En delvis frigjørende tanke
AV JAN OMDAHL
Dagligantrekk for direktør: Jon Alvar Øyasæter er direktør i det amerikanske teknologiselskapet Quorum Software, og driver samtidig hotell og hytteutleie på Brekkeseter på Høvringen.
For en bestemt kategori mennesker er det en drøm å hoppe av hamsterhjulet og begynne et nytt liv som vertskap på fjellstue eller høyfjellshotell. Jon Alvar og Bente tok spranget – men glemte i farten å si opp jobbene sine.
Dette er historien om et noe uvanlig karrieresprang. I 2020 var Oslo-paret Jon Alvar Øyasæter (62), opprinnelig fra Trondheim, og Bente Haughom (57), opprinnelig fra Flekkefjord, på leting etter en fjellhytte de kunne kjøpe sammen. For en næringslivsleder med jobb i et amerikansk storkonsern og en øyelege med egen praksis og sprengfull pasientliste ville det være virkeliggjøringen av en drøm om et fristed for meditativ ro og lange, helsebringende sliteturer i fjellet.
Men livet ville det annerledes. På forvinteren 2023 finner vi Jon Alvar oppe på taket av hovedbygningen til Brekkeseter hotell og seterhytter på Høvringen, en av de mest tradisjonsrike reiselivsdestindsjonene ved inngangen til Rondane nasjonalpark i Sel kommune i Innlandet. Han er iført grønn Felleskjøpet-kjeledress, og lemper tunge, våte stykker av gammelt torvtak inn i grabben på en traktor.
Det ble ikke noe hyttekjøp. Hyttedrømmen endte i stedet et bukkesprang av et livsvalg, der Bente og Jon Alvar kjøpte og nå driver Brekkeseter sammen. På det vakre tunet rundt hotellet ligger 20 uteleiehytter, mange av dem gamle restaurerte tømmerhytter fra omkringliggende dalfører. Beliggenheten er spektakulær, helt øverst på Høvringen. Utenfor sauegjerdet på oversiden går stiene rett inn i fjellheimen.
– Det var en plutselig frigjørende tanke,
sier Jon Alvar, med en referanse til Kjell Askildsen-novellen.
Skjønt, hvor frigjørende den var kan muligens diskuteres: Rondane folder seg ut rett utenfor husveggen med vill og vakker fjellnatur, ikoniske turmål og rike reservoarer av helsebringende slit og sjelefred, men arbeidsdagene tilbringes på hjemmekontoret i det laftede bolighuset i tilknytning til anlegget, stirrende inn i en PC-skjerm. Det er videomøte med kolleger fra hele verden i det amerikanske teknologiselskapet Quorum Software, der han er direktør med ansvar for oppfølging og det som på bransjespråk kalles go-to-market i den internasjonale divisjonen, som omfatter alle andre markeder enn USA.
Etter endt dagjobb slenger han seg på traktoren, eller opp til en av utleiehyttene for å sjekke en musefelle eller et frosset avløp, eller ned på hotellet for å servere middag til gjestene med jovial og noe upolert trøndersk gjestfrihet. Etterpå blir det gjerne en tørn i oppvasken. I tillegg er det alt det administrative med regnskap, booking og tilhørende herligheter. Det kan fort bli to dagsverk, rygg mot rygg.
Å bytte ut karriere i byen med hytte- eller hotelldrift på fjellet er en drøm for en bestemt kategori driftige og robuste friluftsmennesker i en viss alder, gjerne med bakgrunn fra hotell- eller restaurantvirksomhet. Slik sett er det minst et par ting som skurrer med Bente og Jon Alvars fjelleventyr: De to hadde til sammen null års tidligere erfaring fra hotelldrift eller annen servicenæring, og de har åpenbart ikke sagt opp jobbene sine.
