En av Petter Stordalens ambisjoner for hotellene sine – inkludert Amerikalinjen – har vært å «legge til rette for et pulserende liv på bakkeplan». Det er ikke like enkelt alle steder. Foto: Erik Valebrokk
ATLAS
En umulig bør for Atlas
Mat og Drikke fortsetter ferden gjennom Oslos hotellrestauranter. Atlas på Amerikalinjen representerer et foreløpig bunnivå.
Tekst: Erik Valebrokk
Amerikalinjen har gitt titanen Atlas en krevende bør å bære. Om mulig tyngre enn den straffen Zevs utmålte for at han gikk til krig mot de andre olympiske gudene, å bære himmelhvelvingen på sine skuldre, skal restauranten Atlas tilfredsstille spisende gjester i en by som ikke akkurat er preget av få serveringssteder. Da trengs sterkere lut enn hva kjøkkenet her er i stand til å få på bordet. Det kan allerede her røpes at min gode kollega Jan Omdahl og jeg er enige om at dette ikke er en spesielt konkurransedyktig restaurant.
Annet enn navnet er det lite som kan assosieres med gresk mytologi i Amerikalinjens restaurant. Desto mer spiller hele hotellhuset Amerikalinjen på sin egen historie som utfartshjelp for norske emigranter til det forjettede land på den andre siden av Atlanterhavet.
Grovt sett kan vi si at utvandringen fra Norge til Amerika tok til etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 og fortsatte til cirka 1930. Noe sånt som en million nordmenn forlot hjemlandet for å søke lykken i USA i denne perioden. Emigrantene reiste med enkle seilskuter og senere kummerlige dampskip, som oftest via England der de måtte forflytte seg med tog fra en stinkende havneby til en annen, men i 1913 åpnet rederiet Den Norske Amerikalinje (etablert i 1910) sine første direkte seilaser mellom Norge og New York. Passasjerskipet DS «Kristianiafjord» og søsterskipet DS «Bergensfjord» hadde en helt annen komfort og kapasitet enn de tidligere dampskipene.
Den staselige bygningen som skulle huse rederiets hovedkontor på Jernbanetorget ble oppført mellom 1916 og 1919 som resultat av en arkitektkonkurranse vunnet av Andreas Bjerke og Georg Eliassen. Stilen er nybarokk, og hovedinngangen er en imponerende treportal voktet av to skulpturer på søyler, Triton og en nereide. De som kan sin greske mytologi vil vite at Triton var sønn av havguden Poseidon og hans hustru, havgudinnen Amfitrite. Hun var en av 50 nereider, døtrene til havguden Nerevs og havnymfen Doris. Nereidene kunne tilkalles for å bistå fiskere og andre sjøfolk i havsnød. Symbolikken er ikke til å misforstå.
Arkitektene designet også møbler og lamper til det flotte bygget, og valgte ut gardiner og tapeter. En del av interiørene gikk tapt i en brann i 1986, og puben som holdt hus her i senere år sørget nok for at det resterende ikke var mye å spare på da hotellmogul Petter Stordalen fikk det for seg å bygge hotell i den praktfulle bygningen.
Etter 15 måneders restaurering, åpnet Amerikalinjen dørene i mars 2019, ganske nøyaktig 100 år etter at bygget opprinnelig sto ferdig. En av Stordalens ambisjoner var å «utvikle et helt nytt byrom. Ikke fordi det er så veldig business for oss, men for meg er det viktig å legge til rette for et pulserende liv på bakkeplan. Vi skal lage hoteller som hele byen kan ta i bruk», sa han til Aftenposten et par måneder etter åpningen av hotellet.
Fem år senere er det ikke mye til pulserende liv på bakkeplan, og det er lite ved restaurantens fasade som lokker sultne gjester innenfor. Det har nok mest av alt å gjøre med at Jernbanetorget er et travelt trafikknutepunkt, med folk som haster forbi i alle retninger, trikker og busser som dundrer over torget foran hotellet, og en stemning som vanskelig kan beskrives som annet enn hektisk.
