Barn! Kom fram!
Barn er i grunnen ganske oppskrytte. De har dårlig personhygiene, er stemningslabile og har svak impulskontroll. Dårlig diksjon og svakt ordforråd.
Tekst: Morten Lorentzen
De bråker enten de er glad eller lei seg eller forteller historier uten mål og mening, og juger så de tror det selv. De har svak selvdisiplin og kan finne på å lage scener i butikken om noe såpass meningsløst som en rosa hårstrikk.
Barn kan være ekstremt urimelige og for eksempel insistere på å gå i et sommerskjørt midtvinters.
De har dårlig smak og elsker bråkete ting i skrikete farger av dårlig kvalitet. Og alle som én er de gjennomkorrupte. Sleng til dem noe godteri og de gjør det du ber om. Kort sagt: Barn er mye i veien og tar urimelig stor plass, så det store spørsmålet for tiden er:
Trenger vi dem eller kan vi klare oss uten?
På tross av alt dette er det mange som syns barn er «søte», som syns de er nødvendige fordi de på ett eller annet tidspunkt blir voksne og kommer seg i produktivt arbeid, et arbeid som er nødvendig for å finansiere min alderdom. Mange syns faktisk at det å få barn er selve meningen med livet, at det å reprodusere seg selv er grunnen til at vi er her, og at pesing med pulk og sykling med barn i vogn, eller plukke opp gelérester etter en barnebursdag, gir livet et dypere innhold.
Likevel går antall barnefødsler ned her i landet. Der tallene fra 1946 var de høyeste, var fjoråret de laveste. Sånn er det de fleste steder, nesten over hele den vestlige verden. Gjennomsnittsalderen i Norge er nå over 40 år. Gjennomsnittsalder for førstefødende kvinner er nå over 30 år. Verden forgubbes. Hvorfor vil ikke flere folk ha barn?
En helt opplagt grunn er at det ikke passer så godt med barn. Det er så mye annet artig å ta seg til, og si hva du vil om barn, men det er mye heft med dem. Artige krabater i små porsjoner, men det er lett å gå lei. Derfor velger unge mennesker å vente med å få barn til etter at de har fått fres på yrkeskarrieren, eller for kunne være tilgjengelig for uforpliktende fest, fart og moro, lengst mulig. Kanskje av og til litt for lenge. Helt til de ikke kan få barn mer, og må til med reagensrør og kunstig befruktning.
En annen sak er at sædkvaliteten til menn ikke er så mye å skryte av for tiden.
Det ser ut til å bli litt mye øl og pølse i brød, og kanskje vel mange fotballkamper på TV og turer på puben.
Eller kanskje er det den generelle forurensa tiden vi lever i, med alle kunstige næringsmidler og andre godkjente giftstoffer som setter seg på viriliteten og sørger for at disse sædcellene aldri klarer å ta svømmeknappen?
Pussig at det samtidig som altfor lave fødselstall er et politisk ønske om å utvide mulighetene for å ta abort. I en verden som roper etter flere barnefødsler, ville man jo tro at et friskt foster ville bli møtt med hurrarop og hornmusikk. Men slik er det ikke. Og i tillegg kommer jo angrepillen som jo hiver en ny verdens-borger på dør før vedkommende har fått stukket hodet innafor.
Men den viktigste grunnen til lave fødselstall er nok at barn ikke lønner seg. For det er jo så viselig innrettet her hos oss. Du tar utdanning som i hvert fall koster deg en halv million, før du treffer den tilkomne på samme lesesal slik at studiegjelden i hvert fall blir det doble. Så skal du ha et sted og bo, så skal du begynne i et arbeidsliv på laveste lønnsnivå, og når alt dette er på plass og du er klar for livet i et evig gjeldsfengsel, er det på tide å få barn.
Ja, du kan få både mor og farspermisjon og du kan få plass i barnehage, men den har sin pris. Alt har sin pris så mor og far må henge i strikken. Skole og fritidsordninger koster også, for ikke å snakke om deltagelse i idrett og andre fritidsaktiviteter. Kanskje strikken ryker for mor og far, kanskje blir de skilt. Da blir det dyrere. Kanskje ingen har tid til å gi barnet den kjærligheten det trenger for å vokse opp og bli et harmonisk og ansvarlig samfunnsmenneske. Kanskje kommer barnevernet inn i bildet? Da blir det ennå dyrere. For å prøve å erstatte mors og fars kjærlighet med statlig omsorg er noe av det dyreste som finnes. Ikke virker det noe særlig heller.
Mange, særlig i de store byene, syns at en hund egentlig er mye greiere å ha med å gjøre enn barn. Hunden bare ligger der når eieren er på jobb, opptrer servilt og overstrømmende hver gang eieren dukker opp, og spiser alt du setter foran den. Aldri har man hørt en hund gi utrykk for «liker ikke» når matmor setter bort matrestene fra middagen. Dessuten forblir mange hunder små og tar liten plass. Du slipper å kjøpe masse gaver til den når den har bursdag. Du kan bare slenge til den gummikjøttbeinet fra i fjor og den blir like henrykt.
Eller en katt, eller en kanarifugl eller en gullfisk eller et marsvin? Som med alt mulig ellers i dette samfunnet er det å få barn blitt konkurranseutsatt med mye annet rart, og for moderne mennesker som har mye de skulle gjort, er det vel så mye kos i et dyr, som i et barn.
