EN MASTER I LIVET
skulle alle ha
En master er vel først og fremst et bevis på at du har selvdisiplin nok til å jobbe lenge med et ubegripelig fag og skrive en hovedoppgave på et uleselig språk som du siden får lite bruk for.
Tekst: Morten Lorentzen
Men det er ikke det de forteller deg på Universitetet. Der forteller de deg at det er veldig viktig å ha en master. At uten en master er det ikke sikkert du kommer så langt, selv om du siden bare kan bruke masteren din til å samle støv. Men sånn er jo gjerne livet på universitetene. At det man gjør på et Universitet er ufattelig viktig nesten uansett hvor du har tenkt deg hen. Det er vel derfor det i Norge for tiden er 48 universiteter og høgskoler. Sannsynligvis er det langt lettere å få en god karakter på et pussig sted i Distriktsnorge enn i Oslo, men noe skal jo man ha igjen for å bo øde og værhardt, og i fjor ble det tatt over 18 000 mastere i Norge.
Nei, ikke tenkt på det. Ikke tenk på hva det blir i løpet av for eksempel ti år, og ikke tenk på at det norske samfunnet for tiden mangler 53 000 fagarbeidere rundt forbi. Det er en menneskerett å få tatt seg en master i hva du selv vil, uansett hva dette landet trenger. Og det er en menneskerett i å få skrive en masteroppgave i noe ingen visste vi hadde bruk for. Det er ikke bare en rett, snart er det også en plikt. Du kommer ingen vei uten en master. Det er omtrent som sertifikat for bil.
Skjønt om noen år så slipper du jo sertifikat for da kjører bilen av seg selv. Men det spørs om du slipper unna en master. En master i» trafikkale grunnprinsipper i moderne veisystemer i lys av den elektroniske utviklingen». Eller noe annet gøy.
VERITAS VOS LIBERABIT
«Sannheten vil sette deg fri». Gammelt mantra for universiteter.
Det er vel derfor disse ministrene klipper og limer seg til en master. Det blir ikke noe særlig fart over karrieren uten. Særlig når du aldri har gjort noe annet enn å være politikere eller å studere. Har du en master er du kvalifisert til å ta avgjørelser på vegne av alle som bor i vårt land. Særlig er det nok grunn til å tro at alle disse plassene som kaller seg høyskoler og universitet gjerne vil det skal være sånn. For alle masterne gir dem prestisje, gir dem innflytelse og antagelig også masse flere arbeidsplasser. Arbeidsplasser for særlig flinke master-studenter, slik at de kan holde på i noen til med en doktorgrad og bli noe såpass tøft som professor eller forsker til slutt, på det samme universitetet.
Slik at de får blir der til evig tid på statlig lønn, hvor det aller viktigste blir å utdanne nye studenter til akkurat det samme, og flere mastere, doktorgrader og nye professorer. Det er en evighetsmaskin. Men gå ikke til dem og spør om vi ikke kan utdanne flere snekkere eller rørleggere eller elektrikere isteden. Da får du forargete fnys etter deg, hvis det da ikke kan føre til et helt nytt masterstudie, da. En master i forskallingssnekring. Nei, ikke si det til noen! Før du aner ordet av det, så er det blitt slik.
Men de fleste forlater heldigvis universitetene. De marsjerer inn i forvaltningen, i forlagene, i medieselskapene, i fylkesadministrasjoner og annen statlig og kommunal moro. Eller de blir konsulenter for ett eller annet. Der vil de fortelle deg at vil du for eksempel skrive en roman så bør du nesten ha en master i litteraturvitenskap. Ja, det kommer knapt ut en pønkeplate i dette landet uten at man har en master i pønk. Skulle teaterstykket eller romanen også omhandle det spennende livet på universiteter og høgskoler, så vil suksessen være sikret. Er det noe de som jobber på høyskoler og universiteter eller rundt forbi på statlig lønn er begeistret for, så er det å lese bøker og se teaterstykker som nettopp handler om det livet de lever. Ja, de vil helt sikkert(ikke minst anmelderne som selvsagt også har en master eller to) insistere på at nettopp denne fortellingen, dette kunstneriske utrykket er selveste virkeligheten. I hvert fall for dem. Og en annen virkelighet kjenner de ikke til. Derfor gjelder ikke den. Sjarkfiskere i Finnmark, hjelpepleiere i psykiatrien, brøytebilmannskapene som sørger for at landet ikke snør igjen. Politifolk. Deres virkelighet betyr ikke så mye. Men så leser de helt sikkert ikke bøker heller, eller ser teaterstykker. De klarer seg sannsynligvis mer enn nok med den lokale revyen og Netflix.
