Tåken har ligget tett helst siden vi kjørte fra Tórshavn. Sjåføren er dreven og vet hvor vi skal. Takk og pris for det, for de aller fleste uten erfaring fra færøysk vær ville ha strevd. Vi ankommer et hus som ligger i en bakke i det lille tettstedet Velbastaður. Som mange hus her er taket dekket av torv. Man kan høre at det er liv innenfor når vi ringer på. Óli åpner døren. – Velkommen. Da er alle her!
Tekst og foto: Helle Øder Valebrokk
Heimablídni
– der fremmede møter fremmede
Entreen er full av sko. Som i Norge tar man av seg på beina når man kommer inn til folk. En tradisjon som ikke alle land er like kjent med. I stuen står 20 fremmede mennesker. De kommer fra alle verdenshjørner. Noen er fra Singapore, andre fra Tjekkia og Shetland. Flere kommer fra Texas i USA. Vertskapet sørger for at første rett står klar på bordet før de ønsker velkommen.
Anna og Óli Rubeksen har arrangert Heimablídni siden 2013. Før dette hadde de noen middager hjemme for å introdusere det færøyske kjøkken til turister. Men de siste 10 årene har det vært en fast jobb for dem foruten å drive gårdsbruk. – Det har blitt en livsstil for oss, forteller paret som sammen har fem barn. I dag hjelper datteren og svigerdatteren til. – Vi trenger noe par ekstra armer når det er grupper på denne størrelsen.
Óli snakker med klar røst og forklarer hva som skal skje uten å røpe for mye. Han oppfordrer de som kjenner hverandre og som har ankommet i par om å sette seg andre plasser enn den trygge og åpenbare. Intensjonen i kveld er at alle blir kjent med nye mennesker.
I kveld er det 21 gjester i stuen til Anna og Óli. Det er dekket pent opp på to langbord.
– Vi er faktisk færre i kveld enn når hele storfamilien møtes, forteller verten og gjestene gisper. Det er faktisk mulig å være hele 38 personer til bords.
Heimablídni kan oversettes med privat gjestfrihet og det er akkurat slik vi opplever det. Man glemmer at man er i et rom med fremmede. Pratene går lett rundt bordene.
Gjestfrihet er en selvfølge på Færøyene og man er vant til å få gjester på overraskende besøk. Dette er dog intet overraskende besøke, for “Heimablídni” er en aktivitet som man bestiller i forkant av besøket.
Det koster 995 danske kroner å være med på en slik middag. Alt av drikke er inkludert og det er gjerne lokale produkter i glasset i form av brennevin eller øl. Noe er også hjemmelaget som rabarbrasaften som er skjenket i glasset når vi setter oss. Óli opplyser at det er fullt mulig å få en klunk færøysk gin i glasset hvis man ønsker det. – Vi kaller drikken Olivar, etter Annas bestefar, forteller Óli.
Vertskapet snakker ikke mer enn nødvendig. De vil at gjestene skal finne hverandre og at praten skal gå av seg selv. Det er kun når informasjon skal gis at Óli klinker på glasset. Det er også først etter at man har spist hver rett at han informerer om hva man har fått på tallerken. Dette er nok lurt, for det servers gjerne en ting eller to som folk kanskje ikke ville ha smakt på hvis de visste hva det var. – Alle bør smake uavhengig av hva det er, synes verten. – Det er så lett å ha fordommer mot noe man er skeptisk til eller ikke har smakt. Og nesten alltid liker jo gjestene det vi serverer.
Det er ikke mye utsikt fra panoramavinduene i stuen. Tåken er tykk og det eneste man ser er gården lenger ned i bakken. Men inne er det lunt og koselig med tente lys og bord dekket med vakkert servise. Denne uken arrangerer Óli og Anna Heimablídni alle dagene. På fredag kommer en guttegjeng fra Danmark. Óli har ikke landet på menyen ennå, men han har litt lyst til å servere torskehoder. – Hadde ikke det vært litt kult, spør han. Han ser alltid an sitt publikum før han setter menyen. Dagen etter kommer Runa fra Norge. Hun og hennes ni venninnene er på husmorferie, forteller Óli Rubeksen.
Når har dere fri?
– Det går slag i slag og frem til jul. Etter vår private julefeiring skal vi reise til Kanariøyene. Da skal vi ha ferie, røper han.
Anna er gårdsjente. I tidlig alder lærte hun hvordan hun skulle tilberede og konservere råvarer når saueslaktingen var i gang. De har 300 sauer som beiter fritt på fjellet. Grønnsakene kommer fra egen hage. Drikkene kommer fra bryggeri og spritprodusenter på Færøyene. Så og si alt de serverer er med andre ord lokalmat.
Óli forteller om rabarbraen og dens opphav samt hvor viktig den er i færøysk sammenheng. Det er en grønnsak (ja, for det er ingen frukt) som brukes både til søt og salt mat.