Med tanke på at hotellet huser en av byens beste cocktailbarer – Pier 42 – starter vi kvelden her. Barmenyen bærer navnet Liquid Gallery of Art. Kall det gjerne pretensiøst, men forsøket på å skape signaturcocktails som kan assosieres med kunst fra destinasjonene tilknyttet rederiet – Norge og New York City – i flytende form, må sies å være nokså vellykket uten at vi har smakt oss gjennom alle sammen. Barens navn Pier 42 er også identisk med brygga i New York der Amerikalinjens skip ankom, et av mange gode eksempler på hotelleierens sans for historiefortelling.
«The Great Gatsby»
Cocktailen «The Great Gatsby» føles deilig luksuriøs og er mesterlig komponert. Foto: Erik Valebrokk
Fra menyen valgte jeg «The Great Gatsby», oppkalt etter F. Scott Fitzgeralds 1925-roman om Nick Carraways interaksjon med den gåtefulle millionæren Jay Gatsby i jazzæraens Long Island. Det er en potent og barsk cocktail. Litt underlig er at den benytter irsk Jameson-whiskey som base, men den lever avgjort opp til det luksuriøse aspektet den aspirerer til. Her er amontillado, kirsebærbrandy, vanilje, sjokoladebitter, trøffel og karve – som er «caraway» på engelsk og dermed et lingvistisk nikk til romanens hovedperson.
Trøffelelementet er en konsentrert dråpe med trøffelolje som kiler kraftig i nesen hele veien gjennom. Aromaen er sterk, men likevel kjenner vi de øvrige delikate lagene i cocktailen. Jan, som blant mye annet er a-ha-biograf, burde nok ha testet «Take On Me» fra samme meny, men han kom i seneste laget og bestilte derfor en negroni. Den var laget med Tanqueray 10, Antica Formula og Campari, og smakte helt som en negroni skal.
Vår ene innvending er prisen. 462 kroner er drøyt for to cocktails, spesielt med tanke på at den ene var noe så enkelt som en negroni. På den annen side lokker Pier 42 også med en cocktail kalt American Eagle til den nette sum av 42 000 kroner, så alt er relativt. Årsaken til den høye prisen er ikke utelukkende den eksklusive whiskyen Macallen M som koster rundt 40 000 kroner per flaske, men også gullmynten som er del av drinken.
Siden vi sto over en drink til 40 laks, hadde vi stadig råd til middag på Atlas. Vi hadde på forhånd kikket på menyen og konstatert at det langt ifra er Oslos rimeligste restaurant, men vi hadde litt å gå på.
De 30-40 skrittene som skiller bar og restaurant på Amerikalinjen, skjuler en betydelig kontrast. Ikke at Pier 42 er den flotteste cocktailbaren vi noen gang har vært i, men Atlas er definitivt et av de tristere spisestedene vi har besøkt på en stund.
Når du åpner frokostsalen i et hotell for lunsj- og middagsgjester utenfra, bør hotellatmosfæren ryddes vekk. Det har ikke gått så bra. Vi blir tilvist et trist tomannsbord midt i lokalet, sannsynligvis fordi alle vindusbordene som er langt hyggeligere allerede er i bruk av andre gjester. Men så glissent som det er her, ville det ikke vært direkte råflott å tilgodese oss med et firemannsbord.
Ikke dermed sagt at omgivelsene ville blitt noe mer å skryte av. Uansett bord ville vi følt at neste post på programmet var å utforske en ikke særlig spennende frokostbuffet. Den dunkle belysningen klarer ikke skjule det stusslige interiøret – milevis unna hva arkitektene Bjerke og Eliassen tegnet til åpningen av bygget for 105 år siden, får vi tro – der svart, dyp blått og mørke trefarger dominerer. Flisene på gulvet er ikke spesielt vakre, og de fiskebensmønstrede flisene på veggen som rammer inn utsikten til kjøkkenet er i grunn ganske stygge. Delvis speilbelagte søyler gjør heller ikke underverker for den gode stemningen.
– Her er det rett og slett ikke noe hyggelig, sier jeg.
– Nei, og disse stolene er skikkelig vonde å sitte i, kontrer Jan.
Den åpne kjøkkenløsningen på Atlas avslørte under store deler av vårt måltid at kokkene ikke hadde rare greiene å drive med. Her er de dog i aksjon. Foto: Erik Valebrokk
Han har helt rett. De harde pinnestolene har ingen polstring eller puter, og treffer ryggsøylene på feil sted.
