EN FOTNOTE I

historien

– Vi burde bekymre oss over hvordan vår generasjon vil bli sett på om et par hundre år.

Tekst: Morten Lorentzen

Jeg har funnet ut noe ubehagelig om meg selv. Jeg tilhører nemlig en gruppe som sannsynligvis er blant de minst populære skapninger på jorda. Det viser seg at jeg nå tilhører gruppen hvite, eldre menn. Hele russebussen av håpløse politiske ledere er jo hvite, eldre menn: Trumph, Biden, Erdogan, Putin og Netanyahu. Sjarmerende mennesker fra min generasjon som har brakt verden der den er. På kanten av stupet, altså hvis du som dem tror at jorda fortsatt er flat. Og denne gruppen har jeg altså nå rota meg bort i.

I 2024 skal det arrangeres valg i store deler av Europa og i USA. Overalt er ytre høyrekreftene på frammarsj. Stemmer som vil avskaffe demokratiet, tør nå og si det høyt. Ikke bare i ekkokammerne sine på nettet, men ute på gaten. «Dette kan i hvert fall ikke vår generasjon ta ansvar for», forsvarer vi oss med. Jasså gitt? Hvem er foreldrene til disse barna? «Hva skal man med demokrati når det er uten vilje og evne til å løse folks problemer» roper agitatorene som ennå ikke har tatt på seg uniformen. Og du må så gjerne si dem imot, men da tror jeg du må jobbe litt med svarene.

Dessertgenerasjonen

ble vi kalt, vi som var barn av krigsgenerasjonen.

Eller fredsbarna, skjønt med oss ble det vel mer dessert enn fred.

Dette med dessert er vel kanskje også litt overdrevet. En pudding i ny og ne, men til hverdags handlet det mest om puffet ris og cornflakes. At noen utfra disse nokså beskjedne tilløpene til dessert kunne kalle oss for «dessertgenerasjonen», sier mye om tidsånden og at noen fryktet at såpass mye tilløp til dessert, kunne gjøre oss både krevende og bortskjemte. De fikk jo rett til slutt, men av helt andre grunner enn tilgangen på puffet ris.

Forøvrig var det fersk fisk tre dager i uken, selvplukka bær og grønnsaker og brød som varte helt til det var spist opp, muligens en femti øres sjokolade om lørdagen til Barnetimen. Med andre ord mat som er nokså lik det som anbefales folk som i dag må legge om kostholdet på grunn av overvekt og helseproblemer.

“Dessertgenerasjonen» sier mer om fremgang og velstand og nøkterne levekår, enn om dessert. Det gikk fremover med verden, med landet, med oss alle, og jeg tilhørte en generasjon som dyrket friheten i hippiekulturen, som engasjerte seg mot kriger, som pratet om solidaritet og toleranse, som demonstrerte mot apartheidregimet i Sør-Afrika, som stemte for at Norge skulle stå utenfor EEC, som gikk med merker vår det stod «Vern våre våtmarker» og «Nei til atomvåpen».

Noen hadde til og med lenket seg fast i Alta i 1979 i protest mot sanering av natur og til støtte for samene. Hva skjedde med oss? Hva skjedde med all denne troen på felleskap og frihet, og hvorfor er det så puslete og smått med protester mot for eksempel hva Israel gjør i Gaza nå? Eller når miljøbevegelsen taper saken om steindeponi i Førdefjorden og staten til og med gir dem saksomkostninger på 1.5 millioner?

Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg registrerer at Kirken nærmest har kollapset som moralsk autoritet i samfunnet. Nesten slik som Sovjetunionen gjorde. To viktige inspirasjonskilder for både venstreorientert tenking og samfunnsmessig samvittighet. Kanskje er de erstattet av en miljøbevegelse, men det kan se ut som de unge menneskene der med et sterkt engasjement for rettferdighet etter hvert går lei, særlig når den verden de vil bekjempe bare blir verre. Her engasjerer man seg i å rydde opp i all plasten i havet, og så vil regjeringen begynne med leting etter mineraler på havbunnen?

