En kulinarisk oktoberflørt i
ROMA
Det er 30 grader i Roma, og det virker som om at jeg har reist tilbake i tid. Var ikke sommeren over? Vi er på en dekadent reise, for å fråtse i mat, kultur og historie. Jeg vil også snakke språket, men først og fremst er jeg der for å spise meg gjennom rettene som kommer før og etter Romas ikoniske pastaretter. Possiamo cominciare con un aperitivo? Kan vi begynne med en aperitiff? Det er viktig å legge et solid grunnlag.
Tekst og foto: Pernille Mo
Jeg møter min reiseglade venninne på Roma Termini fredag kveld. Hun er kledd i denimskjørt og tubetopp, og stemningen settes umiddelbart. Det er varmt, solen er på vei ned og vi skal ut å spise. Vi rusler til en lokal restaurant i nærheten av leiligheten vår i Esquilino, hvor vi får tildelt en generøs skinnsofa hvor vi får hvile våre reiseslitne kropper. Vi vil smake på alt, og bestiller flere retter vi kan dele på. Først ut er fritert squashblomst med ansjos og mozzarella, en lykke sammen med glasset med Pinot Grigio. Nå lander vi endelig i Roma! Deretter smaker vi på en klassiker, Parmigiana di Melanzane, aubergine med parmesan og tomatsaus. Denne kommer jeg aldri til å glemme, jeg kan fortatt kjenne smaken, den myke konsistensen og trøstende effekten. Vi gomler den i oss på noen få minutter. Grådige som vi er, må vi også smake på de lokale ostene og skinkene for å avslutte turens første måltid, servert med nystekt focaccia. Vi snubler hjemover, mette og fornøyde.
Jeg har tatt inspirasjon fra favorittfotografen min, Sam Youkilis, som filmer mye restaurantliv, mat- og drikkeservering og matlaging bak scenen på italienske restauranter. Vi dro derfor dagen etter til et lite hull i veggen som heter Filetti di Bacalla, hvor de serverer nydelig fritert torsk og en halvliter vin til 6 euro. Vi bestiller i tillegg salat med hjemmelaget ansjos- og hvitløksdressing, mozzarella di bufala og funghetti (små sopp). Mozzarellaen har en syrligere smak fordi den er laget av bøffelmelk, noe mange mener er den eneste, ekte mozzarellaen. Jeg må si meg enig, dette er en helt annen smaksopplevelse! Vinen kommer fra en tappekran i veggen og serveres i melkeglass. Mens vi spiser, fylles restauranten opp med sultne italienere, hvor de aller fleste er godt voksne. Vi avslutter med en tiramisu på deling, tung av fløte.
Restauranten Casadentes generøse sofaer!
Måltid på Filetti di Baccala.
Restaurantens bar med tappekran.
En folkekjær antipasto (forrett) som jeg har drømt om siden forrige tur til Roma er suppli. Det er en fritert risball med tomatsaus og mozzarella inni, også kjent som arancini på Sicilia. Da vi tok turen til restauranten Ivo a Trastevere, gikk drømmen min endelig i oppfyllelse! Når man deler supplien i to, henger en streng med ost imellom som en telefonledning, og derfor kalles derfor ofte suppli’al telefono. Ivo a Trastevere byr også på bruschetta med stracciatella (osten som brukes inni burrata) og mortadelle, og varme cannellini-bønner i olje med urter. Sist, men ikke minst, bestilte vi en fritert artisjokk, selv om det ikke er sesong. Vi klarte ikke dy oss.
Måltid på Ivo a Trastevere. Fritert artisjokk. Restaurant Ivo a Trastevere.
Når min kjære venninne reiser hjem til Oslo, benytter jeg sjansen til å gå ut og spise frokost på bakeriet Panella. Dette stedet skal ha kjempegod caffè con zabaione (tykk eggekrem med Marsala-vin), men jeg klarer ikke å driste meg til å drikke alkohol kl. 10 på morgenen. Jeg bestiller en cappuccino og en maritozzo, en bolle delt i to, fylt med krem. Denne delikatessen går helt tilbake til antikken. Cappuccinoen er så god at jeg bestiller en til med én gang, og kremen i maritozzoen er ikke så søt som jeg fryktet. For en dekadent start på dagen! Nå forstår jeg hvorfor italienerne spiser søte bakverk til frokost.
Maritozzi!
Bakeriet er fullt av italienere, og når jeg gir fra meg et stort bord så tre eldre damer kan sette seg ned, takker de meg og kvitrer carine (søt) igjen og igjen. Nå kan jeg sitte ved siden av dem ved et mindre bord og prøve å forstå hva de sier. Når jeg reiser meg for å dra sier jeg buona giornata (ha en fin dag), og de vinker og roper ciao bella. Aldri har jeg følt meg så italiensk.
Andre små høydepunkt fra fire dager i Roma: granita al caffé, en slush-lignende hvilerett man ofte får imellom ved måltider med mange retter. Pinsa (hybrid mellom focaccia og pizza) med salsiccia (urtepølse av svin) og stracchino-ost som vi ramlet over helt tilfeldig. Noe av det beste jeg noen gang har spist!
Verdens beste pinsa på farta!
Mellom antipasti, fritti, primi piatti, secondi piatti og dolci (forretter, fritert, første retter, andre retter og desserter) er det et helt univers å utforske på den italienske menyen. Til tross for bakgrunnen i årtusenlange tradisjoner, er det aldri grunn til å bli lei, og oppskriftene har blitt perfeksjonert igjen og igjen. Det viktigste er å ha god tid, starte med en aperitiff (også til lunsj), avslutte med dessert og un caffé, og ta en spasertur rundt i de eldgamle romerske gatene etter måltidet. Plutselig er det tid for å spise igjen!