Bente bor og jobber fortsatt i Oslo, og helgependler opp så ofte hun har anledning. Jon Alvar har solgt boligen i Oslo og flyttet opp. At det i det hele tatt fungerer, skyldes blant annet at arbeidsgiveren er en av mange som etter covid har måttet tenke nytt om organisering av arbeidet og om klimafiendtlig, kostbar og lite produktiv reisevirksomhet. Om hjemmekontoret er på Høvringen eller i Oslo 3, betyr i praksis lite, og Gardermoen er bare noen timer unna med bil eller tog.
Brekkeseter ligger øverst på Høvringen, ved inngangen til Rondane.
Mat & Drikkes utsendte medarbeider lemper også torv. Som gammel nabo og venn av Jon Alvar har jeg tilbragt en del tid på Brekkeseter som skiløpende husgjest, kokkeassistent og medarrangør av enkelte kulturarrangementer. Journalistisk inhabil? Så definitivt.
Etter endt arbeidsøkt er det treretters viltmiddag i hotellets spisesal. Det er siste helg før hotellet stenges til det åpner igjen til vinterferien. Vi spiser røkt sik fra Jotunheimen med dillrømme og hjemmelaget flatbrød, flatbiff av rein med smørstekte høstgrønnsaker, sopp, rødbetpuré og rødvinssaus, og panna cotta med hvit sjokolade og bær. Etter at tyske Petra Wieth ble heltidansatt som snekkerkyndig kokk, har det allerede solide mattilbudet på Brekkeseter fått et løft. Alt brød er hjembakt, det satses på kortreiste råvarer og vinen er i stor utstrekning økologisk. Bindingen til vertskapet gjør det uaktuelt å bedrive matanmelderi i dette tilfellet, men det må være lov å si at maten er god.
Knut Reiersrud overtok hotellresepsjonen som snarest etter en konsert på Brekkeseter.
Petra Wieth er kokk, eieren er serveringshjelp og oppvasker.
Over desserten spør jeg Jon Alvar hvordan det jobbmessige regnestykket gått opp.
– Å sitte i videomøter og å kjøre traktor er to ekstreme ytterpunkter, men jeg synes jo egentlig bare det skaper et bra spenn mellom de to jobbene. Jeg er fullt med i jobben i Quorum, og det blir stort sett fulle dager, men jeg bygger jo ikke karriere lenger. Og så er det noen timer hver dag med hotell etterpå. Det er litt sesongavhengig, men når det er mye folk her, er det nok å gjøre. Det kan bli lange dager. Av og til så er man i klemma, ting skjer og du må løpe til og fra og føler at du ikke rekker over alt. Men stort sett går det ganske bra. Og så har jeg fått ny respekt for fysisk arbeid, for hvor hardt det er å stå på bena hele dagen og jobbe med kroppen.
Fri i helgene? Glem det.
Det blir tid til noen fjellturer på beina eller på ski, dog ikke så mange som han hadde sett for seg. Men han er der oppe, med utsikt mot Jotunheimen og Rondane i ryggen, ikke her nede. Forskjellen er ikke til å kimse av. I Oslo påpeker Bente at nettopp valget om å beholde jobbene, og for hennes del å bli boende i byen, har bidratt til å gjøre prosjektet mulig:
– Det er mange som mener at man må gjøre noe sånt som dette på fulltid. Men vi har vært helt avhengig av den økonomiske tryggheten jobbene gir oss. Det har gjort det mulig å gå inn i dette, ta kostnadene ved få bygningene brukbart tette og varme og å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet, å ansette dyktige folk, og å oppgradere alt fra restaurantkjøkken til gardiner. Det muliggjør jo også at det er noen fra Norge som eier dette stedet, i stedet for en investorgruppe fra Tyskland eller Danmark.
Det er Jon Alvar som har den lange historikken med Høvringen. Fra de tre barna var små tilbragte han og ektefellen Mette Grøholdt, påskeferiene på Øigardseter fjellstue med storfamilien. Mette ble rammet av livmorhalskreft i 2006, og døde av sykdommen i 2012. Jon Alvar og Bente møttes i 2016. Da de to skulle gå fottur fra Dovre via Høvringen til Mysusæter i 2020, så han den vakre setergrenda i sommerskrud for aller første gang. Det var også første gang han så Brekkeseter.