Den mest sannsynlige årsaken til at mitt engasjement forble i de gamle vinylskivene til Bob Dylan og ingen andre steder, er vel at tida gikk, at man ble eldre.

Jeg fikk unger og rekkehus og lyst på en ny bil, jeg fikk lyst på en bedre betalt jobb enn læreryrket eller sosialarbeidet, og begynte heller å jobbe i forlag, eller reklamebransjen eller i NRK. Og en smule velstand er behagelig.

Det er hytte og fritid også. Og god vin. Og gøyale seminarer og bransjetreff med mye attåt. Det var det vi gjorde. Vi kan fortsatt slå litt i bordet under diskusjoner blant venner seint på kvelden hvis det er nødvendig, eller hisse oss opp over Sylvia Listhaug eller av bildene fra Gaza. Men det går fort over, og ingen bryr seg. Aller minst jeg.

Kun en sak fyller meg med raseri og uro: Hvorfor er ikke eldreomsorgen til de generasjonene vi selv tilhører bedre forberedt av myndighetene? Hvorfor har ingen tenkt hvor mange av oss det kommer til å bli om noen år. Man skulle jo tro at det å lage demografisk statistikk over hvor mange omsorgstrengende det er i 2030, skulle være enkelt å regne ut. Så kommer jeg på hvem som har styrt denne verden i de siste femti årene. Hvem som prioriterte motorveier og hyttebygging, kjøpesentre og parkeringshus, TV2 og enfold i eteren. Og energien går litt ut av raseriet. Alt kunne min generasjon ha gjort noe med, hvis vi hadde villet. Hvis vi hadde vært tro mot de idéene vi påstår vi engang trodde på. Men vi lot være.

I stedet vil en større og større befolkning av ganske krevende eldre mennesker (tror du disse 68 åtterne kommer til å finne seg i å bo på dobbeltrom på sykehjemmet?) måtte stelles og finansieres av en mindre og mindre del arbeidsføre unge mennesker. Unge mennesker som må betale mere i skatt, stå lengre i yrkeslivet, og også antagelig etter hvert jobbe flere timer i året. For å finansiere en bande, som lever lenger og flottere og vil ha det mye gøyere enn noen generasjoner før dem. En generasjon unge mennesker som føder færre og færre barn, dels fordi de er usikker på om verden er noe godt sted å være, dels fordi forholdene her omkring ikke er lagt spesielt godt til rette for å få barn. Det er disse menneskene vi nå forventer skal ordne opp i eldreomsorgen.

Jeg tror kanskje ikke du skal regne med det.

At unge mennesker som måtte ha mye bedre karakterer for å komme inn på studiene sine, enn oss, som måtte betale mye mere for å komme inn på boligmarkedet, som må betale større egenandel både i barnehager og på SFO, og som må betale en høyere og høyere pris for at ungene deres skal bli flinke i fotball og ski. For flinke må de jo bli, ellers er det jo ingen vits. Det livet vi har laget for våre etterkommere er ikke for amatører. Skal man lykkes her i en fremtid preget av kriger og miljøkatastrofer, så må alle henge i fra dag én. Og bli flink. Og skaffe seg papirer på det. Man kan ikke gjøre sånn som vi gjorde. Stikke av til sjøs en stund eller gå på folkehøgskole og tenke seg om litt. Snart må selv punkrockere ha en master fra universitetet for å få holde på. Livet er for seriøst interesserte, så jeg tror ikke du skal regne med at det første våre barn tenker på er hvordan vi stakkars gamle har det. De kommer først og fremst til å tenke på seg sjøl. For det er det vi har lært dem.

"Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere." (SOKRATES 430 -399 før Kristus)

«Ingen vil ta ansvar» snøfter vi. I motsetning til oss som jo var veldig positive både til asylmottak, vindmøller og behandlingsinstitusjoner for narkomane. Bare kanskje ikke akkurat her hvor vi bodde. Vi var jo så begeistret for det grønne skifte. Vi skulle bare få solgt all oljen først. Vi var jo såpass mot apartheid i Sør-Afrika at vi boikottet bokser derfra med hermetiserte pærer! Og vi kjøpte EL bil med det samme den sluttet å ligne på en rullestol med tak over, og det lønnet seg! Hvis viktige ting også kunne være brydd med å lønne seg, er ikke vi vonde å be.

