En matreise jorden rundt

Street food-trenden har åpnet for et smakseldorado. Det er litt Bangkok, litt Vietnam, noe Mexico, og en touch av Peru. Gatemat er blitt en fargerik miks av smaker og lukter, og ulike kulturer. Å stille seg i kø foran en mattralle er blitt som en liten reise verden rundt. Men du trenger ikke reise langt. – Coop gjør Street Food enkelt for deg.
STREET FOOD
er alt fra spicy fingermat til søte desserter. Det er kjapt, enkelt og med masse digge smaker som du kan spise i farta.

enkelt

I disken (i alle Coops dagligvarebutikker) finner alt du trenger. Det er grillspyd og kyllingvinger, pulled pork og saftige spare ribs, laks og grillet scampi. Sammen med sauser, marinader og annet tilbehør lager du din egen street food – rett på grillen. Noe er rått og noe ferdigstekt, noe er søtt og noe er spicy. Til sammen blir det en smaksbombe som sender deg rett ut i den den store verden.

kjapt

 

 

 

 

 

 

 

Street food – det gir storbyfølelsen. New York, Amsterdam, Bangkok, overalt kan du få kjøpt med deg noe fra en vogn eller en bod eller fra noen som bare sitter på gaten og griller.
Gatemat er ikke én ting, for alle land har sine varianter. Du tenker kanskje ikke over det, men pølse med lompe, rå løk og rekesalat er vår street food. Det er enkelt, kjapt – og lett å grabbe med seg i farta.

Og da kan man lure på hva som er forskjellen på street food og fast food. På mange måter er det jo én og samme ting. Burgerkjedene er nærmest en vestlig vri på alle de små bodene og grillene som folk rundt om i verden selger maten sin fra.

Når trenden beveger seg over mot street food, er vi på vei tilbake til røttene igjen, ved at gatematen er blitt mer variert, og mer tydelig inspirert og farget av ulike verdenshjørner.

Har du vært i Saigon, har du helt sikkert spist gatelangs, sittende på huk eller på en plaststol, med kjøtt på spidd og sprø pannekaker i hendene. I Kuala Lumpur står bodene tett i tett, og kokkene langer over ris i bananblader og sukkerrørsaft i en plastpose som du kan henge på styret på scooteren din. I Oaxaca i Mexico spiser du friterte gresshopper og nystekte tacos – ganske fjernt fra vår tex-mex fredagsfavoritt.

I disse landene er gatematen hverdagsmat, og som turist er det en viktig del av reiseopplevelsen. Men når trenden har truffet Vesten, trenger du ikke å reise langt. Street food-truckene gjør det like naturlig å spise injera – en eritreisk og etiopisk lefse, som det er å spise koreansk bulgogi med marinert og grillet kjøtt.

Hvis vi ser til London, som kanskje er vår nærmeste trend-indikator, så er gatemat ikke lenger bare tradisjonelle, eksotiske retter. Gatematen er i ferd med å bli spydspissen når det kommer til nye smakskombinasjoner på tvers av nasjonaliteter. Det er blitt et overskuddsfenomen som preges av nysgjerrighet og lekenhet. Og det betyr også at tilbudet av vegetarisk og vegansk mat øker.

Gatematmarkedet i vår del av verden er drevet frem av unge og kreative kokker – gjerne med drahjelp fra festivalbransjen. Har du vært på festival, så vet du hva kimchi er for å si det sånn. Det er ikke mange år siden norske vafler med koreansk kimchi dukket opp som en favoritt på Øya. (For festivalnoviser kan vi fortelle at kimchi er fermentert kål, en nødvendighet og selvfølgelighet i Korea.) I denne settingen tar folk det for gitt, at råvarene er bærekraftig og etisk fremstilt. Men når det også er en forventning om at gatemat skal være billig, må ikke tilliten til bærekraft ødelegges av ønsket om profitt og kjappe penger.
I all sin enkelhet fungerer gatematen også som et sosialt lim. Det er enkelt å møtes, og stemningen blir garantert god når alle sitter der med maten i neven.  Da er vi alle like, vi er bare sultne. Og den utfordringen skal vi klare. Du inviterer vennene, noen lager spillelisten – Coop sørger for Street Food.
For gatematen har også en slagside, og det er søppel. Mens vi skriker opp om miljøvennlighet og mindre plast, så sier det seg selv at mat og drikke som serveres på engangsservise er en utfordring. Bambustallerkener og papir er en måte å håndtere det på, men på sikt må man kanskje tenke lenger enn som så.

Men når vi bare har de tankene med oss i hodet, så er det noe veldig demokratisk over gatematen. Det krever ikke de store investeringene, ingen restaurant, ingen stivede, hvite duker – bare et gatehjørne, en tillatelse og en grill eller en kjele.

På Vippa i Oslo serverer for eksempel flyktninger fra Syria og Eritrea gatemat fra sine hjemland.

Og i køen foran en hvilken som helst truck eller bod, kan du like gjerne møte en ihuga vegetarianer, som en innflytter på jakt etter en smak av hjemlandet, og en finansfyr som har stukket ut av kontoret for å kjøpe seg noe til lunsj.

I all sin enkelhet og uhøytidelige form, fungerer gatematen også som et sosialt lim. Truckene, eller de enkle hallene med langbord og benker, gjør det lett å møtes. Og det er vanskelig å ikke komme i snakk, når vi sitter der ved siden av hverandre med maten i neven. Da er vi alle like, vi er bare sultne.

0%