Eller kanskje er hovedgrunnen at unge mennesker i dag avstår fra barn at de ikke har så veldig tro på framtida. At den verden vi har skapt for dem, ikke virker særlig tiltrekkende. Ikke i forhold til 1910 eller 1946 da folk trodde på en framtid som bare var brødsmulene av slik vi har det i dag. Og fikk mange barn. Nei, det ser ikke så bra ut, med forurensingen, med krigene i Ukraina og på Gaza, med dumme, gamle menn som bruker all sin makt til å finne opp nye metoder i å avlive folk de ikke liker. Barn, for eksempel.
Å tro på fremtida betyr vel at man tror det finnes muligheter her til å skaffe seg en familie som man har tid til å være sammen med, samtidig som man har en trygg og god jobb som kan finansiere det hele. Samtidig som man har ordnete arbeidsforhold slik at barna slipper bare å være sammen med folk som er betalt for å se etter dem hele tiden. Og når unge mennesker ikke tror på en slik framtid, så skyldes det ikke bare forfengelighet og lysten til å fortsette den evige russefesten. Det er rett og slett slik at de ser at forholdene ikke er lagt til rette for at en liten familie med barn skal kunne klare seg. For skal de makte prisen på alt sammen, blir de frastjålet tiden, slik at de ikke lenger har muligheten til å være så mye sammen med barnet. Det er dette de ser, de unge. For det er ikke så lenge siden de selv var barn. Barna våre. Kanskje lærte de noe om savn og opptatte foreldre da?
Staten vil påstå at de gjør hva de kan for å hjelpe oss med å få flere barn. Barnehagereformen f.eks. Full barnehagedekning ble skapt med blant annet å dytte seksåringene inn i skolen. Der går det nå barn, som sikkert kunne ha godt av et år til med lek, et år til hvor de hadde fått lov til å være barn. Nå setter de seg ved pulten sin og tar fatt på 13 år med stillesittende arbeid. Kanskje er dette også en grunn. At barn ikke får lov til å være barn lengre enn strengt nødvendig. For mye må læres og mye må kunnes hvis vi skal klare å opprettholde vår høye samfunnskvalitet. Barn bør slutte med å være barn tidlig. For det er så mange gamle som ikke har tenkt å slutte med å være gamle.
Synet på barnet har skiftet opp igjennom. Fra filosofen John Lock som mente: «Barn. Hold opp med det og kom dere i arbeid»! Til filosofen Rosseau som mente at barnet hadde genuine kvaliteter og stor egenverdi. Ja, at det langt på vei var «det hele menneske». I dag er vi vel i ferd med å marsjere inn i en ny John Lock periode, hvor barnet aldri blir overlatt til sin egen fantasi eller sin egen lek. Overalt står det velmenende mennesker og hjelper dem med alt. Slik at det blir riktig, slik at det blir effektivt, slik at samfunnets behov for flinke barn blir nådd.
Men tenk om all denne barnløsheten egentlig skyldes at vi ikke fortjener å få barn. Tenk om det var omvendt. At det var barna som takket nei til et opphold her nede hos oss. Tenk om det langt der ute i et annet solsystem sitter to navnløse sjeler og kikker ned på jorda. «Vi skulle ikke bare stikke ned der og bli født, da?» «Tror ikke det. Ikke slik som de tar seg av unger der nede nå for tiden. Nei, vi har det mye bedre her». Et av verdens rikeste land som i det absolutt beste historiske epoken ikke klarer å legge forholdene til rette for barnefamilier, gi dem tid nok og økonomisk trygghet, slik at barn kan få leke og få mestringsopplevelser og bli trygge. I en krig akkurat nå er over 10 000 barn drept. Ingen klarer å stanse den. Eller vil stanse den.
Men fortvil ikke. For i land som Iran, Filippinene eller India, altså land som ikke har nåla i veggen i forhold til oss, der får man mange barn. Sannsynligvis er det derfra hjelpen må komme, når halve den norske befolkninga sitter på sykehjem og må komme seg på potta. Men da må de nesten få ta med seg familiene sine og barna sine, og bli tilbudt norsk statsborgerskap og framtid, og rett og slett sikre at vi får såpass høye fødselstall at vi overlever som befolkning. De kommer sikkert mer enn gjerne. Med bestefar og bestemor også. Ja, for de er jo så opptatt av å ta vare på de gamle i familien sin, omtrent slik vi også var for femti år siden. Og langsomt vil befolkningen endre seg. I religion, i kultur, i politikk. Så fint at det er kommet noen nye gjester her den dagen vi dør ut!
Og kanskje vil det fortsatt være en liten gruppe igjen av slike vi kaller for «etnisk norske», en slags ny urbefolkning. Hvor i all verden skal de få gjøre av seg? Det blir vel som hos samene, det. At de får et eget reservat, kanskje i Sogn og Fjordane et sted, hvor de kan drive med sitt. Hjemmebrenning, Telemark-nedslag, bunader og lefsebakeri, langrenn, hardingfele og nabokrangler. Kanskje de også bør få et visst indre selvstyre. Et slags «sameting» hvor de kan sitte og administrere seg selv. Nordmennene. Rester etter en befolkning som kunne mye, men skjønte lite. For eksempel betydningen av reproduksjon hvis man ønsker å opprettholde den befolkningen man kommer fra.
Eller man kan innføre 30 000 kroner i årlig skattefritak pr. barn for unge par, og se hva som ville hende da. Verre er det i grunnen ikke.