Jeg forteller at jeg dagen før mottok en SMS med beskjed om at vi kun har bordet i to timer. Det var opprinnelig ment som en kritisk observasjon fra min side i serien «Sånn er det blitt», men med tanke på hvor vondt det er å sitte her, tar vi det begge i stedet som en vennligsinnet og godt ment advarsel.
– Hadde vi skullet spise frokost her nå, kunne vi gått bort til buffeten og fått noe egg og bacon og vært i gang, men nå må vi liksom leke at vi er på restaurant. Dette er slik veldig mange hotellrestauranter i Norge er, at det bare føles som et rom hvor det blir produsert mat og servert gjester gjennom dagen, sier Jan med en mine som tyder på at han allerede aner hvor ting er på vei.
«Menyen er inspirert av våre forfedres eventyrlyst og nysgjerrighet», står det å lese på Atlas’ hjemmeside. Verre sludder skal du lete lenge etter. De bruker store ord på Pier 42 også, men der har de i det minste ressursene og ferdighetene til å backe dem opp med handling. Å påstå at en ytrefilet fra Telemark, røkt blomkål, Fettuccine Alfredo – med eller uten trøffel – eller en New York cheesecake har noe som helst å gjøre med eventyrlysten til dem som reiste med NAL i forrige århundre, passerer grensen til det imbesile med god margin. Og tenk, noen har betalt for å forfatte slikt vås.
Selv om det er krevende forsøker vi ikke å henge oss altfor mye opp i hverken idiotiske floskler eller feilstavinger i menyen, og studerer heller innholdet så godt vi klarer i den dunkle belysningen. Vår nordnorske servitør skjenker umiddelbart vann i glassene våre og spør pent om vi vil ha noe annet å drikke mens vi holder på, men vi takker nei siden vi akkurat har hatt en cocktail.
Blant forrettene har jeg allerede før ankomst bestemt meg for å smake enten tartaren eller kamskjellene. Siden kamskjell kanskje er den råvaren i verden som er lettest å ødelegge under tilberedningen og følgelig er en god test på hvorvidt en kokk er dyktig eller ei, bestemmer jeg meg for det.
Det er muligens en smule urettferdig med tanke på at jeg bare et par uker tidligere spiste den beste kamskjellretten i mitt liv hos Daniel Berlin på hans nye restaurant Vyn i Skåne som allerede har rukket å bli belønnet med to Michelin-stjerner. Å overgå den regner jeg ikke med at kokkene på Atlas er i stand til, men når menyen lokker med «Butter sauteed scallops from Frøya, with micro salat, truffle vinaigrette & pommes allumette» (skrivefeilene er hentet fra menyen og er altså ikke mine), lar jeg meg friste. 295 kroner er heller ikke så ille hvis dette smaker som det skal.
For Jans vedkommende står det mellom tartar og østers. Atlas’ tartar koster friske 365 kroner, mens et halvt dusin østers prises til 414. De koster 69 kroner per stykk, så her opereres altså ikke med kvantumsrabatt. Hos Ekspedisjonshallen på Sommerro som var forrige hotellrestaurant vi testet kostet de bare 60 kroner stykket, og 345 kroner for det halve dusinet. Selv om de er dyrere her, lander Jan på at han vil ha østers. Vi velger også hvert vårt glass champagne til forrettene, en Palmer La Réserve Nature til 230 kroner.
Også hovedrettene er svimlende dyre med tanke på hvor vi befinner oss. Det er nesten forfriskende freidig å be om 295 kroner for et røkt blomkålhode med litt garnityr, og en cæsarsalat til 375 kroner er også imponerende. Men det er når vi beveger oss over på proteinene det virkelig drar seg til. Kveita koster 590 kroner, mens ytrefileten er priset til 565. Svinenakke fra Iberico-gris koster «bare» 490, og det er to burgeralternativ – vegetar og «vanlig» – til 335 og 375 kroner.
Det finnes også en egen seksjon på menyen kalt Atlas House Special. Her er også kveite, denne helstekt og beregnet på to til fire personer, til «markedspris». «Norwegian Beef selection from Telemark» er litt vanskelig å forstå utfra menyen, men så vidt vi kan tyde teksten får du en T-benstek på en kilo fra Annis – som holder til i Gudbrandsdalen – med ymse tilbehør for 2295 kroner. Til sammenligning er det ikke noe å utsette på en Fettuccine Alfredo til 495 kroner tilberedt over et parmesanhjul ved bordet.
