deLillos
vender tilbake til røttene
deLillos er tilbake etter tre års platefravær. Fra venstre Lars Fredrik Beckstrøm, Lars Lillo-Stenberg, Øystein Paasche og Lars Lundevall.
Foto: RAgnete Brun/Drabant Music
TEKST & FOTO: ERIK VALEBROKK
Opprinnelig beskyldt for å være et «vestkantband», tar deLillos tyren ved hornene i anledning sitt 40-årsjubileum. Denne gangen er Frogner – og dermed Oslo vest – godt til stede, hvilket i motsetning til gjengs oppfatning er nokså uvanlig. – Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å ha så mye fokus på Frogner, forteller Lars Lillo-Stenberg.
20 Lillos uten filter er den strålende tittelen på deLillos’ 20. album som akkurat er utgitt, på vinyl eller CD i en butikk nær eller ikke fullt så nær deg, eller, mer sannsynlig, på din foretrukne strømmetjeneste. Det er til alt overmål oslokvartettens tredje dobbeltalbum, en kraftpakke med 20 nye låter, der opptil flere kan benyttes som bevisførsel for deLillos’ fortsatte relevans.
– Jeg tør ikke si om det blir flere plater nå. I forbindelse med den nye dobbelt-LPen syntes jeg det 20-tallet var veldig fint. Det er ikke dermed sagt at vi skal oppløses, men som Lillebjørn Nilsen sa hadde han nok med å ta seg av de låtene han allerede hadde skrevet og lot det være med det. Det er ikke sikkert det er så stort behov for at folk skal høre enda mer av mine grublerier. Det er noe jeg tenker mye på, men vi blir sikkert fristet til å spille inn mer. Vi kan ennå gjøre mye rart vi ikke har gjort før, sier Lars Lillo-Stenberg, og han koketterer ikke. Usikkerheten han føler rundt egne skriverier er i høyeste grad reell.
deLillos er dog blant Norges desidert mest slitesterke og populære band, og 2025 har alle forutsetninger for å bli en fest for fansen. Den nye platen er deres første på tre år – et over gjennomsnittlig langt intervall – og selv om aktiviteten de nærmeste månedene ikke vil være den store, skal det turneres masse når sommeren og høsten kommer. I tillegg vil det sannsynligvis bli utgitt et lenge etterlengtet konsertopptak fra Chat Noir der bandet spilte to kvelder før jul i 2018, samt nyutgivelser av platene Svett smil og Varme mennesker, og hvem vet om ikke det blir enda mer. Det vil vise seg.
Lars Lillo-Stenberg på Norwegian Wood i 2017.
Viktigst akkurat nå er nok den store jubileumsfeiringen som finner sted 7. og 8. juni i den lille parken Frøyas hage på Frogner. Her har det aldri vært spilt konserter før, og deLillos skal utfordre støyen fra trafikken som dundrer forbi bare få meter og et autovern unna på E18 langs Frognerkilen. Hvordan i all verden skal det gå?
– For det første må jeg være ærlig og si at det ikke var vår idé. Dette har å gjøre med at vi fikk nytt management for halvannet år siden omtrent, og vi har fått med en på laget – som også heter Lars faktisk – som er veldig ivrig på å ligge i forkant og tenke strategisk, så han foreslo Frøyas hage, forteller Lars Lillo.
– Det er et sted jeg nesten aldri har vært selv. Da jeg dro dit ble jeg bekymret for trafikklyden, jeg må si det, men jeg vet jo at når mange mennesker samles på et sted, så blir lyden av dem og musikken så mye at opplevelsen av trafikkstøy forsvinner, sier han håpefullt og minner om at da Øyafestivalen holdt til i Middelalderparken, var det også massiv trafikk ikke langt unna.
– De andre tror at dette går veldig bra, så jeg velger å stole på dem. Stedet ble nok valgt fordi det var gøy å finne en ny arena som ikke noen kjente til, at det var litt hemmelig.
I motsetning til hva mange kunne finne på å tro, er det tilfeldig at jubileumskonserten skal finne sted på Frogner.
– Det var ikke på død og liv så viktig, men så dukket dette forslaget opp, og jeg kunne ikke bruke det som motargument heller, sier Lars og flirer.
– Så er det gøy at en tidlig konsert med deLillos som var veldig spesiell for oss var i det som het Villa Caspa. På scenen i Frøyas hage står vi med ryggen cirka førti meter derfra.
deLillos da de spilte hele Neste sommer-albumet på Øyafestivalen i 2018.