– I alle de årene jeg tilbragte på Høvringen visste jeg merkelig nok ikke at Brekkeseter eksisterte. På vei inn i fjellet gikk vi alltid forbi, enten vi ble trukket med beltevogn på oversiden eller vi gikk forbi på nedsiden. Men i 2020 skulle vi gå inn og overnatte på Peer Gynt-hytta, hvor jeg hadde vært mange ganger på ski. På vei fra hotellet vi bodde på gikk vi for første gang gjennom tunet til Brekkeseter, og vi syntes det var utrolig vakkert.
I pandemipåsken 2021 booket Bente og Jon Alvar seg inn med alle ungene på begge sider, i til sammen tre utleiehytter. Året etter feiret de Jon Alvars 60-årsdag på hotellet med famiie og venner. Det bare noen få visste, var at Brekkeseter var til salgs, og at Bente og Jon Alvar var i ferd med å kjøpe. Den plutselig frigjørende tanken hadde slått ned som et lyn under hyttejakten: Hvorfor ikke gjøre et mer drastisk grep i livet - kjøpe og drive et hotell og 20 restaurerte utleiehytter på dette vakre stedet sammen?
– Jeg sendte en litt sånn kryptisk sms til Bente om at kanskje vi skal endre livet vårt.
Hun satt på en konferanse i Bergen og lurte på hva jeg siktet til. Men så sa hun: «å, du har tenkt å kjøpe Brekkeseter». Og da visste hun ikke engang at det var til salgs, så det var en litt sånn rar ting, det der. Så dro vi opp hit igjen, og da var det fantastisk sol og nydelig vær, og fjellet viste seg fra sitt absolutt vakreste. Og så tenkte vi, at fy faen, dette stedet er så fint, og så fant vi ut at vi må kjøpe det før noen andre snappet det.
Prosessen med å vurdere lønnsomheten i prosjektet og å skaffe finansiering gikk parallelt med kjøpsprosessen. For 15 millioner kroner fikk de et hotell og et tyvetalls utleiehytter på Høvringens vakreste tun. Beslutningen var spontan, men ikke helt over hals og hode:
– Når du skjønner at, oi, kanskje dette her blir noe av, da begynner du jo å tvile. Skal du gjøre det, skal du ikke gjøre det? Vi hadde mange diskusjoner, og gjorde et par avtaler oss imellom. Det første var at vi skulle være to om det, helt og fullt, også økonomisk. Og så var det viktig at det ikke skulle bli en familiegeskjeft. Barna skulle ikke føle noe som helst ansvar for å føre dette videre etter oss, det var ingen tanke om å bygge noe hotellimperium. Vi ble enige om å drive i to år, og så skulle vi sette oss ned og spørre oss om livet hadde blitt bedre. Den praten skal vi ha sommeren 2024.
En viktig bonus er at Brekkeseter er blitt samlingsplass for familie og venner. Litt kulturarrangementer er det også blitt, blant annet konserter med Knut Reiersrud og artistparet Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen, samt diktlesing ved Tom Stalsberg
– Det er sånt som er litt grensesprengende for en økonom og en kontorrotte - å faktisk arrangere en konsert.
Vi som kjenner ham tror det ikke før vi ser det, men Jon Alvar hevder han skal cashe inn opsjonene og slutte i det amerikanske selskapet neste sommer, og da få kjenne på hvordan det er å ha hotelldriften som eneste jobb. Så vil tiden vise hvor lenge det kjennes riktig:
– Det var aldri et mål for oss å drive hotell. Det handlet mer om at dette var en mulighet til å gjøre noe helt annet, og til å flytte ut i naturen til et fantastisk vakkert sted. Man kunne selvsagt hatt en hytte og jobbet delvis derfra, men det ville ikke være å endre livet.