– Jeg har litt lyst på ibericoen, men det har kanskje du også? spør Jan. Det virker som en tiltalende rett. Menyen forteller at svinenakken serveres med en cassoulet på røkt mais og hvite bønner i tillegg til BBQ-saus og en parmesangratinert potetpuré, men jeg er også nysgjerrig på kveiten servert med kål, fiskemousseline og beurre blanc. Noe holder meg dog igjen, sannsynligvis den stadig stigende mistanken om at maten ikke svarer helt til menyspråkets fagre løfter, og jeg bestemmer meg for å bestille det som sannsynligvis er min første hamburger til 375 kroner. Hvilken burger er verdt det, tro?
Vi ber om å få se vinkartet som viser seg å være svært innholdsrikt med et utvalg veldig dyre viner. Her bærer det raskt opp i tusener av kroner, men vårt budsjett tillater ikke slike eksesser. Som vanlig tar Jan vinansvar – han er den av oss som er tryggest på dette området – med visse innspill fra meg, men vi kommer ikke uten videre til enighet og etterspør sommelieren. Der blir vår vennlige servitør svar skyldig og må innrømme at «dessverre, han er borte».
Siden hun selv ikke kjenner vinen Jan foreslår, tar vi sjansen på at en Giacosa Fratelli barbaresco fra 2020 til 1395 kroner er et greit valg. Men her tar restauranten seg godt betalt! Den samme flasken koster 327,50 på polet, så her er altså påslaget på over firegangeren.
Det må også bemerkes at det er veldig spesielt at det ikke finnes en sommelier tilgjengelig når vinutvalget er så omfattende som hos Atlas. Et minimumsansvar fra restaurantens side må da være å veilede gjestene gjennom kartet og kunne anbefale riktig vin – til rett pris. Det er muligens god butikk å la mindre vinkyndige gjester bestille viner til tusenvis av kroner uten å ane hva de gjør, men det vitner ikke om mye respekt for hverken gjestene eller vinen – eller for den saks skyld kokkene på kjøkkenet.
– Én ting er når du selger 700-kronersviner og har null ambisjoner på den fronten, men når du har en liste som denne, så går ikke det der, presiserer Jan.
– Nei, det er skikkelig spesielt, men oi! Hva skjer her?
Utenfor vinduet får jeg øye på to unge, noe slitne herrer med tjukke seddelbunker som skifter eier foran øynene våre. Det er ikke veldig sannsynlig at disse pengene er omsetningen fra noen form for lovlig kjøp-og-salg-virksomhet, og en betimelig påminnelse om at vi befinner oss midt i et Oslo sentrum preget av et visst rusproblem. Det mest oppsiktsvekkende er hvor uanfektet de to synes å være av eventuelle blikk fra utenforstående – som oss. Så er de borte, og vi sitter forbløffet tilbake. Det var vel ikke dette Petter Stordalen mente med «et pulserende liv på bakkeplan»?
På Atlas er serveringen heldigvis adskillig mer effektiv enn på somlete Sommerro, for øvrig en annen Stordalen-bastion, iallfall til å begynne med. Champagnen ankommer raskt etter at bestillingen er unnagjort, og det går heller ikke lang tid før servitøren er på plass med forrettene.
Dette triste synet er kamskjellforretten til 295 kroner. Den ble heldigvis strøket fra regningen. Foto: Erik Valebrokk
Jeg blir en smule forbløffet når jeg ser den digre salaten som plasseres foran meg. Det var da ikke dette jeg bestilte? Den dype tallerkenen rommer et lass med crispisalat (ikke mikrosalat slik menyen lokket med) dynket i vinaigrette og toppet med et lass pommes allumettes (små potetstaver mange ville omtalt som «taffel sticks») og høvla sort trøffel på toppen.
Når jeg ser godt etter avdekker jeg tre knøttsmå kamskjell begravd i salaten, og det er ikke den svake belysningen som gjør dem vanskelige å få øye på. De er så små at de ikke kan sammenlignes med det hverken Jan eller jeg kjenner som kamskjell fra Frøya; store og, om behandlet riktig, saftige og smakfulle. Jeg har bange anelser når jeg skal smake på et av dem, og det var det all grunn til. De har konsistens som vingummi og smaker surt.