ET EKSEMPEL PÅ TAPT VIRKELIGHET
Altfor mange folk som ikke har opplevd noe særlig, har lyst til å bli forfattere, så derfor blir altfor mange forfattere og skriver om at de ikke har opplevd noe særlig. Dette gjør de mens de samtidig anklager foreldre og lærere for sitt kjedelige liv, og boka får masse oppstuss, og det oppstår en offentlig debatt om det er riktig å anklage foreldre og lærere under fulle navn for at man har blitt en kjedelig person i et kjedelig liv i verdens beste land i den historisk beste tiden det noen gang har vært å bo her .Og boka kan fort bli en suksess siden alle de som kjøper den slags bøker har det på samme måte. Og er du heldig så vil teaterversjonen av denne boka komme neste år. Ikke fordi at en forestilling om noen som ikke har opplevd noe særlig er godt teater, men fordi alle de som sitter hjemme og har lest boka er et godt publikum. Et publikum som gjerne tar med seg teaterversjonen, siden de har lest boka som ble en salgssuksess. I hvertfall tror teaterne det.
NORDAHL GRIEG
Glem slike forfattere som Nordal Grieg. Han var ett med sin samtid, til sjøs, i den spanske borgerkrig, i Moskva under Stalin, i bombefly over Berlin, og det eneste de fant etter ham var den høyre flyvingen under en motorvei 50 år etter krigen. Sånne fortellere eller forfattere får du ikke lenger, for dagens forfattere har stort sett bare greie på seg selv og hvor tøft og vanskelig det har vært. De har ikke den journalistiske dimensjonen som kjennetegnet de gamle heltene. Så kanskje journalistene burde være dem som skrev om livene våre? Neppe. For førti år siden ble riktignok åtti prosent av de som utdannet seg til journalister nettopp det. I dag blir de medierådgivere for rikfolk eller politikere. 80 prosent av de som utdanner seg i journalistikken i dag, ender opp med å bortforklare en ubehagelig virkelighet for de som har behov for den slags. Lakseoppdrettere for eksempel.
For å skaffe seg respekt og autoritet i samfunnet gjør universitetene og høgskolene akkurat det samme som de katolske prestene i Middelalderen, eller de som selger IT utstyr gjør. De finner opp et språk som er uforståelig for alle andre enn dem selv. Men skal du bli en av dem, er du nødt til å tilegne deg dette språket. Det blir et slags fantespråk, en sosialkulturell kode som forteller hvem som er «vi» og hvem som er «de». Selvsagt vil de insistere på hvorfor dette er så ufattelig viktig, og hvilken uvurderlig akademisk sannhet som hermed blir utrykt med språklig presisjon. Selv om ingen andre skjønner noe, eller syns det de prøver å si er ufattelig krøkkete uttrykt. Men språklig enkelthet og klarhet kan komme til å avsløre et banalt innhold, eller «keiserens aller nyeste klær».
ERASMUS MONTANUS DISPUTERER MED SIN MOR
Slik har det vært siden Holberg skrev «Erasmus Montanus», historien om studenten Rasmus Berg som ville disputere med sin mor. Alle lo den gangen av dette akademiske jåleriet, men det er det ikke sikkert vi gjør lenger. For nå utgjør jålerne flertallet og sitter i alle kontorene og blir smaksdommere for tidens sannheter eller «definisjonsmakten over narrativene» som antagelig de ville ha sagt, så da blir det nok ikke mye penger til den som vil gjøre narr av akademika. Det blir forargelse og intellektuell avskilting. Omtrent slik det ble med «Sløseriombudsmannen». Du vet han som prøvde å finne ut av hva all denne uendelige givergleden fra staten til kulturen, egentlig gikk til.