Og så bryr ikke de unge seg om oss! Sannsynligvis må vi sitte i de overmøblerte hjemmene våre med all den overbetalte kunsten på veggene våre, og bli styrt av et kontrollkamera på veggen, et kamera hvor en stemme spør i ny og ne om vi har tatt alle pillene våre og hatt avføring. Og trykker vi på en knapp kan stemmen si det samme på nynorsk, eller på engelsk. Nei, det blir ikke så mange smilende nye landsmenn fra Eritrea eller Filippinene som stikker innom fire ganger i døgnet med stoppeklokka i hånden. Vår generasjon er såpass diger, at barna våre ikke vil ha rå til den slags hjemmehjelpstjeneste. Her blir det roboter og kamera. Vi skal være heldige hvis jeg slipper en «Best før» erklæring i panna. For både vi og alt vi var, er snart gått ut på dato.

Foto: Leif Ørnelund. Oslo Museum.

Foreldregenerasjonen vår som hadde gjenopplevd krigen klarte å bygge boliger for vanlige folk i drabantbyene. I dag må en ungdom som skal inn på bolig-markedet ha bistand fra velstående foreldre. I dag har en sykepleier eller en lærer knapt råd til å bo i de største byene våre. Foreldregenerasjonen vår innførte både Statens Lånekasse og Folketrygd. Mens vi i løpet av den tiden vår generasjon styrte dette landet, skaffet oss et samfunn hvor det mangler kvalifisert arbeidskraft innen noen av de viktigste samfunnsoppgavene; skole og helse. Vi klappet for dem under pandemien, men applausen uteble under tariffoppgjøret.

Etter oss kommer syndefloden. (Madame de Pompadour ca. 1760).

Etter oss kommer overfloden. (Min far ca. 1990)

Jeg tenkte hele tiden at den verden vi arvet av våre foreldre, krigsgenerasjonen, ikke var noe særlig. De snakket alltid om «Aldri mer 9. april» til sånne som meg som ble sivilarbeider. De kjeftet på det lange håret mitt, og det var både Vietnamkrig og «Fløtt deg EEC. Du skygger for sola». Og de kalte The Beatles for «Hulahulamusikk». Den verden vi skulle bygge, skulle bli annerledes. Den skulle bli en verden som inkluderte alle, og så mye bedre å gi bort til våre barn. Så se deg rundt. Se, hva klarte vi? Hvordan syns du vi har forvaltet vår tid på jorden?

Foto: pixabay.com

Ingen generasjon i historien har hatt det bedre enn oss, har kunnet leve under en såpass lang sammenhengende fredsperiode. Har hatt muligheten til å realisere seg selv og legge alt til rette for en kommende generasjon, et inkluderende arbeidsliv hvor alle, uansett ressurser, bakgrunn, alder, ville ha muligheten til å leve liv med en kvalitet våre forfedre bare kunne drømme om. Nå må visst våre etterkommere også bare drømme om det. For ingen generasjon etter oss kommer til å få disse mulighetene igjen.

Selvsagt var ikke du og jeg med på det, selvsagt er vi individer som gjorde det vi kunne for at verden skulle bli et godt sted for alle, eller i alle fall tenkte vi det, og var ikke vonde å be når bøssebærerne kom på den årlige TV-innsamlingen. «Det er urettferdig», tenker både du og jeg, «at vi skal bli slått i hartkorn med klimafornektere, skatteflyktninger og rasister». Ja, det er urettferdig. Men om hundre år kommer ingen til å se forskjell. For det var de andre som vant.

Kanskje vi kan insistere å bli en fotnote i historien, en fotnote som insisterer på at vi ville det annerledes enn det ble. Det var altså det vi klarte:

Å bli en fotnote i historien.