Kombinert med de øvrige smakene i salatbollen er det en uappetittlig rett. Crispisalaten er dominerende, og de små innslagene av kamskjell er påminnelser om hvor galt av sted det kan bære når kokkene ikke vet hva de gjør. Trøffelen smaker heldigvis litt, mens potetstavene ikke har mye til funksjon. Det de i utgangspunktet hadde av tekstur og krønsj, tar vinaigretten raskt livet av. Det er en vemmelig rett det ikke kommer på tale å spise opp.
Mer enn fire ganger prisen på polet for denne skøyeren er vel i frekkeste laget? Foto: Erik Valebrokk
Heldigvis er det ikke noe å utsette på Jans østers. Han forbarmer seg også over meg og lar meg få et av dem, og etter å ha satt til side kamskjellsalaten er det en fryd å kjenne smaken av salt sjø.
De neste ti minuttene går servitøren i bue om bordet vårt, litt usikker på hvordan hun skal forholde seg til den halvspiste retten min, men til slutt har hun ikke andre muligheter enn å høre med meg om noe er galt.
– Jeg var ikke så veldig imponert. Er disse kamskjellene virkelig fra Frøya?
– De skal være det, ja.
– De er veldig små og puslete og ikke så godt tilberedt.
– Det må jeg bare beklage.
– Det er ikke din feil da.
– Jeg må nå beklage på vegne av oss uansett, da.
– Takk for det.
– Men da kjører vi på med neste rett og satser på at det blir en større suksess, så henter jeg litt vin til dere.
Her er det ikke dårlig humør å spore, og servitøren vår kan vanskelig kalles annet enn vennligheten selv. Med sitt vinnende vesen redder hun i det minste deler av aftenen.
Hun er tilbake med vinen etter få minutter, og det er Jans oppgave å smake og godkjenne. Barbarescoen består prøven og skjenkes i glassene mens vi venter på hovedrettene.
Det har dukket opp litt flere mennesker i lokalet når vi et kvarter senere får maten på bordet fra en annen servitør. Omsider er det litt liv i restauranten, og på bordet bak oss har det dukket opp en høylytt gjeng som ikke respekterer selv de mest elementære koder for normal oppførsel. Kanskje har de startet med opptil flere stive drinker på Pier 42? Ikke vet vi, men de er godt i siget, og demper seg ikke nevneverdig utover i måltidet heller. Godt vi ikke er her i romantisk ærend.
Jans ibericorett ser mystisk ut. BBQ-sausen er kornete og ser ut som en tomatsaus kjøkkenet ikke har vært så heldig med.
– Og her en en dæsj med noe cassoulet-aktig, sier han skeptisk og tar et bilde med telefonen. Heldigvis ser potetpureen som kommer i en ildfast form ved siden av ut som den er god. Når Jan begynner å skjære i kjøttet avdekkes fæle greier. Selv om svinekjøtt skal varmebehandles lenger enn for eksempel okse, skal det ikke være grått.
Nakke av ibericosvin tilberedt på sletteste vis. Foto: Jan Omdahl
– Det er fin tyggemotstand i bønnene i cassouleten, men tyggemotstanden i kjøttet er klart i overkant. Alt i alt smaker dette som veikromat med en litt hot barbequesaus som fullstendig tar luven fra det retten ellers måtte ha av smaker. Kjøttet er tørt og kjedelig og smaker ingenting. Det er heller ikke noe som tyder på at det har vært i kontakt med flammer eller noe annet gøy.
Maten til Jan forblir halvspist. Jeg er heldigere, selv om burgeren ikke ser ut som den burde koste 375 kroner, slumsete sammensatt og skjevt bygd som den er. Den akkompagneres av fries som neppe er håndskåret på kjøkkenet, men smaker godt og har en riktig konsistens. Selve burgeren er riktig tilberedt med en smakfull grillhinne og har bevart saftigheten i kjøttet. Den har deilig smak fra karamellisert løk, cheddar og ytterligere tilbehør, inkludert en nduja-majones som er god, men mangler sting.
Jan sier det i grunnen ganske treffende: «Det sier mye om en restaurant at man på grunn av en gut feeling bestiller en burger fordi man ikke tar sjansen på en av de «ordentlige» rettene.»