Sommeren vil i tillegg til jubileumskonsertene by på noe sånt som 20 festivaljobber, før en lengre høstturné står for tur.
40 år er gått siden deLillos ga ut sin aller første single, med «Johnny Fredrik» på den ene siden og «Fugl i bur» på den andre, to låter som signaliserte at her var noe vi aldri hadde hørt maken til på norsk i 1985.
«Hei, hei, Johnny Fredrik, hvordan står det til, fins det ingenting å tro på mer?» sang Lars Lillo til en rockabilly-aktig shuffle og «ba-ba-ba»-koring fra bassist Lars Fredrik Beckstrøm og trommeslager Rune Lindstrøm. Sistnevnte sluttet til jul samme år for å bli med i Hare Krishna-bevegelsen og ble erstattet av Øystein Jevanord, som spilte på bandets to første plater. «Fugl i bur», den andre sangen på singlen, var en slags calypso, og om teksten på «Johnny Fredrik» kunne synes litt snurrig var ikke denne snauere. «Fugl i bur, du må vel være sur», konkluderte Lars i sin hyllest til det frie liv som var tatt fra den lille undulaten.
Begge sangene var hentet fra den såkalte Kjerringvik-demoen som bandet spilte inn i løpet av fire-fem dager i juni 1985 på familien Lillo-Stenbergs hytte ute i havgapet ved Kjerringvik mellom Tjøme og Stavern. Denne ble delt ut til plateselskap, bookingagenter og journalister, og en kort stund tenkte deLillos til og med på å gi den ut som et dobbeltalbum.
– Vi hadde spilt inn 21 låter og satt på hytta og skulle plukke ut de beste, minnes Lars.
– Vi var i fyr og flamme, det var så gøy, alt var kult, og da fikk vi det for oss at vi kunne gi ut alt vi hadde spilt inn som et dobbeltalbum og betale det sjæl. Så ble det ikke sånn.
Plateselskapet Sonet kom på banen, og ville ha bandet i et ordentlig studio. Dermed ble debutalbumet Suser avgårde en realitet året etter, og kun sangen «Knut» ble med dit fra Kjerringvik-demoen.
«Tøff i pyjamas», «Min beibi dro avsted», «Siste sommerferiedag», «Finnes det en kvinne», «Livet er en liten dings» og ikke minst «Suser avgårde alle mann» med tekstlinjen «Jeg er ganske full og jeg går midt i Bygdøy allé» var blant sangene som ettertrykkelig satte deLillos på det norske popkartet. Platen ble lansert for pressen på en for lengst nedlagt pub i Gamlebyen, muligens i et forsøk på å distansere seg fra stempelet som «vestkantband», noe foraktfullt gitt dem av musikksnobber som mente at det ikke gikk an å skrive god rock på norsk når du var fra Frogner som Lars.
Det er 39 år mellom disse to platene, deLillos’ debut Suser avgårde og den helt ferske 20 Lillos uten filter.
Resten er historie. De som rynket på nesen kom ingen vei, og Suser avgårde ble en beskjeden suksess. deLillos var i siget. Oppfølgeren Før var det morsomt med sne som kom et år senere inneholdt mange av sangene fra Kjerringvikdemoen som ikke hadde fått plass på debutalbumet, og det var først på «det vanskelige tredjealbumet» Hjernen er alene at bandet virkelig viste muskler og nye ambisjoner.
Dette var et dobbeltalbum som beveget seg i en rekke musikalske retninger. Nå var også Lars Beckstrøm mer involvert som sanger og låtskriver (han hadde hatt én sang på Før var det morsomt med sne), og låter som «Balladen om Kåre og Nelly» og «Den feite mannen» er deLillos-klassikere på linje med Lars-Lillos egne. Hjernen er alene staket ut en kurs bandet fremdeles følger, der noe av poenget synes å være en kontinuerlig utvikling og uforutsigbarhet. Riktignok er deLillos helt til å kjenne igjen også på sitt nye album, men som alltid gjør de ting her som de ikke har gjort før.
Det helt store gjennombruddet kom med Neste sommer-platen i 1993, deres sjette, og den første med ekstra gitarist. Lars Lundevall var blitt med i deLillos som turnégitarist i 1991 og opptatt som fast medlem året etter. Han var i mange år omtalt som «han nye», men mer enn 30 år senere er det nok ikke så mange som ser for seg et deLillos uten ham. Også han har begynt å skrive og fremføre egne sanger, og er representert med den flotte «La tiden gå» på den nye platen.
