Det var som om jeg fløy bort fra jorda, og ble møtt med en helt annen eksistens. Jeg måtte se mer av dette magiske landet.
Utsikt fra 41. etasje på Park Hyatt
Jeg var på vei til en restaurant i Shibuya, en opplevelse som rommer så mange aspekter jeg elsker ved Japan. Når jeg går inn i restauranten blir jeg møtt med et kor av ansatte som roper irasshaimase, velkommen. Jeg får mitt eget skap hvor jeg setter skoene mine. Langs den lange baren kan jeg sette meg på gulvet og putte bena under baren som omringer kjøkkenet. Jeg skal spise alene, men føler meg langt fra ensom; det er en million ting å observere. Jeg spiser silkemyk tofu med en mengde bittesmå hvite fisk på toppen, kalt whitebait, og varme ramennudler til hovedrett. Når jeg uttrykker skepsis til de små fiskene, forteller sidemannen at det er uhøflig å ikke spise noe man får servert. Den lille tofu-retten var en gave fra restauranten. Det er som om jeg spiser på en hjemmefest. Hver gang nye kunder kommer inn i restauranten lyder det irasshaimase fra de ansatte. Når jeg har spist opp den deilige ramensuppen, får jeg plutselig utdelt en tamburin. Hva skjer nå? Den smørblide servitøren har ikke språk til å forklare, men plutselig senkes lyset i restauranten, og de ansatte bak baren begynner å synge med musikk fra anlegget i bakgrunnen. Nå forstår jeg tamburinen. Alle gjestene i restauranten har fått et instrument, og vi jammer med den intense sangen. Det er visst bursdagen til min sidemann.
Silkemyk tofu med bittesmå whitebait-fisk
Når jeg reiser meg for å finne toalettet, står det et par tresko foran inngangen. Det virker som at japanerne tenker på alt. Jeg putter bena inn i skoene, og setter meg ned på et oppvarmet toalettsete. Dette må være den mest fantastiske oppfinnelsen noensinne. På siden finnes et knappepanel med ikoner og japanske ord som jeg ikke våger å prøve, i frykt for å bli søkkvåt.
Når jeg kommer tilbake til plassen min, har jeg fått utdelt dessert, en tallerken med sjokoladekake, og en tegning av meg med norsk flagg som takk for at jeg kom. Dette besøket blir bare mer og mer surrealistisk. Når jeg forlater restauranten følger to av de ansatte meg ut, og vinker til meg mens jeg går bortover gaten. De fortsetter til jeg er ute av syne, et kulturelt fenomen som heter nagori oshii, som skal uttrykke en kulturell motvilje mot å si adjø.
Dessert med sjokoladeportrett
Kontrasten er enorm når jeg går på metroen for å dra hjemover til hotellet. Den bråkete restauranten ringer i ørene mine mens den musestille vognen vagger avgårde. Det er sett på som uhøflig å snakke høyt på metroen, og det er mange som sover. Hvordan kommer de seg av på riktig stopp, lurer jeg på. Jeg er imponert over japanernes evne til å sove. Det virker som at de jobber så mye at de rett og slett ikke klarer å holde seg våkne. På kafé, i parken eller på en museumsbenk. Det er sosialt akseptert å ta seg en lur hvor som helst, og ingen kommer til å plage deg.
Tokyo Imperial Palace
Til tross for at Tokyo er en enorm storby, finnes det stadig lommer for ro og hvile. Da jeg besøkte Nezu Museum ble jeg sendt inn i en grønn oase som kombinerte arkitektur og natur på en organisk måte. Stillheten omfavnet meg, og jeg glemte hvor jeg var. I Tokyo forsvant jeg inn i en helt annen verden som en ping-pong ball som spratt mellom fredelige grønne parker og storbyens intense kraft.
Nezu Museum i Tokyo
Reisen fortsetter til Kyoto, Osaka og Hiroshima i del 2 av denne artikkelen.