Kveldens beste rett var hamburgeren til 375 kroner. Til den prisen skulle det også bare mangle at den var godt tilberedt. Foto: Erik Valebrokk
Vinen smaker greit til hamburgeren, men heller ikke mer, og Jan forteller at barbequesausen (som minner om ketchup) «på en måte tar rotta på vinen». Fraværet av en sommelier har altså ikke gjort oss en tjeneste denne kvelden.
Vi timer det til rett oppunder en halvtime før servitøren – hun nye – kommer og rydder vekk tallerkenene våre. Min er praktisk talt tom, men Jans halvfulle tallerken er unnskyldningen hennes: «Oh, I’m sorry, I thought you weren’t finished!» Jo, det var han nok. Mat som blir stående uspist i en halvtime er man som regel forsynt med.
Vi ber om dessertkartet, og når servitøren kommer tilbake opplyser hun om at de ikke har mer av Valrhona-moussen, men at den er erstattet av en kaffe- og sjokolademousse med kaffekjeks og bringebærsorbet. Etter litt tids betenkninger kommer vår stadig like blide og vennlige opprinnelige servitør tilbake. Jan bestiller crème brûlée, og jeg har lyst på New York cheesecake. Da viser det seg at restauranten er tom for den også.
Jeg sjanser på kaffe- og sjokolademoussen, men servitøren har ikke hørt om den, så her kommuniserer ikke kjøkken og sal spesielt godt, forstår vi. Hun må ut og sjekke, og kommer tilbake og bekrefter at den kan de levere. Da blir det slik.
Vi har primært ett spørsmål angående crème brûléen på Atlas: Hvilken funksjon har popcornet? Foto: Jan Omdahl
Det tar en ny liten evighet før vi får dessertene servert. Jans crème brûlée er smaksatt med lakris og serveres med popcorn uten at det smaker stort av hverken lakris, vanilje eller kanel. «Det smaker mest brent», sier Jan, og popcornet har heller ingen begripelig funksjon. Ved siden av får han en kule med bringebærsorbet som ikke har noe der å gjøre, men som i det minste smaker bringebær.
– Altså, det popcornet er bare tøys, og det er noe granolagreier her også. Jeg lover deg, dette er granola som i en vanlig frokostblanding. Hva har det her å gjøre?
Min kaffe- og sjokolademousse er ekstremt kompakt og er således ingen mousse. Den er helt stivpisket, med en konsistens som brun nougat. Nå er jeg for så vidt glad i det, men ikke som en diger dessertklump oppå en kjeksbunn, toppet med et «sjokoladenett» og servert med noe jeg antar er den samme sorbeten som Jan fikk.
Han får smake på «moussen» og er skjønt enig: – Her er jeg redd kaffemolekylene har dødd av oksygenmangel.
Kaffe- og sjokolademoussen hadde ingenting med mousse å gjøre. Konsistensen var derimot perfekt nougat-aktig. Foto: Erik Valebrokk
Vi må konkludere med at dette måltidet er helt håpløst og at Atlas befinner seg på et soleklart bunnivå blant Oslos store hotellrestauranter, iallfall blant dem vi har testet de siste månedene; Theatercafeen, Grand Café, Bristol Grill og Ekspedisjonshallen. Alle hadde mangler og feil, noen mer markante enn andre selvfølgelig, men Atlas er virkelig ille, en god hamburger og noen østers som ingen har tuklet med til tross.
Og til de prisene! Når regningen kommer, er den på 3519 kroner før driks, og da har vår stadig like blide servitør fjernet kamskjellene og kaffen. Det er kanskje ikke overvettes dyrt etter 2024-standard, men klart i overkant for mat på dette nivået. Skyldes de høye prisene at Atlas er en hotellrestaurant og at de fleste gjestene er tilreisende som forledes til å tro at det skal koste såpass? Vi kan bare spekulere, men et besøk på Atlas gir på ingen måte valuta for pengene, ei heller når uspiselige retter strykes fra regningen og kaffen er på huset.
Om Petter Stordalen forventer at en gresk gud skal kunne bære en slik restaurant på sine skuldre, er han nok i overkant optimistisk. Denne atlasen falt som en stein til jorden.