På tallerken foran oss ligger et stykke brød toppet med den lekreste rekesalaten med purre og rå blomkål. – Vi fikk 20 store bokser med grønnlandsreker inn av døren og da må vi jo lage noe av det. Vanligvis ville vi ha servert færøysk fisk som for eksempel laks til forrett, forklarer Óli.
Måltidet kan starte.
Tåken utenfor letter og den magiske utsikten åpenbarer seg. Man kan se Hestfjørður, fjorden som går mellom øyene Hestur og Streymoy. Óli har gått utenfor der grillen står klar. Han legger grillspyd på varmen. Inne på kjøkkenøya står Anna og legger kremet rødkålsalat i skåler. De har et innarbeidet system som fungerer veldig godt uten å forstyrre gjestene som sitter og snakker sammen. Alt glir som det skal. Kjøttet fra spydene fordeles i skålene med rødkål.
Retten servers og øl settes på bordet for at man selv skal forsyne seg av drikken. Praten går rundt bordet. – Er det innmat? Noen tror det. Andre synes det smaker som mørt lammefilet. De aller fleste er i alle fall enige om at det smaker deilig. Paret som besøker Færøyene fra Shetland forteller at de kjemper for å få eget språk godkjent. Dog er det kun cirka 23 000 mennesker som bor der, men paret er ivrige talsmennesker for at språket bør formaliseres. Det nikkes. To damer fra Texas finner ut at de faktisk bor i samme by. Det er lett og leding stemning rundt bordet.
Óli klinker på glasset og spør: – Er det noen som vet hva dere har spist nå?
Folk ser litt urolig rundt seg. Var det innmat allikevel?
– Det dere har fått nå er grillede lammehjerter. Vi serverer dem vanligvis med brun saus, opplyser Óli. Men i dag serverte vi dem med Annas rødkålsalat.
På kjøkkenøya står Anna. Hun har lagt store ovnsstekte lammelår på benken. Man kan se at gjestene senker skuldrene etter “sjokket” med lammehjertene. Dette vet de hva er.
Poteter og løk har kost seg i ovnen og de er perfekt møre. Lammelåret har fått hvile og når Anna skjærer generøse skiver av kjøttet glinser det i perfekt rosafarge.
Store fat fylles med potet, løk og kjøtt. Skåler med grønnkål, epler, rødkål og rødløk settes på bordet. Også store skåler med saus. Det må være nok saus til slik mat.
Óli setter fatene midt på bordet. Sharing is caring, sier han.
Gjestene som sitter på midten sørger for å servere de som sitter på endene av bordet. Systemet fungerer og folk er glade.
Det dufter godt og det smaker om mulig enda bedre.
Mange forsyner seg både tre og fire ganger. Fatene tømmes og fylles på igjen. Mange har nok vært mette en god stund, men det er umulig å stoppe. Typisk færøysk mat servert på hjemmevis faller i smak. Det er noe trygt, godt og gjenkjennelig med et helstekt lammelår.
Med store middagsselskaper som dette er det lett å spørre om de har måttet oppgradere noe av sine hvitevarer og kjøkkenutstyr til industrielt bruk.
Det har de ikke.
– Vi vil at alt skal være hjemmelaget og ikke laget i maskin, forteller det sympatiske paret.
De har to kjøkken. Det ene er i tilknytning til stuen der gjestene sitter. Det er her anretningen skjer. Kjøkken nummer to ligger i rommet bak. Der henger hjemmelagde pølser til tørk. Store krydderbokser og andre merkede beholdere står ryddig i hyllene. Det trengs litt ekstra når man arrangerer stor middager for mange nesten hver eneste dag.
Det mørkner utenfor. Klokken har nådd å bli halv ti. Det brygges kaffe og te. Glass fylles med kakekrummer, pisket krem og rabarbrakompott. Det er Færøyenes svar på tilslørte bondepiker som serveres som siste rett. Tåken er tilbake utenfor vinduene og i lys av dette kunne det kanskje være passende å kalle desserten tåkelagte færøyinger ?
Gjestene stresser ikke ut døren etter måltidet er over. Alle sitter fremdeles til bords og klokken har passert halv elleve. Vertskapet skal ha nye gjester neste kveld, men det er det ingen som bekymrer seg over. Ikke en gang vertskapet. Óli sitter med en kopp kaffe og snakker med sine gjester og nye venner. Det meste er ryddet bort og vasket på kjøkkenøya. Tallerknene står i stabler klarer til neste dag.
Noen kikker etterhvert på klokken og gisper til over at klokken er så mye. De aller fleste har allerede turer eller andre planlagte ting de skal delta på dagen etter og gjestene begynner å finne veien mot entreen der skoene står. Man skulle gjerne blitt lengre, for det har vært en usedvanlig hyggelig og deilig kveld hos ekteparet Rubeksen. En opplevelse man sjelden glemmer og en tankevekker om at de koseligste kveldene er de som involverer et godt vertskap, god mat, drikke og trivelige folk rundt bordet.