SKOLEMILJØET
Bergens Tidende.
Skal ungdom fylle opp alle våre 48 høgskoler og universiteter og skape massevis av arbeidsplasser for alle som vil ta mastere, bør jo det stedet de kommer fra være innrettet mot nettopp dette. Og stedet alle kommer fra heter skolen. Akademikerne har for lengst klart å lage et skoleinnhold som favoriserer barn av akademikere. Her læres det igjennom å sitte pent på plassen sin og lese i en bok, eller et nettbrett. At det finnes andre metoder for å lære, er i dag utenkelig. For eksempel mestermodellen der den som kan, viser den som ikke kan. En modell som har eksistert i over tusen år innen håndverk. Men i dag har man en nokså enøyd tro på en akademisk tilnærming til læring. De praktiskestetiske fagene får redusert timetallet sitt, mens yrkesfaglig studieretning mer og mer får et teoretisk innhold. For de som har masse bøker i hyllene sine hjemme vil dette gå greit. De andre vet vi ikke så mye om siden de aldri ble akademikere. Det vi derimot vet en del om er hva som skjer med barn som i denne nokså teoretiske og stillesittende læringsprosessen blir urolige og utålmodige. De blir gjerne testet og utstyrt med en diagnose. En diagnose som beskriver barnet i en sosial kontekst, altså klasserommet. Hadde du tatt barnet ut av klassen og satt det på en gård for eksempel, ville du sannsynligvis fått en helt annen adferd. Slik blir barn med mye energi et problem. Andre steder i samfunnet vårt er dette en ressurs.
Troen på at vi lærer gjennom å lære akademisk teori og kunnskap trumfer i dag læring gjennom erfaring, gjennom å ha snakket med folk som har «skoene på». På den måten blir en kunnskapsautoritet, som fjerner seg mer og mer fra levd liv, til en lukket avdeling med sine egne pallassintriger. At resten av verden ser ut til å klare seg uten dem er en utålelig provokasjon, og blir deres egen forklaring på all verdens skrøpelighet.
Men andre steder i landet drar fornøyde og driftige ungdommer rundt i håndverkerbilene sine og har mer enn nok å gjøre som elektrikere, rørleggere eller snekkere. De tjener så mye de vil og har for lengst skaffet seg en levestandard vi akademikere knapt hadde drømt om. De hadde aldri behov for å realisere seg selv ved å ta en master i ballett eller en doktorgrad i russisk kirkemusikk. De så praktisk på det. Hva det var behov for. Og de lærte av dem som kunne, som hadde gjort det før.
OTTAR BROX
Den uka døde den store sosiologen Ottar Brox fra Senja, som hele sitt liv mente at all kunnskap og vitenskap og politikk burde styres etter folks erfaringer og de løsningene de hadde funnet ut av gjennom prøving og feiling. Dette fortalte han om i et enkelt og klokkeklart språk. På den måten oppnådde han å bli lest av mennesker som aldri hadde sett på seg selv som skoleflinke. Han ble selvfølgelig også mistenkeliggjort og stigmatisert fordi han alltid snakket den nordnorske kysten sin sak. Det levde han fint med fordi han hadde lært at våre skarpeste hoder og penner med all sin kunnskap alltid skulle være folkets ydmyke tjenere.
En gang i tiden var forfatteren av denne artikkelen ungdomsskolelærer. Der hadde han eleven Bjarne, en litt utagerende kar som hadde et avslappet forhold til lekser, bøker og karakterer, men sort belte i ekstratimer og støttetiltak. Vi klarte såvidt å få søkt ham inn på en eller annen linje på Yrkesskolen etter en eller annen paragraf. Der gikk han i to uker før han forsvant ut av alle systemer. Mange år etter ser jeg ham sittende i en budbil nede i Oslo sentrum. «Men gratulerer, Bjarne! Har du fått deg jobb som budbilsjåfør. Det er jo kjempebra!», sa jeg. «Budbilsjåfør?», sa Bjarne og så på meg. «Jeg eier dette firmaet og nå har jeg fjorten biler, lærern».