Lars Lillo-Stenberg på fortauet i Bygdøy allé i oktober 2016, bare noen måneder etter at han fikk hjerteinfarkt.
Bandets karriere har i det store og hele vært preget av lite dramatikk, men ved iallfall to anledninger har situasjoner oppstått som potensielt ville kunnet endre historien om deLillos. I 2016 fikk Lars Lillo-Stenberg et hjerteinfarkt, men det er det ikke så mye å si om. Etter en vellykket operasjon var han og bandet i full vigør bare måneder senere.
Langt større konsekvenser hadde hans fikse idé om å «vende tilbake til røttene», da Lars Lundevall og trommeslager Øystein Paasche ble «permittert».
– Det skyldtes litt panikk hos meg. Jeg hadde jobbet med å klargjøre Kjerringvikdemoen som endelig skulle utgis som bonuslåter på de to første platene, og Andrine (Lars’ kone, skuespilleren Andrine Sæther – journ. komm.) hadde aldri hørt dem før. Hun hang seg veldig opp i «Hva har du tenkt å gjøre nå» og «Racerbåt», så jeg arrangerte en minikonsert hjemme hos oss som en overraskelse til hennes 40-årsdag i 2004, med Lars og Rune og meg, forteller Lars.
– Under øvingen var det bare «wow». Etter nesten 20 år husket Rune så å si alt, og jeg kjente igjen det gamle uttrykket vårt. Det gjorde at jeg fikk en liten krise. Jeg måtte dyrke dette og kjenne på hva deLillos egentlig var i sin tid. Dette var kombinert med at jeg merket at jeg ble veldig sliten av ekstranumrene som «Kokken Tor» og «Neste sommer», disse dragerne våre som bare skulle bli større og større for hvert år. Det ble en fin måte å ikke avslutte deLillos på, samtidig som det var en avslutning for en stor del av det.
Lars Lundevall og Lars Lillo-Stenberg drar en enda større versjon av «Kokken Tor».
Den nye, gamle besetningen ga ut platen Suser videre i 2006 under bandnavnet deLillos ’85 og fulgte opp med Huskeglemme tre år senere, da uten «’85»-taggen, og de tre var atter kun deLillos. På de to neste platene trengtes mer gitar, og Lars Lundevall ble invitert tilbake i folden, og på platen Rett og slett livet fra 2014 overlot endelig Rune trommestikkene igjen til Øystein Paasche slik at deLillos hadde samme besetning som før bruddet.
Bandet har i årene siden gitt ut ytterligere fem plater og gjennomført en rekke turneer. Flere av disse har vært tematiske avstikkere som har holdt ting interessant, som for eksempel da de hoppet bukk over de kjente sangene og fant frem «skjulte» spor fra den rikholdige katalogen på den siste turneen i 2023, for ikke å snakke om da Lars fikk det for seg at de skulle spille samtlige deLillos-plater i sin helhet live for publikum på Riksscenen i Oslo. Det halsbrekkende stuntet fant sted over ti kvelder der deLillos med de opprinnelige besetningene spilte de til da 15 platene sine i tillegg til singler og andre «bonuslåter».
Lars Lillo-Stenberg liker å gjøre ting «interessante» for deLillos. I 2017 spilte de inn albumet La oss bli fri for all nostalgi helt akustisk, samlet rundt én mikrofon, i en villa på Frogner foran et knøttlite og musestille publikum. De fikk hjelp fra trioen No. 4, og her ser vi Lars Lundevall og Øystein Paasche i passiar med Ingeborg Marie Mohn under en pause.
Men nå er det altså 20 Lillos uten filter det handler om. Også her har bandet gjort et uvanlig grep, ved å la hver av de fire platesidene mikses av fire forskjellige teknikere der alle de fem låtene på hver side er redigert sammen med glidende overganger, med unntak av den aller siste sangen «Marcus». Den har Lars skrevet til en avdød venn, og sangen får stå alene som en rørende avslutning av det nye albumet.
Før vi kommer så langt har vi blitt presentert for ytterligere 19 nye sanger, der Lars Lillo har skrevet 14 av dem, mens Lars Beckstrøm har skrevet fire og Lars Lundevall én. Og det begynner med «Frogner», en på flere måter uvanlig komposisjon. Den bæres frem av kun ett musikalsk tema som durer og går i nesten seks minutter, og kunne vært svært monoton, men er alt annet. I denne journalistens ører er det en av de mest originale sangene bandet har spilt inn gjennom sine 40 år, og at den faktisk handler om Frogner er oppsiktsvekkende. Det er vel den første sangen Lars har skrevet om sin egen bydel siden «Frognerbadet» ble utgitt i 1991?
– Ja, og jeg hadde aldri sett for meg å skrive en låt med den tittelen. Jeg har liksom aldri hatt noen ambisjoner om å ha så mye fokus på Frogner, men stedsbunden som jeg er så dukker noen av disse stedene opp. Det skjer bare ikke så ofte, og jeg har nok blitt forbundet uforholdsmessig mye med Frogner. Derfor er det veldig overraskende også for meg at jeg velger å lage en sang som heter «Frogner». Det var bare et innfall, tilfeldige ting som ledet meg inn på den teksten, medgir han.
Lars Lillo-Stenberg i Frognerparken i august 2016. Den nye sangen «Frogner» er den første han har skrevet om bydelen sin siden «Frognerbadet» kom i 1991.
Med unntak av noen få år i barndommen og en nylig periode på litt over to år i leid hus på Midtstuen, har Lars bodd på Frogner hele livet. Huset i Thomas Heftyes gate er godt kjent for norske platekjøpere etter å ha prydet coveret på Hjernen er alene-albumet, og familien hans har bodd i samme hus siden oldefaren kjøpte det bare et år eller to etter at det sto ferdig oppført i 1891. Hvordan synes han bydelen har endret seg i løpet av sine 62 år på jorden?
– Det er vel ganske mange år siden nå at det ble litt kjedelig på Frogner, at den ene snobbete kjøkkenbutikken etter den andre dukket opp, og de få nærbutikkene som var endret seg i samme retning, men jeg er glad for at de fins, sånne som fiskebutikken Fjelberg og ostebutikken Frogner Special.
Det siste halvåret har Lars og hans kone vært bortreist og besøkt Spania, Portugal og Italia, og Frankrike der de bor for tiden. Det var først dagen før dette intervjuet, i forbindelse med lanseringen av den nye platen, at han oppdaget at Frogner Kino er lagt ned. Igjen. Han forteller at det gjorde ham trist, og både antikvariatet i Skovveien og stereobutikken Wennerød & Dahl i Bygdøy allé som han synger om i «Frogner» har forsvunnet etter at sangen ble skrevet. Den gamle baren på Norum er et annet savn, for ikke å snakke om Opus 8, platebutikken som for mange år siden lå på hjørnet av Bygdøy allé og Niels Juells gate.
I det perspektivet kunne han like gjerne sunget om så å si hvilken som helst sentrumsnær bydel i Oslo. Det er et tegn i tiden at de små individuelle sjappene skyves ut av store kjeder, økte leiepriser og onlinehandel.
deLillos fotografert i forbindelse med det forrige albumet, Evige dager. Legg merke til barten til Lars. Foto: Veronica Van Groningen/Drabant Music
Men Lars liker å bo på Frogner. Uten at han kjenner så mange av naboene har han bare pent å si om de få han kjenner eller vet hvem er, og da han sendte ut nabovarsel i forbindelse med at han skulle ha hele fire fester i anledning 60-årsdagen for to og et halvt år siden, var det ingen som steilet. Tvert imot, han fikk en bråte med gratulasjoner. Blir han boende på Frogner livet ut?
– Ja, det er et godt spørsmål. Jeg føler at dette er en brytningstid nå som vi har bodd litt i utlandet, så alt er mulig. Vi har vært bortreist i åtte måneder snart. Bortsett fra at det har blitt en del SMSer og mailer om ting vi skal holde på med i bandet, blir jeg jo frakoblet Frogner og Oslo og Norge og det hele, min identitet som artist. Jeg eksisterer i et miljø der ingen vet hvem jeg er, noe som må føles nokså deilig. Han fortsetter:
– Det har vært ganske interessant og fint, men det dumme er at det var litt dårlig timing siden jeg i fjor fikk mitt første barnebarn, så jeg gleder meg til å følge opp som bestefar når vi kommer hjem. En annen ting er at når vinteren kommer så lengter vi sydover til lys og varme, men det er søren meg surt i Frankrike. Og det er mye regn, nesten som vinteren i Bergen. Ja, til og med Sicilia i desember var ganske kjølig, sier en mann lettere desillusjonert i forhold til «Syden».
– Og mørkt blir det og!
Det går likevel mot lysere tider, og selv om «ingen» røyker sigaretter lenger, kan vi i det minste fyre opp 20 Lillos uten filter. Det er adskillig bedre for helsa.
deLillos spilte med Kringkastingsorkesteret – KORK – på Frognerseteren Friluftsenter 19. august 2017.